MENY

Abstracts

Her finner du en oversikt over abstrakts fordelt på tema i parallellsesjonene på FORSA-konferansen 2019

Sosialt arbeid med barn og familier

Abstracts –parallellsesjon- Forsa-konferansen 2019

 «Den vanskelige samtalen om omsorgsovertakelse – saksbehandleres og foreldres erfaringer fra formidlingsmøter» av Marte Tonning Otterlei, UiS

(Sosialt arbeid med barn og familier I)

Doktorgradsprosjektet «Å formidle det umulige. Den vanskelige samtalen om omsorgsovertakelse» er et empirisk kvalitativt prosjekt som studerer saksbehandleres (12 informanter) og foreldres (12 informanter) erfaringer knyttet til møtet hvor saksbehandlere informerer foreldre om at det vil fremmes sak til Fylkesnemnda med forslag om omsorgsovertakelse.

Å frata foreldre omsorgen for sine barn er noe av det mest inngripende staten kan gjøre (Berrick, Dickens, Peckover, & Skivenes, 2015). Barnevernsarbeidere opplever det som krevende vurderinger (De Bortoli & Dolan, 2014; Skivenes & Tonheim, 2016) og beslutningen tas på bakgrunn av sammensatt informasjon, faglig skjønn og fremtidsprediksjon. Foreldre skal informeres og gis mulighet til å si sin mening (Berrick, Peckover, Pösö & Skivenes, 2015). En omsorgsovertakelse har omfattende konsekvenser og barnevernsarbeiderne er under et stort press vedrørende å fatte gode beslutninger. Barneverntjenestens vurderinger er viktige for familiene, men også for barneverntjenestens legitimitet i samfunnet (Skivenes & Tonheim, 2017). 

Det norske barnevernssystemet krever stor grad av faglig skjønn og man kan være kritisk til om beslutninger kan bli tilfeldige, ubearbeidet eller inneholde feilvurderinger (Heggdalsvik, Rød & Heggen, 2018).  Berrick, Dickens, Pösö og Skivenes (2016) fant at norske barnevernsarbeidere er relativt trygge på at de har truffet riktig beslutning når de fremmer sak om omsorgsovertakelse. Barnevernet har ofte arbeidet med familiene over tid (ibid) og ulike muligheter er diskutert i tjenesten ved flere anledninger.  Beslutningen tas i fellesskap av en gruppe, representert ved ledere og saksbehandlere (Berrick, Dickens, Peckover, & Skivenes, 2015). Det er begrenset kunnskap på hvordan barnevernsarbeidere erfarer prosessen rundt en omsorgsovertakelsessak (Burns, O’Mahony, Shore & Parkes, 2018). I en studie av Skivenes og Tonheim (2016) mener imidlertid barnevernsarbeidere at de kunne hatt et ærligere og bedre samarbeid med foreldrene. Taylor, Beckett og McKeigue (2008) fant at barnevernsarbeidere ofte følte seg engstelig under slike prosesser, mens Juhasz og Skivenes (2016) påpeker at barnevernsarbeiderne har lite tid til å samhandle med barna og familien underveis i barnevernssaker.

Dette prosjektet belyser hvordan saksbehandlere opplever å informere foreldre om at man vil fremme omsorgsovertakelsessak for Fylkesnemnda. Studien utforsker også hvordan det er for foreldre å motta en slik beskjed. Kunnskap om erfaringer knyttet til denne samtalen er viktig for barnevernsfaglig forskning og praksis. Møtet kan forstås som en del av beslutningsprosessen (Harrison, 1999) knyttet til omsorgsovertakelsessaker. Man kan argumentere, med referanse til Lipsky (1980), at det vil være viktig å undersøke hva saksbehandlere vektlegger i slike møte, da praksis nær forskning kan ha implikasjoner for videreføring eller endring av praksis. Presentasjonen vil fokusere på saksbehandlernes vurderinger av utfordringer og muligheter i formidlingsmøtet. Presentasjonen vil også trekke på foreldres erfaringer fra slike møter og deres innspill til hvordan praksisen kan forbedres for å ivareta dem bedre i et svært krevende møte. 

Marte Tonning Otterlei, Stipendiat, institutt for sosialfag, Universitetet i Stavanger

Sosialfaglig arbeid med familieoppfølging i Nav – En vignettstudie – Av Kjetil Grimastad Lundberg, Torunn Ask, Jorunn Gjedrem, Brita Gjerstad og Siv Oltedal

(Sosialt arbeid med barn og familier I)

Bistand til og samarbeid med familier i sårbare og vanskelige situasjoner er en viktig oppgave innen sosialt arbeid og Nav. Vår presentasjon vil rapportere fra en pågående vignettstudie om håndtering av familiekompleksitet i Nav. Vignetten er hentet fra et internasjonalt prosjekt i NORFACE Welfare State Future programmet. Vi tar utgangspunkt i fokusgruppeintervjuer med sosialarbeidere fra NAV-kontor i tre norske kommuner. Hver fokusgruppe har fått presentert vignetten som beskriver en familie med komplekse behov og sammensatte vansker  i tre ulike faser. Studien belyser hvordan sosialarbeiderne reflekterer om kartlegging, oppfølging og håndtering for å hjelpe familien, og om vurdering av ansvarsfordeling og grenseoppganger overfor andre tjenester. Vi finner at sosialarbeiderne reflekterer om familien og dens medlemmer som utfordring og ressurs med utgangspunkt i i) sosialfaglig grunnlagsforståelse, ii) egen praksiserfaring, og iii) institusjonelle rammer. Denne studien vil øke forståelsen av familiens rolle i NAVs arbeid og løfte fram utøving av sosialt arbeid i NAV.

Om prosjektet:

Forskere fra Høgskulen på Vestlandet, Universitetet i Agder og Universitetet i Stavanger samarbeider i prosjektet som er støttet av Universitets- og høgskolenettverket på Vestlandet (UH-Vest).

Forfattere: Torunn Ask (UiA), Jorunn Gjedrem (UiA), Brita Gjerstad (UiS), Kjetil Lundberg (HVL) og Siv Oltedal (UiS).

 

Medierepresentasjon av barneverntjenester i norske, danske og tyske aviser - av
Walter Schönfelder og Sanne Holmgaard

(Sosialt arbeid med barn og familier I)

Barnevernstjenester står ofte i massemedienes kritiske søkelys. Medier på sin side bidrar vesentlig til å forme inntrykket offentligheten har av barnevernstjenesten og andre offentlige etater. Derfor påvirker massemedier tillit til barnevernstjenesten i befolkningen og tjenestenes handlingsrom.

I vårt framlegg vil vi presentere resultat fra et prosjekt der vi var interessert i å finne ut om det kan dokumenteres systematiske forskjeller i medierepresentasjon av intervensjoner fra barnevernstjenesten i land med en liknende tjenesteorganisasjon og med et sammenliknbart verdigrunnlag i avveiningen mellom barnas krav på beskyttelse og familiens rettigheter. For å finne ut av dette har vi gjennomført en innholdsanalyse av to landsdekkende aviser for tidsrommet 2014 til 2016 i hvert av landene Norge, Danmark og Tyskland. I sammenlikningen har vi benyttet fem indikatorer: presentasjon i media, intervensjonens alvorlighet, intervensjonens timing, samarbeid med andre velferdsetater og kulturell sensitivitet.

