En ny og annerledes forfatter med en ny og annerledes roman har rammet norsk kulturliv og reaksjonene fra anmeldere og kulturredaksjoner har vært både varierende og tidvis usaklige.
Kritikker og litteraturanmeldelser av Alexia Bohwims ”Frognerfitter” har også vært tilnærmet historieløse men kanskje mest prega av mangel på kunnskap og innsikt i hva som fører til at ny litteratur av nye forfattere ofte er svært annerledes enn den som følger de” godkjente” reglene for god litteratur. ”Frognerfitter” handler om to unge jenters opprør i ett av Oslos peneste strøk og om miljøer som befinner seg utenfor det regelstyrte, normale, norske og ordentlige vestkantlivet på Frogner. Det er interessant å se hvordan journalister og litteraturanmeldere oppfører seg når de skal skrive om ”Frognerfitter” fordi det ligner mye på reaksjoner som tidligere opprørske forfattere har blitt møtt med.
Dagbladets Kåre Bulie påstår for eksempel at ”Frognerfitter” er en dårlig og ”sørgelig kjedelig” roman . Er det fordi han ikke har forstått hva boka egentlig handler om eller fordi han selv lever et så kjedelig liv at han ikke greier å se at litteratur som er ny og annerledes ikke nødvendigvis er dårlig eller kjedelig . Eller er ble det nye språket til en ny forfatter for vanskelig for ham. Hvorfor mener han at Vetle Lid Larsens fremstilling av Frognermiljøene er så mye mer spennende ? Kan det ha noe med kjønn å gjøre.? Kritikken ligger svært nær den kritikken som de nye annerledes skrivende forfatterne på slutten av 1800-tallet ble utsatt for: Camilla Collett, Magdalena Thoresen og Amalie Skram skrev nye, annerledes, sjokkerende romaner om norske ekteskap, kvinners liv i og utenfor ektesengen og om kvinners seksualitet og erotiske lengsler . Dette ble for sterk kost for mange. En hoderystende Bjørnstjerne Bjørnson mente at slikt burde ikke kvinner skrive om. Han mente bl.a. at Thoresens ”Min Bestemoders Fortælling” (1867) var motbydelig. Det kan jo være fristende å spørre Kåre Bulie og andre hoderystende anmeldere om de også mener at Amalie Skrams dristige avsløringer i ”Constance Ring” og de andre ekteskapsromanen er ”sørgelig kjedelig”? Eller kanskje motbydelig?
Alexia Bohwim er en ny norsk, forfatter som i høyeste grad bør leses og legges merke til. Sjølv om hennes ”Frognerfitter” blir lest av mange unge er det all grunn til å anbefale at foreldregenerasjonen også studerer denne forfatteren og romanen svært nøye og samtidig prøver å sette den inn i et litteraturhistorisk perspektiv. For hva er det vi ser? Hva er det som gjør denne boka interessant for oss som aldri har vokst opp på Frogner og som aldri har brukt dop? Hva er det som gjør at Alexia Bohwim fortjener all respekt og oppmerksomhet for å skrive en nådeløst avslørende miljøskildring av baksiden til hovedstadens tilsynelatende beste vestkant?
For meg er svarene innlysende : For det første er det fullt mulig for alle unge og gamle kvinner i hele landet å kjenne seg igjen i ”Frognerfitter”. Frogner bydel har en nattsvart bakside som finnes i alle store og små byer. Alle kvinner som har gjort opprør eller tatt seg de samme friheter som menn gjør uten å blunke , vil kjenne seg igjen. Alle kvinner som har tort å gå en omvei mellom skolebenken og ekteskapet vil kunne kjenne seg igjen. Alle unge jenter som ikke har latt seg undertrykke av kravene til vellykket ekteskap, vellykket karriere, vellykket mor og husmor og ellers suksess på alle livets områder vil kunne kjenne seg igjen. Og det er ikke få av oss kvinner som har ”hoppet av” det hyklerske og dobbelt moraliserende samfunnet når vi har avslørt hva det virkelig innebærer: Kvinner blir alltid møtt med nedlatende og hoderystende reaksjoner når de med oppfører seg slik menn gjør. Medlemmene i ”Frognerfitter” har sett dette maskespillet ganske tidlig og det hadde de utvilsomt gjort selv om bydelen hadde hett Tasta, Madlamark eller Egenes.
