Prøysens dikt “Mannen på holdeplassen” avsluttes med en appell til ”I brødre i nøden” om å ”La trikk nummer tre gå forbi!” Det er et ”jeg” i diktet som ser et ”du” som ”var så pen”. Imidlertid tar jeg’et trikk nummer tre i stedet for å ta sjansen på et møte med ”du’et”. Hvilke kjønn det her er snakk om blir ikke presisert og hvem ”brødrene i nøden” representerer, er heller ikke klart. Mon tro om det her refereres til den gruppen menn viss seksualitet den gang var forbudt ved lov og som praktiserte ”the love that dear not speak it’s name”, slik Oscar Wilde formulerte det? Opplysningene om Prøysens følelser for menn som kom fram i 2004 i forbindelse med Ove Røsbaks Prøysen biografi, gir nye innganger til hans diktning. Et aktuelt kunstnerisk resultat som tilføyer kompleksitet til Prøysens mangfoldige verk, er en danseoppsetning, satt opp på det nye Dansens hus med tittel ”The man at the tramstop”, danset av ”Toyboys” Terje Tjøme Mossige og Ulf Nilseng. Sånn sett ligger de i teten i prøysenfortolkningen og er i ordets rette forstand avantgarde.
I et seminar samargansiert med Senter for tverrfaglig kjønnsforskning i tilknytning til denne forestillingen som jeg deltok i, bemerket litteraturviter Britt Andersen at det fra litteraturvitenskapelig hold er ganske stille. Hvis det da ikke er slik at det kommer et vell av forskning i forbindelse med Prøysenjubileet i 2014. Andersen refererte til debatten i 2004 der det heftig ble hevdet at ”personlige faktorer som seksualitet” ikke hadde noen konsekvenser for fortolkningen av Prøysens verk. Ole Paus kalte den gang Kim Frieles opplysninger om at Prøysen hadde snakket med henne om sin seksualitet, for ”kjerringsnakk”. Sånt gammel-gubbesnakk som Paus farte med er faktisk svært interessant, om vi bare ser det i rett lys.
Jeg ønsker å rette lyset på den utbredte holdningen som konsekvent avfeier betydningen av det personlige, intime, kjønn og seksualitet enten det gjelder kunstnerskap, biografier eller framstillinger i mediene. Vi kan her kalle avvisningen av disse temaenes betydning for ”prøysen-effekten”. Denne effekten er ganske paradoksal og slår ofte inn på følgende måte: Først kommer et medieoppslag – gjerne i Dagbladet eller VG – som på ”sensasjonelt vis” slår opp noe ”pirrende” om kjente personers seksualliv eller personlige relasjoner. Deretter velter prøysen-effekten inn for fullt: Pårørende, kolleger, intellektuelle, spesialister osv er ”rystet” over medienes ”vulgarisering, tabloidisering eller intimisering”. De er ”indignert” over påstandene og avviser at dette har noe som helst betydning for verk, fortolkning, makt, institusjon, politikk eller hva som ellers måtte ligge i den ”skandaliserte” personens virkefelt.
Det hendte med opplysningen om Prøysens seksualitet. Det hendte med opplysningene om Einar Førdes forhold til en kollega og det hendte nylig som følge av VG’s oppslag om Stein Winges fortelling om sin utroskapsavtale med sin kone. Hovedargumentet i kritikken er at disse oppslagene fortrenger viktige nyhetssaker og at intimitets-oppslagene er uten samfunnsmessig interesse. Det som er oppsiktsvekkende er imidlertid ikke at opplysninger om kjente, betydningsfulle eller mektige menneskers intime og nære relasjoner blir slått opp. Problemet er hvordan det gjøres. Det er sjelden informasjonen blir underkastet kritisk journalistisk behandling. Det hører til unntakene at opplysninger om nære, eller seksuelle relasjoner blir underkastet en analyse, eller blir satt inn i en større samfunnsmessig sammenheng. Konsekvensen er at oppslagene – utover den åpenbare salgseffekten for avisene – tjener som ren bekreftigelse av fordommer og konvensjoner. På denne måten blir intimitetens normer, intrikate samfunnsmessige virkemåter og eksistensielle potensial skjøvet over til det vulgære, det lave og det samfunnsmessig uinteressante.
I mer enn 30 år, siden kvinnebevegelsen fra 1970-tallet gjorde oppmerksom på nødvendigheten av å offentliggjøre privatlivets (makt)anliggender, har det intime i dag fått stor allmenn interesse. Mediene i dag er derfor sentrale bærere av intimitetens og seksualitetens politikk i samtiden. Dette skjer dessverre ofte i form av rene sensasjonsoppslag og salgsplakater. Det absurde er at det derfor kan det se ut til at det intime og seksuelle på nytt er plitt privatisert, individualisert og unndratt analyse og politisering. Går det ikke an å sette noen sportsjournalister på saken? De pleier å stille med større kunnskap om det de skriver om enn intimitetsjournalistene.