Sentrale resultat av analysen som vi kommer til å presentere i detalj er disse. Intervensjoner av norske og tyske barnevernstjenester blir i mediene hovedsakelig beskrevet både som adekvat alvorlig og timet. Danske barnevernstjenester blir derimot kritisert for manglende adekvat alvorlige intervensjoner, og for å intervenere for sent eller ikke i det hele tatt. I ingen av de tre landene er det en tydelig tendens i mediedekningen til å kritisere barnevernstjenester for altfor alvorlige eller for tidlige intervensjoner. Når det gjelder samarbeid med andre velferdsetater er dette i norske aviser hovedsakelig beskrevet som nøytralt eller negativt, i tyske aviser både som positivt, nøytralt og negativt og i danske aviser som regel ikke i det hele tatt. Kulturell sensitivitet er ikke framtredende i reportasjer i noen av avisene i de tre landene.

Vi betrakter de empiriske resultatene fra vårt prosjekt som et viktig bidrag til en kritisk refleksjon over barneverntjenestenes samfunnsmandat, og som et bidrag til å tematisere utfordringer og muligheter for etatenes imagebygging.

Walter Schönfelder, førsteamanuensis, Institutt for barnevern og sosialt arbeid, UiT Norges arktiske universitet walter.schonfelder@uit.no

Sanne Holmgaard, Norsk senter for kulturminneforskning

Øyvin Christiansen: Symposium. Fra bekymring til beslutning – fra melding til tiltak eller henleggelse i barnevernet

(Sosialt arbeid med barn og familier II)

Arbeidet i barnevernets meldings- og undersøkelsesfase har et tydelig beslutningsfokus. Oppgaven er å trekke opp grensen mellom hvilke barn og familier som har og hvilke som ikke har behov for barnevernets tiltak. Samtidig utføres denne oppgaven i kontakt og samhandling med barn og foreldre som ofte er utrygge på eller ambivalente til å ha med barnevernet å gjøre. Dette er utgangspunktet for dette symposiet.

I symposiet presenteres funn fra prosjektet «Barnevernets undersøkelsesarbeid – fra bekymring til beslutning». Forskningsprosjektet utføres i perioden 2016-2020 av forskere ved RKBU’ene i Nord (prosjektledelse), Midt-Norge og Vest, i samarbeid med Hemil-senteret ved UiB, og på oppdrag fra Bufdir. Prosjektet bygger på en forståelse av at barnevernets beslutningsprosesser er komplekse; og påvirket av faktorer ikke bare ved den konkrete barnevernssaken, men også av organisatoriske faktorer, sosiale og kulturelle forhold og faktorer knyttet til den enkelte saksbehandler. 

Prosjektet består av flere delprosjekter som hver for seg og sammen sikter mot å identifisere hva som må til for å sikre god kvalitet i meldings- og undersøkelsesarbeidet i barnevernet. Delprosjekt 1 består av en kunnskapsstatus om meldings- og undersøkelsesarbeidet, delprosjekt 2 har fokus på bekymringsmeldinger og utfallet av disse, delprosjekt 3 omhandler barneverntjenestens arbeid i undersøkelsesfasen, delprosjekt 4 gjelder barn og foreldres medvirkning og delprosjekt 5 er en evaluering av Kvellomallen. Prosjektet har et gjennomgående fokus på betydning av innvandrerbakgrunn, som er undersøkt særskilt.

Et omfattende og sammensatt datamateriale er samlet inn, både kvantitative og kvalitative data.  Det mest unike datasettet er innhentet ved gjennomlesing av dokumenter som følger 1365 meldinger innkommet til 16 barneverntjenester, fra de mottas av tjenesten og fram til undersøkelsene er gjennomført og konkludert. I tillegg er ansatte og ledere intervjuet ved hjelp av fokusgrupper og individuelle intervju. I løpet av høsten suppleres materialet av intervjuer med barn og foreldre.

Funnene fra prosjektet reiser flere diskusjoner om hva som skjer i de tidlige fasene av en barnevernssak: Får barneverntjenesten for mange meldinger som ikke resulterer i annet enn henleggelse? Kjennetegnes barneverntjenestens arbeid av stor variasjon elle er kan vi registrere en mer felles standard? Gir juridiske og organisatoriske rammer gode forutsetninger for å gi hjelp til barn og familier som trenger barnevernets tjenester?

Følgende forskere fra prosjektet vil bidra med innlegg:

Svein Arild Vis, RKBU Nord, UiT

Camilla Lauritzen, RKBU Nord, UiT

Karen Havnen, RKBU Vest, NORCE

Anette Iversen, Hemil-senteret, UiB

Marte Knag Fylkesnes, RKBU Vest, NORCE

Øivin Christiansen, RKBU Vest, NORCE

 

Akutte tvangsplasseringer i barnevernet, sammenligning av tysk og norsk akuttpraksis – Av Arve Lerum

(Sosialt arbeid med barn og familier I)

Studiens mål og hensikt

Når barneverntjenesten akutt tvangsplasserer et barn utenfor hjemmet, jfr. 4-6, annet ledd i lov om barneverntjenester, gir dette store og umiddelbare konsekvenser for barnet og familien. I en sammenlignede studie av Norge og Tyskland (Jugendamt) utforskes barneverntjenestenes praksis i akutte tvangssaker og hvordan troverdighet står fram som et sentralt kriterium i beslutningsprosessen i særlig de norske sakene. Studien belyser også hvordan det biologiske prinsipp kommer til uttrykk i akutte tvangssaker.

Metode:

Studien, som har en sosialkonstruktivistisk innretning, bygger på intervjuer av 38 barnevernsarbeidere med ansvar for akuttsaker i Norge og Tyskland. I alt inngår tekster fra 29 akutte tvangssaker i datagrunnlaget. I intervjuene forteller barnevernsarbeiderne om forløpet i den siste akuttsaken de var ansvarlige for. De transkriberte tekstene fra intervjuene er systematisert ved hjelp av NVivo og analysert med metode inspirerte av konstruktivistisk Grounded Theory.

Resultater (foreløpig):

Mens den norske barneverntjenesten vektlegger barnets behov for beskyttelse ved å flytte det ut av familien, legger Jugendamt tydeligere vekt på akuttplassering som et virkemiddel for å iverksette hjelpetiltak i familien. Dette kan være noe av årsaken til at tyske akuttplasseringer er tilbøyelige til å ha et korte forløp sammenlignet med norske. Sammenlignet med barn og foreldre i norske akuttsaker, har tilsvarende tyske et tydeligere eierforhold til sin egen sak. Dette kan gjøre det enklere for Jugendamt å iverksette hjelpetiltak i familien under og i etterkant av akuttplasseringen.

Arve Lerum er stipendiat ved Institutt for sosialfag ved Universitetet i Stavanger og har barnevern som interesseområde.

