Det er vanskelig å avgjøre om det er på grunn av fellesferie og agurktid eller om det på ordentlig er snakk om en kulturkamp som hittil ser ut til å ha to formål: kamp mot (kultur)radikale standpunkt og kamp for biologien. Besnærende sommersalat.
Hva har Underholder Harald Eia, psykolog Leif Edward Ottesen Kennair, og redaktør Asla Nore til felles? Jo, de mener alle at biologiske forklaringer på kulturelle og samfunnsmessige fenomener bør ha forklaringsforrang. Et talende sitat fra Eia i Dagbladet 3. juli: ”Det viser seg at folks sosiale mobilitet har svært mye å gjøre med hvor høy IQ de har.” Jøss, og jeg som trodde det særlig kunne ha noe med utdanning, sosial bakgrunn, etnisitet og slikt å gjøre. Jeg lurer alltid på hva det betyr når folk sier at vi må innse at mennesket er styrt av biologien. Det er vel ingen som mener at mennesker ikke er biologiske vesener? Kanskje det er bedre å spørre etter hva som er effekten av et sosiobiologisk syn på mennesket?
For denne biologistiske nytalen er et forsøk på virkelighetsbeskrivelser, en kamp om hvilken betydning ulikheter mellom mennesker skal ha. En kamp om menneskesyn og politikk selvfølgelig. Forskning, et samfunnssyn eller et styresett som hevder å være basert på biologiens sanne tale og naturlovene (eller Gud!) forsøker å begrunne sitt syn i en utenforstående autoritet som skal ha forrang som forklaring. Det Biologien, Naturen og Gud har til felles er at de er retorisk potente størrelser. Folk og makthavere som har disse på sin side har en lei tendens til ikke å tåle å bli sagt i mot. Det er tross alt ikke bare å sette seg opp mot Naturen, Biologien eller Gud. Det vet jo de som har forsøkt slikt. Som for eksempel kvinner, jøder, homser og mange andre sosiale grupper hvis status fra naturen side ble forklart eller nå igjen blir forklart, som avvikende. Avvikende i forhold til hva? Jo, i forhold til den plass og posisjon som blir ansett som naturlig. Men også avvikende i forhold til den såkalte majoritetens verdier, slik vi så i ordskiftet i forbindelse med Fritt Ord prisen til Nina Karin Monsen. Det være seg lav intelligens, feil gener, uberegnelige hormoner, avvikende seksualitet, upassende kjønn eller ganske enkelt mørk hudfarge, fremmedartet kultur og annen udugelighet. Klasseforskjeller ble også en gang forstått som en del av naturens og Guds vise plan.
For å si det veldig enkelt, for det tror jeg faktisk det skal: De med gunstige posisjoner enten vi snakker om personer, grupper eller nasjoner har alltid hatt en tendens til å forklare sine privilegier som naturlige. Ganske enkelt. Og dermed avvist liberale eller radikale kulturelle og samfunnsmessige begrunnelser for hvordan privilegier, økonomiske krefter og politiske ideologier skaper ulikheter mellom mennesker – som blir naturforklart.
Forsker Henrik Thunes kommentar 1. juli i Dagbladet til den angivelige kulturkampen vi er midt oppe i har, slik jeg ser det, mye for seg: ”Vi ser en nasjonal reaksjon på at den norske monokulturen er truet. (…) Vi kan kalle det en monokulturell sentimentalitet.” Det er ikke så lenge siden at kategorier som kjønn, klasse og etnisitet var relativ konsistente, selvforklarende og varige. Bare tenk på hvor grunnleggende endringer som på kort tid har skjedd i forhold til kjønn og seksualitet: i individuelle holdninger, i familie og samlivsformer, i seksuell adferd, i seksuelle identiteter, i moralske verdier, i kulturelle normer og i sosialpolitikken.
Når kategorier knyttet til identitet og verdier endrer innhold så raskt, er konsekvensen ofte en nostalgisk eller sentimental lengsel etter det fortidige, det tilsynelatende naturlige og trygge. Dette så vi ikke minst i Monsen-debatten. I kjølvannet av denne debatten og som en mobilisering til valgkampen, har vi fått den forunderlige konstruksjonen som kalles kulturkamp mot kulturradikale stemmer som hevdes å ha hegemoni. Dette selv om de siste tretti år har vært en seier for nyliberalismen og en høyrederining i politikken som attpåtil har spilt fallitt, slik finanskrisen tydelig viser. Lengsel etter enhetlige kategorier, fortidige løsninger, og enkle forklaringer framfor kompleksitet, konflikt og mangfold kommer nettopp til uttrykk i forsøket på å gi biologien forklaringsforrang i forskning, menneskesyn og politikk.
