Hvorfor gjorde han det - Michael Jackson? Etter hans tidlige død har jeg overhørt samtaler som en reprise av årelange spekulasjoner om Jacksons mekking med kropp og utseende: Mer ekstravangant, mascara og eyeliner enn de fleste kvinnelige kolleger, sovende i en forseglet glassbeholder for å holde seg ung – og sist men ikke minst – en rekke kosmetiske operasjoner.
Selv hevdet han at hans eneste ambisjon var ”å ta seg bedre ut”: ”Det er et spørsmål om valg. Jeg har råd til det, jeg ønsker det, derfor går jeg for det” (i J. R.Taraborellis biografi fra 1991). Mest spekulasjoner og kritikk var nok et resultat av at han valgte å ”fjerne” sine etniske spor ved å bleke huden og endre nesen til en minimal, smal skygge av sitt opphav. I den medisinske fagsjargon kalles slike inngrep ”etnisk kosmetisk kirurgi”. Inngrep for å ”forbedre” det kvinnelige utseende er blitt så vanlige at denne praksis er blitt – mer eller mindre – akseptert, mens kirurgi for å fjerne etniske trekk gjerne blir møtt med overraskelse eller avsky.
Men etnisk kosmetisk kirurgi er slettes ingen ny trend. Siden oppkomsten av kosmetisk kirurgi ved overgangen til den 20. århundret introduserte denne en ny kroppsteknologi som muliggjorde å fjerne fysiske tegn som markerte noen som ”andre” enn den dominerende rase eller etniske gruppering. I Sentraleuropa var den ”andre” først og fremst en jøde. Stereotypiske bilder markerte den jødiske kroppen som deformert og patalogisk. Flate føtter (som gjorde dem ”uegnet” til militærtjeneste), avskrekkende hudsykdommer (Judenkrätze), store ører (Moritzører), karakteristiske neser og selvfølgelig genitalier ”ødelagt” av omskjæring. Disse rasialiserte kroppslige tegn fungerte som sosiale stigma og symptom på svakhet, sykdom og degenerering, noe som gjorde utseende til et hinder for assimilering.
Sosiologen Kathy Davies med omfattende forskning på plastisk kirurgi bak seg, skriver om kirurger som Jacques Josef som tidlig utførte operasjoner på ”etniske pasienter”. Josef var selv en akulturert tysk jøde, utviklet kirurgiske prosedyrer som muliggjorde at jøder ble ”etnisk usynlige”, ”etnisk anonymisert” eller ble i stand til å ”passere” etnisk. I USA ble slike inngrep ettertraktet som resultat av masseinnvandring. Særlig nesekirurgi grep om seg hos grupper med jødisk, italiensk, mediteransk eller østeuropeisk bakgrunn. Etter andre verdenskrig ble inngrep som konstruerte ”vestlige øyne” populære blant folk med asiatisk bakgrunn. Og afroamerikanere begynte å korrigere neser og lepper kirurgisk. Etnisk kosmetisk kirurgi tilbød tilsynelatende hjelp for å oppnå sosial mobilitet i en kultur som definerte noen som annerledes – det vil si underlegne – på grunn av deres antatte biologi, fysiologi og utseende. Oppkomsten av etnisk kosmetisk kirurgi kan ikke skilles fra vitenskapelige diskurser om rase. Vestlig vitenskap har spilt, og spiller fremdeles, en tvilsom rolle i å legitimere sosiale ulikheter grunnet kjønn, seksualitet, etnisitet og rase.
Og i dag? På tross av at kirurger insisterer på at hver etniske gruppering er bærer av sin særegne skjønnhet, er de svært opptatt av å komme fram til ”universelle skjønnhetsidealer” (les hvite, vestlige) som kan legitimere deres inngrep på ”etniske pasienter”, slik vi kan lese i boka Ethnic Considerations in Facial Aesthetic Surgery.
Men tilbake til popkongen Michael Jacksons statement om rase sitert i ovennevnte biografi: ”I am tired of this stuff… I’m not going to spend my life being a colour”. Han er blitt utskjelt som “rase-traitor” eller anerkjent som “rase-bender” (jf. utrykket gender-bender). Det er imidlertid mye som taler for alternative fortolkninger. De kirurgiske inngrepene kan like godt ses som å konstruere et androgynt, feminint, aseksuelt eller ungdommelig utseende. Selv har han sagt at han mest av alt ville se ut som Diana Ross. Ryktene sier at han vurderte kjønnsskifteoperasjon. I dette lyset kommer hans eksperimenter med androgyni og seksuell kategoriblanding i selskap med hvite seksuelle grensekryssere med ikonstatus som David Bowie, Mick Jaggar og Boy George m.fl.. Det kan tyde på at begrensningene i både rase, kjønns og seksualitetsnormer lokket til overskridelser.