 

«Men til slutt så bestemte jeg meg likevel for å prøve å søke» - En kvalitativ studie av voksne barnevernsbarns beveggrunner for å søke oppreisning – av Ingunn Studsrød og Elisabeth Enokssen

(Sosialt arbeid med barn og familier III)

De senere år er det avdekket graverende tilfeller av omsorgssvikt og overgrep av barn under offentlig omsorg, i fosterhjem og i institusjoner. I Norge har lokale myndigheter iverksatt oppreisningsordninger som gir personer som opplevde overgrep og omsorgssvikt mens de var plassert av barnevernet mulighet til å søke oppreisning. Det mangler forskning som analyserer søkernes motiver og eventuelle hindringer for å søke. Kunnskap om slike forhold vil kunne opplyse og forbedre fremtidige oppreisningsprosesser.

Ordningene har et bredt siktemål i retning av å styrke dagens barnevern, gi de som søker en ny start i livet, samt å gi de ansvarlige en mulighet til å evaluere og lære av den vanskelige historien (PROPP, 2017). Søkerne kan få innvilget økonomisk erstatning og en skriftlig unnskyldning. Selv om slike prosesser har et godt formål, og også kan bidra til lettelse, forsoning og anerkjennelse, kan de også innebære risiko for personer som kanskje i utgangspunktet har liten tiltro til offentlige myndigheter og sosialarbeidere. Slike prosesser kan innebære store prøvelser ettersom søkerne må gi detaljerte muntlige eller skriftlige gjenfortellinger av overgrepene eller krenkelsene de ble utsatt for. Prosessen også virke skremmende, retraumatiserende og stigmatiserende. Søkere kan risikere tvil, mistro, nedgradering og avslag.

I denne studien studerer vi hva søkere opplever som drivende og forhindrende forhold i prosessen mot søknad om oppreisning.

Data består av kvalitative dybdeintervju av 11 personer som søkte i ulike deler av Norge. Vi vil presentere foreløpige funn.

Funnene vil vi analysere i lys av verditeori og teorier om anerkjennelse. Personlige verdier fungerer som motivasjonsfaktorer for de valg mennesker foretar og er dermed nært knyttet til adferd. Ved å ta i bruk Schwartz’ teoretiske modell av ulike personlige verdier og deres fundament og ulik grad av åpenhet for endring, trygghetssøking og sosialt fokus, kan vi utvikle forståelse for hvilke personlige og eksterne forhold som ble relevante i oppreisningsprosessen. Ved å ta i bruk Fracer og Honneths (2003) teorier om anerkjennelse og rettferdighet kan vi også se på behov for omfordeling, anerkjennelse og representasjon. Anerkjennelse en forutsetning for personer og gruppers identitetsdannelse, samfunnsdeltakelse og er konstituerende for samfunnets institusjoner. Svikt på allerede etablerte annerkjennelsesrelasjoner kan motivere den krenkede til en kamp for anerkjennelse (Honneth,1995). Først når alle tre annerkjennelsesformene (kjærlighet, rettighet og solidaritet) er innfridd kan mennesket leve et liv i et rettferdig samfunn. Fracer knytter dessuten økonomisk ulikhet til rettferdighetsspørsmål, og det kan være sentralt for noen i denne studien.

Ingunn Studsrød og Elisabeth Enokssen, Institutt for sosialfag, Universitetet i Stavanger

 

Søskenrelasjoner gjennom omsorgsovertakelse og ny omsorgssituasjon - En kvalitativ studie av unges erfaringer – Av Wenche Hovland

(Sosialt arbeid med barn og familier III)

Barn som barnevernet har overtatt omsorgen for blir flyttet fra foreldre, og i noen tilfeller blir de også adskilt fra søsken. Når barnevernet skal flytte et barn fra en familie der søsken er involvert, vil de måtte ta hensyn til hva som vurderes til barnets beste når det gjelder fortsatt kontakt med søsken. Spørsmål som reiser seg er «Bør søsken flyttes sammen eller bør de splittes?»

Søsken kan være hverandres betydningsfulle andre, de er mye sammen og deler oppvekstmiljøet. Whiteman og Becerra (2009 ) påpeker at søsken kan være svært viktig for hverandres sosiale og kognitive utvikling. De kan være hverandres læremestere på konfliktløsning, modellæring, perspektivtakning, forhandlinger, kompromisstaking og samarbeid (Stormshak, Bullock, Falkenstein, Kramer, & Conger, 2009). Videre ser vi at søsken kan også være hverandres læremestere for antisosial atferd, eller deres omsorgssituasjon blir sterkt preget av større konflikter mellom søsken (Stormshak et al., 2009).

Denne presentasjonen vil ha fokus på tidlige analyser av 25 kvalitative intervjuer tatt i 2018. Informantene er ungdom som alle er plassert av barnevernet. De tidlige tematiske analysene som jeg kan presentere påpeker ulike kvaliteter i søskenrelasjoner. Søskenrelasjoner er tematisert ut fra hva de unge husker av relasjonene fra tiden de bodde sammen med opprinnelige forelder/foreldrene. Videre blir de tematisert ut fra hvordan kvaliteten på søskenrelasjonen erfares i dag. I presentasjonen vil jeg kunne vise til ulikheter i kvaliteten på relasjonene og til hvilken betydning den hadde for livet til de levde under alvorlig omsorgssvikt. Jeg vil også komme inn på hvordan relasjonen endres over tid ut fra den nye omsorgssituasjonen.

De unges bakgrunn og erfaringer er svært ulike. Samtidig kan noen mønstre vise kompleksiteten i søskenrelasjoner og til betydningen av at dette området får fokus allerede fra barnevernstjenesten åpner en undersøkelsessak. Fokuset i en undersøkelsessak i barnevernet i dag er en kartlegging av relasjon mellom barn og foreldre, mens kvaliteten på relasjonene mellom søsken får mindre oppmerksomhet. Dette kan få følger for hvor godt den totale omsorgssituasjonene til et barn blir kjent for barnevernstjenesten. Manglende kunnskap om kvaliteten på søskenrelasjonen kan gi uheldig avgjørelser om barna bør samplasseres eller splittes ved en omsorgsovertakelse. Videre vil faren være at søskenrelasjonen ikke får den oppmerksomhet og fokus som kunne gitt en fremtidig sterk og betydningsfull relasjon.

Kunnskap om søskenrelasjoner er etterspurt (Fawley-King, Trask, Zhang, & Aarons, 2017; Vinnerljung, Sallnäs, & Berlin, 2017; Wojciak, Range, Gutierrez, Hough, & Gamboni, 2018). Denne studien vil være et bidrag til å få søkelyset på søskenrelasjoner. Spesielt viser studien viktigheten av at vi får opp mer forskning, med ulike metodiske tilnærminger, for å belyse betydningen av søskenrelasjoner.

Wenche Hovland, førsteamanuensis, institutt for sosialfag, Universitetet i Stavanger

 

Å snakke om fattigdom i barnehagen av Anne Brita Thorød UiA

(Sosialt arbeid med barn og familier III)

Erfaringsmessig er økonomi et tabubelagt emne å snakke med foreldre om i barnehage og skole. Fraværet av dette temaet går også igjen i forskningen. I en review-rapport om barnefattigdom sier Anne Lise Arnesen følgende: Barnefattigdom er ikke noe tema innenfor utdanningsforskningen, men temaet aktualiseres under andre «overskrifter», som for eksempel underyting, tilpasningsvansker, lærevansker og marginalisering (Arnesen, 2011, s. 124).

