I musikkens tjeneste

Pianist, organist, foreleser, forsker, dirigent og komponist Timothy Miller, til daglig førsteamanuensis ved Fakultet for utøvende kunstfag på UiS, fyller 60 år og inviterer tirsdag 3. oktober til jubileumskonsert i Lille konsertsal i Bjergsted.

Førsteamanuensis Timothy Miller inviterer til jubileumskonsert 3. oktober Foto: Kyrre Sassebo Haaland

På norsk jord

Da den 33 år gamle Timothy Miller ble ønsket velkommen av sykehuspresten i Finnmark på Kirkenes lufthavn en februardag i 1990, hadde han ingen formening om at det norske Vestlandseventyret han hadde lagt ut på skulle vare i nær 30 år og strekke seg over 1700 kilometer langs hele Norges kyst, fra Kirkenes i nord til Kleppe i sør.

Nyutdannet og pengelens, på jakt etter sikkerhet og fast jobb, hadde han besvart en annonse i britiske Church Times og fått tilslag på stillingen som organist i et av Norges nordligst beliggende sogn.

– Jeg ble veldig imponert fordi personen som ringte meg var sognepresten i Sør-Varanger, Olav Øygard, nå biskop i Nord-Hålogaland. Han ville tilby meg jobben og ba meg om å komme så raskt som mulig. Så jeg aksepterte tilbudet. Deretter kikket jeg på kartet og fant ut at jeg hadde takket ja til en jobb langt nord for polarsirkelen. Jeg lurte virkelig på hva i all verden jeg hadde begitt meg ut på.

Men han har aldri angret på sitt valg.

– Det var en fantastisk tid, sier han om de to og et halvt årene han tilbragte som organist i Kirkenes.

– Jeg hadde gode muligheter til å øve og utvikle meg som organist. I tillegg til å utføre mine arbeidsoppgaver, tok jeg på meg annet menighetsarbeid; jeg startet opp et kor, dirigerte et barnekor og arrangerte en konsertserie med klassisk musikk for lokalbefolkningen. Jeg deltok også ved lokale feiringer og festivaler.

Dessuten møtte han sin kommende kone, Kari, her. Kari Kvangarsnes ble ansatt som kateket i samme menighet et halvt år etter Millers ankomst.

– Vi møttes i august og var gift innen november.

Et kysteventyr

Fra Kirkenes gikk ferden sørover til Giske sogn i Sunnmøre og en ny stilling som organist. Engasjementet fikk imidlertid en brå slutt grunnet uenigheter med sognepresten og knappe to år senere flyttet paret videre til Karmøy, til Skudenes og Falnes prestegjeld.

Etter to år på Karmøy fullførte de i 1996 trekket sørover til Stavanger og, for Miller, en tilværelse som frilans-organist. I Stavanger tok han etter hvert på seg et vikariat ved kirkemusikkstudiet ved Høgskolen i Stavanger Avdeling for kunstfag. Han underviste i fagene kontrapunkt, hymnologi, orgelkunnskap, liturgikk, ensembleledelse og kor samtidig som han akkompagnerte treblåserstudentene på piano.

– Det var en meget, meget travel tid!

I år 2000 ble han tilbudt en fast stilling ved HiS, og da kirkemusikkstudiet noen år senere ble lagt ned, gikk han over til å undervise satslære, hørelære og ensembleledelse, som mer eller mindre også utgjør hans fagportefølje i dag.

27 år etter sin ankomst til Norge er Timothy Miller fortsatt umiskjennelig britisk gentleman med sjarmerende aksent og forvirrede pronomener. Nå doktor med avhandling om landsmannen Benjamin Brittens musikk, siden 2006 bosatt på Kleppe med teologistuderende cellist-kone og nabokatt til låns. Miller er en allsidig mann og behersker en rekke musikalske disipliner. I tillegg til å være utøver på orgel og klaver er han forsker, foreleser, dirigent og komponist. Han har vikariert som organist i Stavanger domkirke, dirigert Klepp damekor i en årrekke og vært kunstnerisk leder for Jæren symfoniorkester i ti år.

