Guttejentenes svanesang?
Oj. I et intervju kom jeg i skade for å fortelle at jeg hadde agert som ”guttejente” sånn fra seksårs alderen på slutten av 50-tallet i Tyskland. Noen år senere i Sveits fikk jeg et brev med hjem fra klasseforstanderen der det sto at jeg burde møte på skolen i skjørt, ikke langbusker slik jeg pleide. Ok, det var en liten landsby mellom noen fjell, men likevel. Uforestillbare tider og tilstander.
Lite ante det meg at noen årtier senere skulle det i den norske offentlighet avsløres av blant andre Marta Breen, Trude Ringheim og Ellisiv Lindkvist at en ulikt sammensatt gruppe kvinner liker å skryte på seg, pynte seg med, kule seg til med, alternativt jåle seg opp med påstander om en guttejentefortid. Det er bare å nevne i fleng: Cathrine Sandnes, Märtha Louise, Mira Craig, Anita Valen de Vries, Lene Nyström, Line Verndal med mange, mange flere – ja, og meg da. Snakk om å bli tatt med buksene nede. Her er det bare å få på seg skjørtene, jenter.
Hvorfor det er ille å erindre eller skryte på seg en guttejentefortid? Jo, det er slettes ikke bra fordi det er jo det samme som å si at jenter er dumme og jenteting tåpelige og at gutter er kule, morsomme og mektige. Og det er det samme som ”jentedissing” slik Trude Ringheim påpeker. Det inngår også i en allmenn kulturell tendens der prefikset ”kvinnelig” gir lavere rang og anerkjennelse enn ”mannlig”. Jo da. Det er det faktisk noe i. Det er også noe i at et begrep som ”guttejente” eller ”jentegutt” langt fra å overskride begrensende forestillinger om kjønn, heller holder disse fast ved den tåpeligheten det er å kjønnsbestemme aktiviteter og adferd. Like fullt er det en språklig konstruksjon som i en rimelig kjønnsforskjellsbesatt kultur peker på muligheten for en slags uorden, urene blandinger eller håpefulle hybriditeter.
I 1929 skrev psykoanalytikeren Joan Riviere et essay som heter ”Womanliness as masquerade”. Her argumenterer hun for at særlig datidens intellektuelle kvinner med posisjoner i en monnsdominert kultur sørget for å avverge eventuelt negative sanksjoner fra omverdenen (les menn) ved en overdreven eller seksualisert kvinnelig iscenesettelse. Kvinnelighet som en maskerade. Med andre ord: guttejenter i superkvinnelig, seksualisert kamuflasjedrakt for å dekke over sine ukvinnelige ambisjoner og posisjoner. Det er rart med det, selv 70 år etter dette essayet er det forbausende mengder søtladen parfyme, sminke, vonde sko og naken hud som må flashes der dyktige kvinner er på ferde.
Ellers er guttejenta som en lystbetont kulturell fantasi høyst aktuell og oppegående. Filmen Menn som hater kvinner, filmatiseringen av Stieg Larssons suksessroman med samme navn, har trukket fulle hus. Den kvinnelige hovedpersonen Lisbeth Salander – ung, voldelig, skarp datahacker og talentert etterforsker slår alle rape-revenge fantasier ved i en høyst realistisk stil å hevne voldtekten begått av hennes middelaldrende formynder. Bastet og bundet naken på gulvet opplever formynderen guttejenta fra helvete. Hun gjennomfører en anal voldtekt på overgriperen med mannens egen dildo. En passant en kommentar til at voldtagbarheten i prinsippet er kjønnsnøytral, for de som ikke visste det. Og forresten, hvordan kompenserer denne filmen heltinnens maskulinitet? Det gjør den selvsagt ved at den tidlig i filmen lesbisk posisjonerte heltinnen, konverterer til et erotisk forhold til den dobbelt så gamle mannlige helten Mikael Blomkvist. Heteroseksualitet som maskerade kanskje…
Kan hende vi må finne noen sprekere språklige uttrykk enn guttejenter og jentegutter. Men i disse tunge tider der barn av lesbiske og homoseksuelle kalles ”konstruerte barn”, lesbiske blir ansett som utviklingshemmet og den som hevder dette blir belønnet med høythengende priser, blir jeg så glad for alle som tuller litegranne med kjønnskategoriene. Det er prisverdig det.