For å få mer grep på dette temaet fra barnehagens synspunkt har jeg gjort en liten intervjustudie der jeg snakker med barnehagelærere om fattigdom kommer til syne i barnehagen, om det tematiseres i personalet, tas opp med foreldre osv. Og om barnehagen ser dette som et ansvarsområde med tanke på tiltak.

Foreløpige funn viser at barnehagene i liten grad diskuterer fattigdom som problem, verken internt eller i tverretatlig samarbeid. Likevel har barnehagene rutiner som skal dempe sosiale forskjeller, men disse spriker i mange retninger. Det kommer også fram en tvetydighet i hvordan barn fra lavinntektsfamilier blir oppfattet i barnehagene. 

Anne Brita Thorød, Dosent,  Institutt for psykososial helse, UiA

 

Friluftsliv på barnevernsinstitusjoner – Av Joakim Jiri Haaland

(Sosialt arbeid med barn og familier III)

I mitt Phd prosjekt har jeg fulgt to ulike barnevernsinstitusjoner på tur i helger og ferier. De har tatt med seg beboerne på hytteturer og ulike aktiviteter i naturen som en del av det miljøterapeutiske arbeidet. Funnene jeg vil presentere på denne konferansen er knyttet til arbeidet med min første artikkel som skrives sammen med professor Morten Tønnessen. Gjennom en fenomenologisk deskriptiv metode fokuserer vi på beboernes opplevelse av friluftslivet og naturen rundt dem. Vi kombinerer dybdeintervju av ungdommene med feltarbeid (deltagende observasjon) for å beskrive deres opplevelser på tur. Jeg har undersøkt hvordan beboerne selv opplever disse turene og aktivitetene. I hvilken grad oppleves friluftslivet som meningsfylt for beboerne? På hvilke måter kan dette bidra til å fremme deres helse og utvikling?

Stadig flere undersøkelser peker på hvordan naturen har en positiv effekt på helse og utvikling gjennom økt well-being, følelse av overskudd i hverdagen, reduksjon av stress og depressive symptomer, økt oppmerksomhet og økt fysisk aktivitet. Barn under barnevernets omsorg har høyere risiko for å utvikle helserelaterte (både somatiske og psykiske) plager sammenlignet med befolkningen forøvrig. Dette er en gruppe som etter vår oppfatning potensielt sett har mye å tjene dersom de får utnyttet potensialet som naturen har for å forbedre deres helse og livskvalitet.

Vi trekker frem bredden i de ulike aktivitetene som tilbys og hvilken rolle naturen spiller for ungdommenes opplevelser. Aktiviteter varierer etter sesong og deltakernes forutsetninger. Ungdommene har opplevd alt fra bålpanne i hagen til overnatting i telt i minusgrader. Naturen kan være både vakker og overveldende. Den kan stimulere deltagernes nysgjerrighet og støtte deres initiativ og selvstendighet. Samtidig kan naturen fremstå som skremmende og krevende. I ungdommenes opplevelser finner vi hvilke potensialer som finnes i møter med naturen. Samtidig finner vi også dens begrensninger og hva som kreves av miljøterapeutene for å realisere dette potensialet. Enkeltindividets opplevelser ses også i sammenheng med de sosiale relasjonene. Funn fra både intervju og observasjoner forteller om hvordan friluftslivet påvirker de sosiale relasjonene. Samtidig finner vi også at de sosiale relasjonene påvirker den enkeltes opplevelse av friluftslivet.

Målet med presentasjonen er å bidra til at både sosialarbeidere og forskere bedre kan forstå hva friluftsliv betyr for ungdom i barnevernsinstitusjoner. Ungdommenes erfaringer med friluftslivet gir viktige innsikt for dem som ønsker å bruke friluftslivet som verktøy for å fremme helse og utvikling.

Joakim Jiri Haaland. PhD Stipendiat v/ Institutt for sosialfag, UiS

 

Medverknad for barn som veks opp i familiar med låg inntekt og som får tenester frå barnevernet og NAV – av Tone Jørgensen og Berit Marie Njøs

(Sosialt arbeid med barn og familier III)

Denne presentasjonen tek utgangspunkt i eit NFR-finansiert forskingsprosjekt som har til mål å utvikle kunnskap om utfordringar og mogelegheiter for deltaking for sårbare grupper i helse- og sosialtenestene. Prosjektet starta i 2018 og blir avslutta i 2022. Fem case-studie som har til mål å utvikle og implementere modellar for deltaking og brukarmedverknad i profesjonell praksis, i utdanning av profesjonelle yrkesutøvarar og i forsking er del av prosjektet. Denne presentasjonen vil ha fokus på ein av desse case-studia der utforsking av barrierar og mogelegheiter for deltaking for barn i familiar med låg inntekt som får tenester frå barnevernet og NAV er tema.

Fleire studie viser at barn i familiar med låg inntekt fell mellom to stolar i møte med barnevernet og NAV, og at det er store utfordringar knytt til deltaking for barn når foreldre med låg inntekt søker økonomisk støtte i NAV-systemet (Tunestveit, 2013, Kojan, 2011. Kane mfl., 2018). Resultata frå slike studie viser at det er behov for utvikling av ein betre samarbeidspraksis mellom desse to tenestene. Eit viktig føremål med denne studien er å få meir kunnskap om korleis deltaking for barn er praktisert i desse tenestene, og å utvikle innovative modellar for samarbeid mellom barnevernet og NAV som har barns medverknad i fokus. Gjennom samarbeid i ein forskingssirkel der barn og foreldre med brukarerfaring, praksisfelt, utdanningsfelt og forskarar deltek, ønsker vi med dette forskingsprosjektet å utvikle kunnskap om mogelegheiter og barrierar for barns medverknad i praksis og i utdanningar. Forskingssirkelen vil vare over 18 månader med start våren 2019. Ved hjelp av dialog og deling av kunnskap og erfaringar mellom deltakarane vert det i første fase utforska korleis brukarmedverknad vert forstått, erfart og praktisert. På bakgrunn av arbeidet i første fase vil deltakarane i fase to utvikle og prøve ut modellar som fremjar brukarmedverknad, der samarbeidspraksisar mellom barnevern og NAV vil stå i fokus. Parallelt vil det bli utvikla eit undervisningsopplegg for ulike bachelorprogram i sosialt arbeid og barnevern og for eit masteremne i brukarmedverknad. Den tredje fasen handlar om å evaluere modellar og undervisningsopplegg som er utvikla og prøvd ut.

I presentasjonen vil det bli presentert resultat frå den innleiande datainnsamlinga der dei ulike deltakarane si forståing og omgrepsfesting av barns deltaking blir utforska og tematisert.

