Det er mange som har Knausgårdfeber for tiden. Også jeg lar meg velvillig suggerere inn i det megalomane litterære storverket, der forfatteren skaper litteratur av det hverdagslige, det intime og det private. Lesningen av bøkene – både de profesjonelle anmeldernes, men også de store mengder tekst og tale som lesere av Min kamp produserer i alle medier – er med å gi romanen en effekt både litterært, sosialt og som utsagn om vår tid.
Det er ett trekk ved mange av anmeldelsene av romanene som fascinerer meg: en slags gjentatt engstelse for at det selvbiografiske, de etiske dilemmaene knyttet til utleveringen av navngitte personer og beskrivelsene av det trivielle og det private, skal besmitte de estetiske kvalitetene ved romanprosjektet. Dette kommer til uttrykk i form av forsikringer om og insisteren på at det slettes ikke er det selvbiografiske som er interessant, ei heller beskrivelsen av det private, heller ikke eventuelle meningsytringer om mannsrollen, eller trekk ved samtiden, men i stedet det kunstneriske i form av distansering til virkeligheten gjennom estetiske, litterære virkemidler. Som for å verne prosjektet fra en potensiell trivialisering, feminisering? Her to eksempler på denne tendensen i kritikernes resepsjon: ”Det er Knausgårds intenst sultne prosa som er lesningens motor, og ikke detaljene fra den nedgrisede stua faren døde i, fortellerens innbilte dårlighet eller forholdet mellom litteratur og virkelighet. (Trond haugen … Dagavisen). ”Det er denne presise dvelingen ved stemningsskifter og blikket på omgivelsene vi setter slik pris på, ikke analysen av Sverige eller mannsrollen. (Audun Lindholm … Morgenbladet)
Med andre ord den klassiske motsetningen mellom moral, etikk og estetikk? Det er nettopp skillet, distansen mellom kunst og liv som er forutsetningen for kunsten og samfunnskritikken mente teoretikere som Theodor Adorno og Clement Greenberg. Men så har det rent en del vann i bekken siden modernismens estetikk var som mest idealisert. Innen kunsten er for eksempel kvaliteten ved samfunnsmessig og sosialt informerte og publikumsinvolverende prosjekt blitt framhevet. Verk som legger vekt på utveksling og kunstverket som sosialt medium. Det er gode grunner til å hevde at en distinkt kunstnerisk kvalitet ved Knausgårds romanserie er det livlige engasjementet, diskusjonene og den sosiale utveksling mellom lesere som dette prosjektet avstedkommer. Verket er ikke begrenset til teksten, kritikernes kriterier eller til forfatterens forsikringer, men blir til i lesningen samt hele tekst og taleproduksjonen rundt verket som en sosial hendelse. På denne måten har romanen om virkelighet en virkelighetseffekt.
På bloggen ”froemartinsen” kom jeg over en kommentar om hva som fascinerer henne ved Knausgård og samtidslitteraturen: ”Den største drivkraften min til å lese er trangen til å vite hva andre tenker, hva de gjør, hvordan de lever livene sine, hvordan de takler situasjoner. På den måten forstår jeg mer av andre mennesker i verden og jeg utvikler alternative tankemønstre.” Eller som Knausgård uttaler i et intervju i den svenske avisen Dagens Nyheter: ”Kanske trivialt och trist, men det är ju det livet vi lever. Och om man inte kan skriva om det, vad kan man då egentligen skriva om?” Mange leser Knausgård og andre samtidsforfattere med stor interesse for romankarakterenes sosiale, moralske og etiske konflikter, romansubjektenes konstituering om man vil, i et litterært samtidsunivers der for eksempel mannsrolle, likestilling, organisering av familieliv beskrives: en form for lesning som ikke skyr å bruke Knausgårds romaner til egne formål – til hverdagsbruk, som samlivsguide eller avskrekkende skildring av det krampaktige heteronormative familieprosjektet Knausgårds romanperson underligger i den politisk korrekte svenske middelklassen.
Min kamp som middelklassens eller den kulturelle elitens estetisk oppgraderte reality-underholdning, serielitteratur, som ukebladenes historier fra virkeligheten. Jeg-personen Knausgård som skriver om en dagens antihelt og hans slit med å oppfylle ønsket om både å være en daglig nærværende far samtidig som han er fylt av brennende ambisjoner og narsissistisk begjær etter hevn, maskulin heltedåd, å skaffe seg et litterært ry, å drive det til noe stort; koste hva det vil for de nærmeste.
