Vold er et gjennomgangstema i Min kamp-serien. I spennet mellom en autoritær, voldelig far fra 1970-tallets fedregenerasjon og samtidens ideal om en nærværende, omsorgsfull far, kjemper Knausgårds hovedperson - det er det flere kritikere og kommentatorer som med rette har påpekt (f. eks. Ingunn Økland, Per Kristian Bjørkeng m.fl.). I en kommentar i Morgenbladet viser Jørgen Lund til voldens skjebnesvangre tilbakekomst: den velkjente onde sirkel terapirommene kan synge noen sanger om. Det én gang voldsutsatte barn, kjemper som voksen med voldelige, aggressive tendenser. I bind 1, rister Knausgårdkarakteren sitt ettårige barn og fortviler over aggressive tendenser. Det kjønnsunivers hovedpersonens far utfoldet sitt familieliv i, er et tiår der idealer om likestilte relasjoner og nedbygging av mannens ”rett” til autoritetsutøvelse og vold mot kvinner og barn, tok fart, men langt i fra var en realitet.
Ja vel, men hva med mor? Hovedpersonen i Min kamp avviser og hater sin far (selv om han sitrer etter anerkjennelse fra ham) og elsker og idealiserer sin mor (selv om hun knapt får oppmerksomhet i teksten). Den forståelsesfulle, kjærlige og omsorgsfulle mor. Innenfor denne tradisjonelle kjønnsmotsetningen utspiller psykens drama og subjektets forhold til sine foreldre seg: mellom avvisning og idealisering – som på sett og vis er én og samme prosess. Jeg er neppe den eneste leser som i bind 3, etter detaljert og gjentatt beskrevne fysiske og psykiske overgrep fra faren, med stigende stress på vegne av offeret, spør seg hvorfor ikke den idealiserte morsfiguren griper inn og stopper farens åpenbare mishandling av sine to sønner.
I flere av overgrepsscenene er moren til stede – enten i rommet eller i nærheten, som i bind 3’s første del. Karl Ove slår på tv’en for besteforeldrene som er på besøk, selv om faren har lagt ned forbud mot dette. Tv’en kortsluttter. Karl Ove betror seg skjelvende av angst til sin mor, som ikke beskytter ham mor farens fysiske avstraffelse, mens hun sitter i kveldsolen i hagen. Hun griper heller ikke inn mot straffeutmåling i form av husarrest. Og selv i hennes fravær, var det vel innen romanuniverset, neppe en hemmelighet at hennes barn led under en voldelig tvangsneurotiker? Spenning knyttet til morsfigurens manglende inngripen utgjør mye av nerven i bind 3.
Knausgård skriver med andre ord fram en form for passiv kvinnelig vold, i den forstand at mangel på inngripen og fraskriving av ansvar løper som en parallell, guffen, uuttalt understrøm sammen med beskrivelsen av den forståelsesfulle, kjærlige mor innenfor den intime kjernefamiliens som er beskyttet mot innsyn. Morsfigurens passivitet kan leses som en form for aksept og dermed legitimering av farens overgrep. Det oppsiktsvekkende er imidlertid hvor vanlig dette scenarioet er for tidligere generasjoners mødre – og dessverre også for en hel del mødre i dag. Det er likevel grunn til å håpe at dagens kvinner vet å utøve ansvar og autoritet overfor menns overgrep mot barn.
En venninne fortalte meg at hun i lesingen av bind 3 for første gang ble klar over at hennes mor hadde forholdt seg på samme måte overfor hennes fars aggressive adferd. Hun grep ikke inn. Hun forsvarte ikke barnet, selv om hun var en nærværende og kjærlig mor. Det er vanskelig å begripe at denne passive feminine volden sklir så usynlig inn i en form for kulturelt kjønnsmønster, at det simpelthen ikke er å få øye på. I så måte er det også talende at det i Knausgårds roman også iscenesettes som fravær og taushet. Morsfigurens svik blir ikke direkte tematisert. Det er mye som tyder på at det er flere lesere som får aktivisert ubehagelige minner knyttet til fedres aggressivitet og mødres svik. Den maskuline voldens synlighet gjør oss blind for passiv kvinnelig aksept. Det trengs et språkarbeid for dette. Det kan romaner gjøre.