Førsteamanuensis Tone Jørgensen og høgskulelektor Berit Marie Njøs, Høgskulen på Vestlandet

Sosialt arbeids kunnskapsgrunnlag

Abstracts – parallellsesjon - Forsa-konferansen 2019

Kunnskapsreflektert praksis av Catrine Torbjørnsen Halås

(Sosialt arbeids kunnskapsgrunnlag I)

Kunnskapsbasert praksis har blitt kritisert for å fremme et smalt syn på kunnskap og virke instrumentell i sin tilnærming, og at det i stor grad har vært vektlagt tilgjengeliggjøring og det å gjøre ansatte i stand til å hente inn og vurdere forskningsbasert kunnskap (Grimen & Terum, 2009; Bache Hansen, 2009; Fossestøl, 2013; Martinsen, 2009; Eikeland, 2017; Gambrill, 2006). I kjølvannet av denne kritikken er det pekt på et behov for å utvikle mer kunnskap om selve vurderingsprosessene og om hvordan man bedre kan inkludere erfarings- og brukerkunnskap.

I prosjektet Ungdom i svevet samarbeidet forskere med sårbare ungdommer og deres profesjonelle hjelpere om profesjonell tjenesteutvikling og forskning (Follesø, Halås og Anvik, 2016). Gjennom et tverrfaglig aksjonsforskningsprosjekt oppstod en arbeidsform som ligner på kunnskapsbasert praksis. Basert på en beskrivelse av arbeidsformen i prosjektet, ønsker jeg gjennom presentasjonen å bidra med utfyllende kunnskap om hvordan man kan lykkes med integrering av ulike kunnskapskilder og kunnskapsformer i kunnskapsbasert praksis.

Arbeidsformen kan fremstilles i en modell som tar utgangspunkt i kjerneelementene i modellbeskrivelsen av kunnskapsbasert praksis, her forslagsvis kalt kunnskapsreflektert praksis. I modellen vektlegges særlig to ulike elementer: 1) Ulike former for kunnskapsforståelser, som i modellen under beskrives som flerfaglig, flerdimensjonell og flerstemmig kunnskap, og 2) Ulike former for refleksjon, som i modellen beskrives som anerkjennende, kritisk og konstruktiv refleksjon.

Det er flere fellestrekk mellom det vi erfarte i Ungdom i svevet og det vi ser i andre, tilsvarende forsøk. Jeg vil se modellen i lys av andre tilnærminger (Uggerhøj, 2017; Nordstoga; 2017; Marthinsen & Tjeldflaat, 2005; Slettebø & Seim, 2016; Hummelvoll, Eriksson & Cutcliffe, 2015), og diskutere dens særlige bidrag til feltet.

Jeg vil argumentere for at «kunnskapsreflektert praksis», kan bidra til å forbedre noen av de kritiske prosessene knyttet til kunnskapsbasert praksis. Modellen peker på hvordan et gyldighetskrav i kunnskapsreflektert praksis kan knyttes til det å sikre kompetanse og kvalitet på de refleksive prosessene, i større grad enn gjennom prosedurale krav og systemer. Det handler om et kunnskapsbasert ansvar som bygger på tillit, og ikke et strukturelt basert ansvar bygget på kontroll.

Catrine Torbjørnsen Halås, Nord Universitet

Litteratur

Bache Hansen, E. (2009). Hva innebærer et kunnskapsbasert barnevern? Fontene Forskning 2, 4–16.

Eikeland, O (2017). Aristotelisk aksjonsforskning. I: S. Gjøtterud, H. Hiim, D. J. Husebø, L. H. Steen-Olsen, T. Herborg, og E. Stjernstrøm (Red.), Aksjonsforskning i Norge: teoretisk og empirisk mangfold. Oslo: Cappelen Damm Akademisk/NOASP.

Follesø, R., Halås, CT. & Anvik, C. (2016). Sett, hørt og forstått?: Om profesjonelle møter med unge i sårbare livssituasjoner. Oslo: Universitetsforlaget.

Fossestøl, B. (2012). Kunnskapsbasert praksis i sosialtjenesten.: Om profesjonalitet og dømmekraft i sosialt arbeid (Doktoravhandling). Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo

Gambrill, E. (2006). Evidence-Based Practice and Policy: Choices Ahead. Research on social work practice 16(3), 338–357.

Grimen, H. & Terum, L.I. (Red.) (2009). Evidensbasert profesjonsutøvelse. Oslo: Abstrakt forlag AS.

Halås C. H. (2018). Kunnskapsreflektert praksis. Forskning og Forandring, 2(2), 1–21. https://doi.org/10.23865/fof.v1.1230

Hummelvoll, K., Eriksson, B., Cutcliffe JR. (2015). Local experience, – central knowledge? Methodological and practical implications for knowledge development in local mental health care settings. Nordisk sygeplejeforskning, 5(3), 283–295.

Marthinsen, E. & Tjelflaat, T. (2005). Evidensbasert forskning og praksis – en introduksjon til diskusjonen. http://www.forebygging.no/Kronikker/2007-2005/En-introduksjon-til-diskusjonen-om-evidensbasert-forskning-og-praksis-/

Nordstoga, S. (2017). Hvor er brukerkunnskapen i kunnskapstriangelet? I: A.M. Støkken & E.Willumsen (Red.), Brukerstemmer, praksisforskning og innovasjon. Portal Akademisk.

Slettebø, T. & Seim, S. (2016). Forskningssirkler som grunnlag for kompetanseutvikling i praksis og utdanning. Tidsskriftet Norges Barnevern, 92(03–04), 184–199.

Uggerhøj, L. (2017). Possibillities and barriers in practice research approaches. I: A.M. Støkken & E. Willumsen (Red.), Brukerstemmer, praksisforskning og innovasjon. Portal Akademisk. Kristiansand: Portal.

 

 

Hva kan gi muligheter og begrensninger for kunnskapsdeling på NAV- kontor ut fra et medarbeiderperspektiv? Av Nina Thorbjørnsen

(Sosialt arbeids kunnskapsgrunnlag I)

Kunnskapsdeling er et stort og mangfoldig felt som har betydning for organisasjoners kompetanseutvikling. Internasjonal og nasjonal forskning viser til at det foreligger lite empirisk forskning på hva som muliggjør og hva som begrenser kunnskapsdeling mellom ansatte (Sandhu et al., 2011, Yang og Maxwell, 2012). Ekspertutvalget (Sluttrapport,2015) sin evaluering av NAV- reformen, understreker at det finnes få miljøer som har god og bred kompetanse på mer praksisrettet forskning og at det er få forskere med forskerkompetanse på området. Denne studien kan bidra til å få mer kunnskap ikke bare om hva som bidrar til kunnskapsdeling men også hva som begrenser kunnskapsdeling i NAV ut fra medarbeidernes perspektiv. Dette vil kunne gi nyttige anbefalinger til de ulike forvaltningsnivåene i NAV, som skal utvikle organisasjonen videre.

Teroretisk innfalsvinkel

Nonaka og Takeuchi (1995) fremstilling av  SECI- modellen, kunnskapsspiralen og dens betingelser.

Empiri

Datamaterialet ble skapt gjennom individuelle intervju med 20 medarbeidere ved to NAV- kontor og et gruppeintervju med fire medarbeidere ved et av kontorene. Rammene for intervjuene var en åpen intervjuguide der jeg var interessert i medarbeidernes beskrivelse av deres praksishverdag og hvordan kunnskap ble delt i denne konteksten. Studien har en hermeneutisk tilnærming, der det essensielle blir å forstå og fortolke medarbeidernes opplevelse om dette tema.