– Det har blitt mange spennende og givende opplevelser.

Oppvekst og bakgrunn

Timothy Miller er født og oppvokst i Colchester, Englands eldste by – en gammel romersk befestning med historie tilbake til år 44 e.Kr..

– Jeg ble tidlig tatt med i kirken av min mor. Her ble jeg spesielt fascinert av salmesangens skjønnhet og den følelsesmessige virkningen musikkens skiftende harmonier hadde på meg.

Til dags dato er han sterkt knyttet til den anglikanske bønneboken.

– Ordene fra The 1662 Book of Common Prayer betyr mye for meg. Jeg kan fremdeles sitere store deler av den, hvilket jeg også gjør.

– Jeg kan huske at jeg ble dypt beveget av salmenes harmonier. Opplevelsen fikk meg til å spørre hvordan dette kunne være mulig? Og da jeg hadde tatt pianotimer og kunne lese noter, ønsket jeg å finne ut av hvordan musikken var notert og hvordan komponisten hadde frembrakt denne opplevelsen i meg. Min neste impuls var å prøve å skrive noe som hadde samme effekt. Og slik startet komponeringen for meg.

Hans musikalske talent ble tidlig satt pris på og han mottok fra 8-årsalderen jevnlig undervisning i klaverspill. Pianolærerinnen Olive Stammers bodde i en campingvogn i sin søsters oppkjørsel og syklet rundt til familiene i byen.

– Det var hennes omsorg som brakte meg til det punktet hvor jeg begynte å lære å spille piano ordentlig.

I kirken sang han i Dorothy Monroes kor og ble etter hvert plassert på orgelkrakken. Han takker sine hengivne lærere og beskriver et miljø preget av seriøsitet og disiplin. Holdningen til musikken som et fellesskap og noe som man vendte seg mot i dypt alvor, fant gjenklang i ham.

– De var begge amatører, men tok musikken seriøst, og det tiltalte meg. Jeg var meget alvorlig og svært interessert i ting som hadde en dypere mening.

16 år gammel begynte han på musikkavdelingen ved Colchester Institute. Bachelorstudiet under Richard Arnell ga stort utbytte.

– Jeg antar min interesse for å nærme meg musikken som abstrakt filosofi snarere enn kreativt arbeid startet her.

Miller bestemte seg for en akademisk tilnærming til musikkfaget.

– Jeg var allerede klar over at smak og vurdering kan variere enormt. Fri komponering avhenger i stor grad av subjektiv smak, mens en tonal stiløvelse betraktes som enten korrekt eller ukorrekt. Jeg følte jeg trengte noe mer strukturert og solid. Komponering er en skjør aktivitet. Man kan være inspirert den ene dagen og ha store vanskeligheter med å få det til å stemme den neste. Mens det å lære en musikalsk teknikk kun er et spørsmål om hardt arbeid og disiplin.

Etter fullført bachelor gjorde han seg fortjent til et stipend for å studere klaver ved anerkjente Royal Academy of Music i London.

– Jeg ble oppfordret av min pianolærer til å prøvespille, og ble til min store overraskelse tilbudt en plass.

Men tiden i London ble ikke som han hadde håpet.

– Jeg fant meg ikke til rette på akademiet. Jeg opplevde miljøet som snobbete, innestengt og elitistisk. Konkurransepreget gikk mot min natur. Jeg responderte heller ikke bra på en type undervisning som handlet om å kopiere lærerens spillestil. Jeg var allerede av den oppfatning at en gyldig interpretasjon måtte vurderes på dens egne meritter. Det var på ingen måte to lykkelige år. Men jeg vil alltid være takknemlig for innføringen i pianospillets tekniske raffinement som jeg fikk med meg derfra.

Etter tiden ved Royal Academy gikk turen tilbake til ny undervisningserfaring ved Colchester Institute før han i 1985 tok fatt på et nyopprettet masterstudium i teori og analyse under Arnold Whittall ved King’s College i London.

Ved masterstudiets slutt i 1986 sto han med ett på bar bakke med vid åpen horisont. Og etter noen år som farende fant, på jakt etter faste holdepunkter i tilværelsen, gikk han forventningsfull ombord i et fly til Norge.