For det andre er det svært fristende å trekke noen paralleller til 1800-tallets nye og ”annerledes” forfattere som i dag er en av norsk litteraturhistories største og mest anerkjente forfattere. Amalie Skram ble heller ikke anerkjent for sitt forfatterskap i starten, snarere tvert imot. En ung og vakker kvinne som henne (gift var hun også) skulle ikke skrive avslørende miljøskildringer om de pene og velstående borgerlige miljøene som skulle være så trygge og beskyttende for datidens unge kvinner. Hennes relativt åpne skildringer av kvinners seksualitet (”Constance Ring”) ble for sterk kost for mange. Og ekteskapet måtte for all del ikke skrives om, kritiseres eller avsløres. Hør bare hva Bjørnstjerne Bjørnson skriver i et brev til Amalie Skram da romanen kom ut i 1885: ” At du gav deg til å skrive en bok har harmet meg, at du fikk lov til å gi den ut av din mann, har ergret og skuffet meg”. Boken ble av mange betraktet som en skandalebok og forlaget våget ikke å gi ut romanen fordi et av avsnittet var for ”dristig”. Boken beskrev blant annet hvordan en ung kvinne opplevde det seksuelle samlivet med sin mann . Dette var uhørt på denne tiden og at det var en kvinnelig forfatter som stod bak, vakte stor oppstandelse.
Når Alexia Bohwim skriver nakent og ekte om unge kvinners opprør i ”Frognerfitterr” , har hun videreført en naturalistisk tradisjon i en ny og moderne utgave som fortjener like mye respekt og anerkjennelse som Amalie Skrams opprørsromaner. Når Skram avslører det rystende rusmiljøet som fantes på denne tiden i serien om ”Hellemyrsfolket”, er det like rystende og ubehagelig som Bohwins avsløringer av Frogners vestkantrus. Og skildringer av kvinnelig seksualitet har alltid vært skremmende fordi det ligger så mye opprør og frihet i det at det ryster det norske borgerskapets kjerneverdier langt inni sjelen. Derfor vakte Skrams ekteskapsromaner oppsikt på slutten av 18-tallet og Bohwims avsløringer i ”Frognerfitter” vekker oppsikt i dag fordi dette handler om noe vi ikke helt greier å forholde oss til eller fordi det blir så ”sørgelig kjedelig” , ifølge Bulie. Skrams romaner ble også regnet som dårlig litteratur da de kom ut og Bohwims første roman er også blitt karakterisert som dårlig, ufullstendig og kjedelig. Det går en tydelig linje fra den mottakelsen de første kvinnelige forfatterne fikk for 200 år siden og den mottakelsen de får i dag . Forfatter Britt Bildøen hevder i et intervju i Aftenposten den 5. mars 2009 at kvinners bøker ikke er synlig i det litterære liv og heller ikke blir nominert til litteraturpriser. Det handler om myter og usynliggjøring av kvinner også i litteraturen. Derfor blir de nye romanene som bl.a. ”Frognerfitter” så”kjedelige” . De handler om kvinneting og de er ikke interessante i den litterærer verden som domineres av mannlige (dårlige?) forfattere.
Hvis noen synes dette var litt uklart: Les ”Constance Ring” og les ”Frognerfitter” og deretter litt om den naturalistiske perioden i norsk litteraturhistorie. Etterpå kan vi si til Alexia Bohwim og andre nye spennende forfattere: Sriv mer! Stol på dere selv og søk råd hos Amalie Skram. Dere er på vei inn i norsk litteraturhistorie. Alexia Bohwim har vist veien.
Alice M. Nilsen