Nøkkelord: Kunnskapsdeling, offentlig organisasjon, medarbeidere og kontekst, SECI- modellen, kunskapsspiralen og  barierer.

Nina Thorbjørnsen, Stipendiat, Institutt for sosialfag, Universitetet i Stavanger

 

Standardiserte verktøy, men ikke nødvendigvis en standardisert praksis: Om bruk av standardiserte verktøy i barnevernet - av Marina S. Sletten

(Sosialt arbeids kunnskapsgrunnlag I)

Introduksjon: Kunnskapsgrunnlaget i barnevernet er i endring, med blant annet fremvekst av standardiserte metoder for barnevernsfaglig arbeid. Dette synes å være en ønsket utvikling fra myndighetene, så vel som i praksisfeltet. Utviklingen begrunnes i et ønske om å styrke kompetanse til barnevernsarbeiderne, samt sikre lik praksis i landets kommuner. Standardiserte verktøy har imidlertid blitt kritisert for å innskrenke muligheten for bruk av faglig skjønn og for å undergrave profesjonskunnskapen innenfor sosialt arbeid der erfaringskunnskapen står sentralt. Andre har argumentert for at de profesjonelle tilpasser verktøyene til deres arbeidspraksis, og således opprettholder bruk av faglig skjønn og profesjonskunnskap. Det er imidlertid behov for mer kunnskap om hvordan bruk av standardiserte verktøy påvirker barnevernspraksis i Norge. 

Hensikt: I et pågående PhD prosjekt studerer jeg hvordan bruk av standardiserte verktøy påvirker det profesjonelle arbeidet og profesjonsrollen i barnevernet. I denne presentasjonen vil jeg belyse hvordan barnevernsansattes praksis blir standardisert gjennom bruk av Kvello-malen og Circle of Security (COS), hvordan dette påvirker kunnskapsgrunnlaget til de barnevernsansatte, samt deres mulighet for å utøve faglig skjønn innenfor verktøyene. 

Metode: Studien har et case studie design. Den bygger på observasjoner og intervjuer av 37 barnevernsarbeidere og 11 ledere i to kommunale barneverntjenester, samt analyse av 15 undersøkelsesrapporter. Fokus i datainnsamlingen er barnevernsarbeiderens bruk av- og erfaringer med disse to verktøyene og deres rasjonale for deres handlinger. Tematisk innholdsanalyse er anvendt som analytisk tilnærming.

Resultat: Foreløpige funn antyder at verktøyene bidrar til økt fokus på risiko og objektiv kunnskap. Videre erfarer ansatte verktøyene som støtte i sitt barnevernfaglige arbeid, samtidig som betydning av å kunne bruke verktøyene fleksibelt for å imøtekomme den enkelte brukers behov eller av etiske hensyn blir vektlagt.

Konklusjon: Standardiserte verktøy synes å påvirke kunnskapsgrunnlaget i barnevernet i retning av at objektiv kunnskap favoriseres fremfor erfaringsbasert kunnskap. Samtidig er det lite som tyder på at praksis blir standardisert som følge av bruk av standardiserte verktøy da skjønnsutøvelsen til de profesjonelle i stor grad opprettholdes. Praktiske implikasjoner vil bli drøftet i lys av funnene.

Nøkkelord: Standardisering, kunnskapsgrunnlag, faglig skjønn, barnevern

Marina S. Sletten, Stipendiat tilknyttet Master for samordning av helse- og velferdstjenester, Avdeling for Helse- og velferd, Høgskolen i Østfold

 

 

Hvordan organisere læringsformer som integrerer ulike kunnskapsdimensjoner? Av Hilde Vold

(Sosialt arbeids kunnskapsgrunnlag II)

Inspirert av aksjonsforskning har et prosjektet pågående på bachelorutdanningen i sosialt arbeid på Lillehammer, søkt å finne svar på følgende problemstilling:

Kan profesjonell kompetanse utvikles gjennom deltakelse i ikke-profesjonell kontekster?

Kunnskapsgrunnlaget i sosialt arbeid er representert av det som kan omtales som ulike kunnskapsdimensjoner. En tredeling bestående av vitenskapelig kunnskap, teknisk ferdighetskunnskap og moralsk kunnskap svarer til Aristoteles sitt skille mellom episteme, techne og fronesis. Andre betegner de tre kunnskapsformene som kognitive, praktiske og moralske dimensjoner. Greta Marie Skau skisserer også en tredelt modell i sin bok Gode fagfolk vokser (2017). Her inngår teoretisk kunnskap, yrkesspesifikke ferdigheter og personlig kompetanse i en samlet profesjonell kompetanse.

En vedvarende problemstilling for profesjonsutdanningene er å skape samspill, integrasjon og balanse mellom de tre kunnskapsformene gjennom kvalifiseringsløpet. En spesiell utfordring er knyttet til den tredje dimensjonen. Hvordan skape læringsarenaer som løfter fram verdibevissthet og moralsk praksis som en kroppslig og erfaringsbasert kunnskap innenfor en høgskolekontekst, der vitenskapelig og teoretisk kunnskap i stor grad er rådende?

Presentasjonen beskriver, analysere og drøfter resultater fra utprøving av et alternativt undervisningsopplegg pågående over 7 uker. Tradisjonelt har vi to læringsarenaer i profesjonsutdanningen. Det er utdanningsinstitusjonen og praksisfeltet. I dette prosjektet møtes samfunnsvitere og sosialarbeidere, frivillig sektor og høgskole for sammen å skape det «tredje læringsrommet».

I det tredje læringsrommet er intensjonen å bygge broer - mellom utdannings og praksiskontekst, mellom teoretisk, praktisk og etiske kunnskapsdimensjoner. Studenter i første semester tildeles roller som prosjektmedarbeidere, gjester og feltforskere og tar del i forpliktende og inkluderende verdifellesskap i regi av humanitære og frivillige organisasjoner i regionen.

Organisasjonene inviteres i neste omgang til studentstyrte seminarer hvor studentene oversetter og kobler vitenskapelig kunnskap til sine feltobservasjoner og erfaringer. Brukere, frivillige, medarbeidere, studenter og vitenskapelige ansatte møtes bokstavelig talt i samme rom for utveksling og forening av erfaringer, verdier og kunnskapssyn.

En systematisk oppsummering med utgangspunkt i loggnotater fra prosjektmedarbeidere, studenters refleksjonsnotater, prosjektrapporter,digitale filmer, fokusgruppeintervju og dialogmøter er under arbeid. Foreløpige funn indikerer at opplegget aktiverer flere kunnskapsdimensjoner og at disse integreres i en meningsfull helhet for studenten. I forhold til den tredje dimensjonen nevnt over framkommer at studentenes etiske bevissthet aktiveres, samhandlingsevner utfordres og refleksjon rundt personlig kompetanse motiveres.  

I presentasjonen gis en nærmere beskrivelse av bakgrunn for prosjektet, målsettinger, organisering og roller til involverte, samt resultater. Avslutningsvis drøftes spenninger og utfordringer knyttet til slike former for undervisningsopplegg.