Foreleseren

Miller er en hengiven foreleser og har i dag ansvaret for samtlige 1.- og 2.-årsstudenter i fagene satslære og hørelære ved UiS Fakultet for utøvende kunstfag.

– Som ung student sverget jeg på at jeg aldri skulle undervise. Dette ble selvsagt snudd på hodet og i dag underviser jeg med stor glede.

Og det er kjærligheten til musikken som er drivkraften i klasserommet.

– Hovedinspirasjonen er en felles oppfatning av at musikken spiller en sentral rolle i våre liv. Musikk er etter min mening ikke noe man tukler med på si, det er en livsnødvendig aktivitet. Vi driver ikke med musikk fordi vi ikke har noe bedre å gjøre, vi driver med musikk fordi det er slik vi overlever.

Han blir stadig overrasket av sine studenter.

– De kan gi inntrykk av at oppgaven er enten for krevende eller kanskje ikke spesielt interessant. Og så begynner de å arbeide, mottar kanskje litt veiledning, og leverer til slutt noe som er oppsiktsvekkende bra, oppfinnsomt, som de har investert tid og krefter i. Slike ting gjør inntrykk. Teknikk er jo noe man tilegner seg over tid, og perfeksjon er imponerende, på en måte, men jeg setter større pris på tiltak og oppfinnsomhet og innsats. Og når disse tingene slår ut i blomst, etter en kanskje nølende start, føler man at det er slik det skal være. Det er derfor studentene tar en utdannelse, det er derfor vi er her for å undervise.

Kirketjeneren

Kirken er en rød tråd i Timothy Millers liv. Den representerer for ham inngangen til både en åndelig og en musikalsk dimensjon.

– Ritualene, det seremonielle, kirkens musikk betyr enormt mye for meg.

Miller er som organist vigslet, noe som vitner om et engasjement utover det som handler om å tjene til livets opphold.

– Jeg ønsket å vise gjennom en symbolsk handling eller et tegn at det for meg dreier seg om noe mer enn kun å utføre en jobb for penger. Det er et spørsmål om en type tjeneste utover den rent funksjonelle. Det er et bidrag til tilbedelse. Man sier ja til å dedisere sin musikalske tjeneste til kirkens og dens følgeres fremme.

Kontakten med det frivillige musikkliv, som han har hatt mye å gjøre med gjennom sitt engasjement som dirigent for amatørmusikkbevegelsen, er en annen rød tråd.

– I amatørbevegelsen føler man seg ikke bedømt eller truet på samme måte som man gjør i det profesjonelle musikklivet.

Han påpeker at han selv mottok hele sin utdannelse gratis, i form av statlige ordninger og ulike stipend, og ser på det som naturlig å betale noe av dette tilbake til samfunnet.

– Inspirert av den undervisningen jeg selv mottok i min oppvekst og studietid, ser jeg det som en viktig oppgave å gi noe tilbake og ikke minst videreføre en tradisjon jeg selv er en levende del av.

Forskeren

I 2012 fullførte Timothy Miller sin doktorgradsavhandling om landsmannen Benjamin Brittens kirkemusikk.

– Det var kjærligheten til Brittens musikk som var årsaken til at jeg ga meg i kast med doktorgradsprosjektet. Og når man elsker musikken til en komponist og man ønsker å dele denne gleden, eller vinne nye tilhengere, må man gå inn og avdekke hva det er ved musikken man setter så stor pris på. Så sånn sett er det en helt personlig ting. Dernest forsøker man å benytte sine analytiske verktøy til å gjøre det til noe ut over en subjektiv evaluering av hva som foregår. Man forsøker å vise selv dem som ikke beundrer musikken at den er dyktig og godt komponert og har noe ved seg som er verdt å utforske. Særlig Brittens liturgiske musikk. Ikke minst fordi jeg tenkte at den ville bringe meg tilbake til min andre kjærlighet, som er kirkemusikken. Samtidig som man i en slik sammenheng er avhengig av å velge en side ved en komponists musikk som ikke allerede har vært gjenstand for utallige analyser.