Hilde Vold, Høgskolelektor

Institutt for sosialfag og veiledning

Fakultet for helse- og sosialvitenskap

 

Hvordan kan sosialarbeiderutdanningene bidra til en sterkere koherens[1] mellom teori og praksis, og hvordan kan vi få til en større forståelse for bruk av teori i praksis? Av Linda Sjåfjell

(Sosialt arbeids kunnskapsgrunnlag II)

Det er et omstridt forhold mellom teori og praksis i sosialt arbeid både som utøvende fag, og i sosialarbeiderutdanningen. Målet for prosjektet er å fremme bruken av faglige teorier innen sosialarbeiderprofesjonene, og å styrke sammenhengen mellom teori og praksis.

I arbeidet med sosialarbeiderstudenter i praksis, synliggjøres et misforhold mellom teori og praksis. Både studenter og utøvende sosialarbeidere, har beskrevet møtet med praksisfeltet som et «praksissjokk» (Heggen 2010, Aas 2014). Det innebærer at studenter og nyutdannede sosialarbeidere finner møtet med virkeligheten utenfor klasserommet, som vanskelig og noe de ikke opplever seg godt nok forberedt til. På den annen side vet vi at sosialarbeidere kan ha et ambivalent forhold til teori (Howe, 1987:15, Fook et.al. 2000). Det at sosialarbeiderutdanningene blir stadig mere «akademiserte» ved at tidligere profesjonshøgskoler innlemmes i et universitetsmiljø, kan ha bidratt til å øke motviljen mot å anvende teori i praksis.   

Tematikken omfatter derfor minst to problematikker: Det ene er at sosialarbeiderstudenter ikke opplever at de er godt nok forberedt til det som møter dem i en stadig mer divergerende virkelighet. Det vil si at de i løpet av studietiden ikke får tilegnet seg nok kunnskap om den virkeligheten de som profesjonsutøvere vil møte i praksisfeltet som praksisstudenter, eller som ferdigutdannede. Det andre dreier seg om at sosialarbeiderprofesjonen har et ambivalent forhold til at akademisk utviklet teori kan være av særlig relevans i møtet med virkeligheten.

Det er grunn til å anta at økt teoriinnsikt gjør sosialarbeidere bedre i stand til å beskrive, forklare, predikere samt gjennomføre hjelpetiltak (Healy 2014). Teoriene inneholder en rekke begreper som ikke inngår i vårt hverdagsspråk, og kan hjelpe sosialarbeideren til å forstå fenomener fra virkeligheten bedre.

I det planlagte prosjektet som det her vises til, inviteres aktive sosialarbeidere til å delta med sine erfaringer i en arbeidsgruppe. Her vil det kunne oppstå dialektiske prosesser hvor teori møter praktisk erfaring, og ved det transformeres til nyttige praksisredskaper. Sosialarbeiderne får undervisning og veiledning ved universitetet, og deres påfølgende bruk av teori innenfor sine fagområder i praksisfeltet, følges opp underveis i studien. Konsekvenser og resultater fra denne studien vil kunne forbedre og styrke sosialarbeiderutdanningen, og derav bidra til å heve kompetansen til sosialarbeiderstudentene og gjøre dem bedre rustet i møte med praksis.       

Linda Sjåfjell, Førsteamanuensis, Teamleder for praksis, Fakultet for Samfunnsvitenskap, Nord universitet.

 

Parallellveiledning av bachelorstudenter i praksis - av Nina S. Skjefstad og Mari Nordstrand

(Sosialt arbeids kunnskapsgrunnlag II)

Veiledning er av stor betydning for studenters mulighet til å utvikle seg som kvalifiserte profesjonsutøvere. Veiledning av sosialt arbeids bachelorstudenter under praksisperiodene er imidlertid utsatt for press og begrensinger blant annet ved at veilederne ofte ikke har spesiell kompetanse på veiledning, og veiledning blir en oppgave som ikke er spesielt prioritert i en hektisk arbeidshverdag. I denne presentasjonen tar vi utgangspunkt i et prosjekt med parallellveiledning for sosionomer i 3. klasse på bachelor sosionom ved daværende Høgskolen i Sør-Trøndelag, nåværende NTNU. Med parallellveiledning menes at studentene mottar veiledning både fra veiledere i praksisfeltet og fra utdanningsinstitusjonen. En forutsetning var at studentene skulle jobbe tett på en familie i løpet av praksisperioden. Vi fant at vi fikk større kontroll på læringsprosessen til studentene gjennom parallellveiledning. Videre fant vi at studentene fikk større mulighet til å utvikle seg som kvalifiserte profesjonsutøvere gjennom refleksjoner på et mer overordnet og teoretisk nivå, enn den saksveiledningen de ofte får av sine praksisveiledere.

 

[1] Jf Antovovsky om meningsfulle sammenhenger (Hatlevik og Havnes 2017).

 

Social work in culturally and ethically complex contexts

Abstracts - Forsa-konferansen 2019

 

At the intersection of social work and social policy: Temporally situating the labour integration of non-western immigrants through innovative pedagogies – by Erika Gubrium

(Social work in culturally and ethically complex contexts)

Introduction

Across Europe, integration policy aimed at non-western immigrants has shifted from a strategy of social integration to heightened focus on labour integration (Karlsdóttir et al., 2017). The field of social policy treats labour integration mostly as a unlinear process with a one-time outcome. Social work, on the other hand, aims to focus on “the person in the situation”, with an emphasis on the personal (social) relations and motivations of immigrant system users. Both focus on “what’s the case” at this point in time for the group (social policy) or person (social work). Yet the integration process is an ongoing one involving a complex interplay of positively and negatively acting domains, and I take as my starting point that labour integration also must be seen as a temporally contingent process (Spencer & Charsley, 2016). Social policy and social work educations face the challenge to conceptualize labour integration as as a continual negotiation involving changing relations over time.

Methods & Results

The presentation takes a narrative life course approach to the study of labour integration, showing how this approach can be integrated into a pedagogy merging social policy and social work sensibilities. The pedagogy brings to the forefront the links between macro level change, the biographical particulars of the person, including intersectional aspects such as gender and class, and the social phenomenon of labour integration, both while in the sending society and after engagement with the receiving one. It draws on cases from two interview informants, non-western immigrant parents who migrated to Norway as adults and who took part in a national Norwegian human capacity building labor activation program (the Qualification Program), an ALMP offered to eligible clients receiving social assistance. Using an online course module to connect macro level change to micro level experiential change, the presentation analyzes each case for narratives related to changing temporal contexts surrounding social policy landscapes, labour activation/integration policy, program participation and movement into work, including the reconciliation of work (-seeking) with changing responsibilities and identities.

The narratives emerging from each case provide a picture of labour integration experiences as situated in a changing (personal) relationship to social/political/institutional contexts, environment/surroundings, status/identity and changing conceptions of before, now and the future. A refined picture acknowledging the temporal aspects of change over time provides students practitioners with a better foundational understanding of the complexities of the labour integration process.

Erika Gubrium, Professor, Avdeling for samfunnsfag (SAM) / Faculty of Social Sciences OsloMet.