Han sier bestemt at han ikke har forsøkt å skrive sin avhandling for å imponere andre, men for selv å lære hvordan man kritisk lytter til og skriver om musikk.

– Å skrive om musikk er svært vanskelig. Musikk er noe som påvirker oss følelsesmessig og følelser er fryktelig vanskelig å skrive om. Det er som å måle en sky. Man kan se en sky og man kan verdsette den, men så snart man begynner å måle den har den forandret seg og målingene er av null verdi. Å forsøke å skrive om musikk man er dypt engasjert i, finne ordene som best og mest presist beskriver det man står overfor, har endret måten jeg uttrykker meg på. Jeg føler jeg har lært enormt mye av denne prosessen.

Han tror årsaken til Brittens sentrale posisjon i engelsk musikkliv og forskningsmiljø, som han beskriver som en Britten-industri, først og fremst handler om musikkens kvalitet.

– Musikken er først og fremst musikk og ikke en filosofisk utlegging av hva musikk er. Man trenger ikke lese en instruksjonsbok. Han gikk heller ikke inn for å gi sine stykker navn som man måtte slå opp for å finne ut hva skulle bety. Det er snakk om sonate, overtyre et cetera, eller en historie, som i operaene.

Brittens liv er, ifølge Miller, også eksepsjonelt veldokumentert.

– Han skrev tusenvis av brev og holdt dagbok til han var 26 år. Det lever fremdeles mennesker som husker Britten og som arbeidet med ham. Fordi han er så tilnærmelig, fordi arkivene er så enorme, er dette et rikt område for forskning.

I tillegg kommer alle motsetningene i Brittens karakter.

– Brittens musikk er veldig direkte og lett å lytte til, men på den andre side er hans uttalelser, verbale og skriftlige, en stor samling avledningsmanøvre. Så man er aldri sikker på om man har nådd inn til Brittens essens. Hans personlighet er i konstant bevegelse og derfor vanskelig å definere, og dette fascinerer selvsagt mange. Var han kristen? Var han religiøs? Hvor langt strakk hans sosiale ansvar og samvittighet seg? Hvorfor dukker temaet om uskyldens ødeleggelse opp gang på gang i hans produksjon? Alt dette kan gjennomgås på nytt og belyses fra talløse vinkler. Og fordi musikken først og fremst er så god og levende, ønsker folk å vite mer om mannen bak. Så forskningen vil garantert fortsette i hele min levetid.

Komponisten

Timothy Miller begynte allerede som 9-åring å komponere sin egen musikk.

– Jeg startet med å imitere eksisterende musikk fra tidlig 20. århundre. Jeg hadde ingen konkrete forbilder, men fokuserte på enkeltstykker, eksempelvis stykker av Walton eller Ravel, musikk som inspirerte meg. Jeg ønsket å gjenskape musikkens stemning i mine egne komposisjoner, slik at jeg selv kunne inspirere andre.

Etter over 50 år i faget beskriver han seg som en melodisk neo-klassisist.

– Min musikk kan beskrives som neo-klassisk i den forstand at jeg foretrekker klare uttrykk snarere enn smørerier. Jeg liker linjer som kan følges gjennom et stykke bedre enn blokkaktige ting. Musikken er grunnleggende tonal, men ikke utelukkende. Den består av gjenkjennbare dur- og moll-klanger, noen ganger tilført en ekstra tone. Jeg ønsker at folk skal sette pris på det de hører, så jeg vil ikke med hensikt skrive noe som er designet for ikke å bli verdsatt eller for å mishage. Jeg liker å skrive en melodi som folk kan huske og synge eller som etterlater et avtrykk. Ingen ting gleder meg mer enn om noen begynner å plystre en melodi som jeg har skrevet fordi de har den i minne og setter pris på den.

Musikken hans har også et fredsbudskap.

– Kanskje ser jeg på musikken som en metafor for fred. Dersom musikken ikke tilbyr en form for løsning på en konflikt gjennom oppløsning av dissonans og en bevegelse mot relativ konsonans, føler jeg nødvendigheten av å tilføre en liten dose fred og en liten dose trøst og en liten dose avklaring. Harde klanger har selvsagt sin plass, men først og fremst som metaforer for konflikt. Jeg mener man bør vise at det finnes løsninger på spenninger i musikken. Jeg husker noe komponisten Malcolm Arnold engang sa. Det virker så naivt, på en måte, men det må allikevel sies. Han sa: ”Jeg skriver musikk som jeg selv ville likt å høre i en konsertsal”.

Selv har Miller egentlig kun ett overordnet ønske med sin musikk.

– Jeg håper folk vil like min musikk. Jeg har ikke noen større ambisjon enn dette.

Jubileumskonserten

På konserten den 3. oktober presenterer Miller utelukkende egenskrevet musikk, hvorav hele fire av ni verk også er urfremføringer. Musikken representerer et spenn på nesten 50 år. Det blir stykker for solo piano og kammermusikk, inkludert musikk for sang.

– Det første stykket ble skrevet i 1970, men er senere revidert. Musikken strekker seg fra 1970 helt frem til 2016. Den er ikke satt opp i kronologisk rekkefølge.

Miller er takknemlig for alle som har sagt seg villige til å delta under konserten.

– Uten dem ville ikke konserten ha vært mulig. Én kollega kommer fra England, mens de andre er fra Stavanger, enten tilknyttet symfoniorkesteret, fakultetet eller Domkirken. Jeg kommer selv til å spille piano.

Han ønsker å gjøre dette til en helhetlig konsertopplevelse, en sekvens av musikk og ord.

– Det blir ikke en konsert med lange stykker. Det er en god del korte satser, men inn i mellom vil det bli resitert tekster. Konserten vil fungere som en slags sekvens, der musikken gis luft og rom rundt seg. Hvert stykke blir belyst av et dikt eller en annen type tekst.

Fremtiden

Miller forteller at han etter hvert kan se for seg en overgang til en annen type tilværelse.

– Når min kone om to år fullfører sitt teologiske studium er det mulig at hun vil arbeide som prest. Dersom hun er så heldig at hun får en jobb, vil jeg gjerne følge henne og kanskje bidra ved orgelet, enten som fast organist eller som en hjelpende hånd ved spesielle anledninger.

– Jeg har også en stor katalog med uferdige stykker, som vil holde meg virksom resten av livet. Alt ligger hulter til bulter. Og jeg har rett og slett ikke hatt tid til å gjøre noe med det. Så jeg vil definitivt ikke mangle ting å ta meg til.

Han har også planer om å skrive bok om den østerrikske musikkteoretikeren Heinrich Schenker.

– Det ville være fint å oppsummere min reise med Schenker ved å skrive en bok. Heinrich Schenker var en betydelig østerriksk teoretiker som viet et helt yrkesliv til å utvikle en teori og et analytisk system som gikk ut på å vise hvordan den tonale musikken er strukturert, hvilket gir et innblikk inn i hvordan man lytter til og fremfører musikk. Teorien gir, ikke minst som kompositorisk hjelpemiddel, en god oversikt over hvordan stemmene beveger seg, forutsatt at man snakker om musikk med en tonal forankring. Den er av absolutt ingen verdi for ikke-tonal musikk. Så det ville vært fint å avrunde lærergjerningen med en bok. Det finnes en betydelig Schenker-litteratur, men jeg opplever ikke at disse bøkene treffer mine studenters behov med den bakgrunnen de har. Ikke dermed sagt at de ikke har en meget god bakgrunn, men det handler om nyanser. Og skulle jeg skrive en bok som var av nytte for dem, måtte dette gjøres med en litt annen innfallsvinkel.

Den allsidige og utrettelige Timothy Miller har utvilsomt grunn til å feire sine mange bedrifter, men har samtidig mye ugjort når han i november runder 60 år. Vi ønsker jubilanten, en høyt verdsatt og ansett kollega, til lykke med den forestående feiringen og gleder oss til jubileumskonserten tirsdag 3. oktober. Vi håper på fortsatt mange gode år i musikkens tjeneste.


Tekst og foto: Kyrre Sassebo Haaland

UiS logo