 

Communicative burdens and risks in social work without a shared language- by Hilde Fiva Buzungu

(Social work in culturally and ethically complex contexts)

People who are not proficient in the language of wider communication in a society are faced with immense barriers to participation that can result in almost complete isolation (Piller, 2016, p. 131). As street level bureaucrats (Lipsky, 1980), social workers are among the professions who carry out such interactions on behalf of the state (Glasser, 1983; Lyons, 2006). Social work scholars have argued that social workers in fact have “a special obligation to advocate for and protect” immigrants in our societies (Schlesinger & Devore, 2007, p. 25). As Ingrid Piller has pointed out, “understanding and addressing linguistic disadvantage must be a central facet of the social justice agenda of our time” (Piller, 2016, p. 6). In much of their work, social workers in Norway and the people who receive their services do not have a shared language. In this paper, I explore how such language discordant encounters between social workers and their clients play out in practice, and the consequences of this.

This paper is from the qualitative part of a large cluster-randomized RCT in Norwegian social welfare offices, where 900 families were given close follow-up by social workers in 29 offices for two years (Malmberg-Heimonen et al., 2018). 78% of the clients in the project were born outside of Norway. As a part of the evaluation of this intervention, we observed meetings between social workers and clients who did not have a shared language, and interviewed both social workers and clients. We found that in spite of being pervasively well-intended, social workers frequently had meetings with people in Norwegian where clients did not understand what was being said and did not have the language proficiency to adequately respond or ask questions. Furthermore, when there was interpreting, the interpreting was carried out by untrained persons who did not have any qualifications in interpreting and as such were without the skills to carry out such a complex task. Consequently, communication was highly problematic both in the meetings without interpreting as well as in those with interpreting.

Fundamental to the social work profession is “the obligation to act to minimize oppression” (Schlesinger & Devore, 2007, p. 5). When social workers in Norway interact with clients, it is within a historical, societal and cultural setting in denial of (systemic) racism, particularly the Nordic “color-blind white anti-racism” (Hübinette, 2012, p. 45), which effectively blocks us from seeing language practices in social welfare offices as racist. However, the practice of having meetings with minority ethnic clients in a language they are not proficient in, or providing inadequate interpreting services, in effect leads to pervasive silencing and exposes minorities to racism, humiliation and disempowerment (Dominelli, 1997, pp. 106-107).

Hilde Fiva Buzungu, PhD Candidate in Social Work and Social Policy, Oslo Metropolitan University

Dominelli, Lena (1997). Anti-Racist Social Work: A challenge for White Practitioners and Educators (2nd edition ed.). London: Macmillan.

Glasser, Irene. (1983). Guidelines for Using an Interpreter in Social Work. Child Welfare, LXII(Number 5), 468-470.

Hübinette, Tobias. (2012). 'Words That Wound': Swedish Whiteness and Its Inability to Accommodate Minority Experiences. In Kristín Loftsdóttir & Lars Jensen (Eds.), Whiteness and Postcolonialism in the Nordic Region. Farnham: Ashgate.

Lipsky, Michael. (1980). Street-level bureaucracy: dilemmas of the individual in public services. New York: Russell Sage Foundation.

Lyons, Karen. (2006). Globalization and Social Work: International and Local Implications. British Journal of Social Work, 36(3), 365-380. doi:10.1093/bjsw/bc1007

Malmberg-Heimonen, Ira, Tøge, Anne Grete, Liodden, Tone, Rugkåsa, Marianne, Gyüre, Krisztina, Fossestøl, Knut, & Bergheim, Berit. (2018). Helhetlig oppfølging av lavinntektsfamilier. Andre underveisrapport. Retrieved from OsloMet: https://skriftserien.hioa.no/index.php/skriftserien/article/view/604/117

Piller, Ingrid. (2016). Linguistic Diversity and Social Justice: An Introduction to Applied Sociolinguistics. New York: Oxford University Press.

Schlesinger, Elfriede G., & Devore, Wynetta. (2007). Ethnic Sensitive Social Work Practice: Back to the Future. Journal of Ethnic & Cultural Diversity in Social Work, 16(3-4), 3-29. doi:10.1300/J051v16n03_02

 

Sosialt arbeid, sosialpolitikk og utdanningspolitikk

Abstracts – parallellsesjon- Forsa-konferansen 2019

 

«NAV som praksissamfunn - delstudie 2» Av Birthe Unneland Napsholm, Ingunn Barmen Tysnes og Ingrid Voll

 

(Sosialt arbeid, sosialpolitikk og utdanningspolitikk)

Relevans

Nav-reformen er en av nyere tids største reformer innen offentlig tjenesteytelse og Nav forvalter i dag en tredjedel av statsbudsjettet. I tillegg er Nav en sentral arbeidsplass i den offentlige velferdsforvaltningen, med ca. 19 000 ansatte. For å komme nærmere en forståelse av hvilken kunnskap som er relevant for å utføre arbeidsoppgaver i Nav, er forskning på feltet nødvendig. På bakgrunn av dette undersøker forskningsprosjektet, «Nav som praksissamfunn», hvordan Nav ansatte opplever møtet med Nav som arbeidsplass, hvilken kunnskap fra egen utdanning Nav veiledere opplever som relevant, hvilken kunnskap de evt. savner og hvilken kunnskap som oppleves å bli verdsatt i Nav. For utdanningsinstitusjoner er det også relevant å se på kompetanseforventningene i NAV i relasjon til fremtidig utvikling av våre utdanninger.

 

«Nav som praksissamfunn, delstudie 1»

«NAV som praksissamfunn, delstudie 2» er en videreføring av forskningsprosjektet «NAV som praksissamfunn, delstudie 1» (Larsen, Voll & Tysnes 2017). Denne første studien undersøkte hvordan sosionomer ansatt i kommunal – og statlig del av Nav, har erfart det å begynne å arbeide i NAV, samt i hvilken grad de opplever at deres sosialfaglige kompetanse blir verdsatt i Nav (Larsen m.fl. 2017). Konklusjonen fra første delstudie var at sosionomutdanningen ikke forberedte de Nav ansatte tilstrekkelig på den nye, praktiske virkeligheten, og at deltakerne opplevde et «praksissjokk» da de startet å jobbe i Nav (Larsen m.fl. 2017).

 

«Nav som praksissamfunn, delstudie 2»

«Nav som praksissamfunn, delstudie 2» fokuserer på Nav ansatte som ikke har sosialfaglig utdanning. De NAV ansatte uten sosialfaglig utdanning er kompetansemessig en mer sammensatt gruppe enn sosionomene. Det er derfor interessant å finne ut hvordan denne gruppen opplever møtet med Nav som arbeidsplass, i hvilke grad de opplever at deres utdanning er tilstrekkelig for de arbeidsoppgavene de skal utføre, og hvorvidt de opplever at kompetanse fra egen utdanning etterspørres og verdsettes i NAV. Studien utføres etter samme metodikk som for delstudie 1 for å utforske en mulig komparativ komponent mellom de to studiene. Syv fokusgruppeintervjuer med totalt 50 Nav ansatte blir avholdt i mai 2019, og analyse av data starter umiddelbart etter dette.

 

Forsa-konferansen 2019

På Forsa-konferansen vil u.t. presentere ferske analyser fra «Nav som praksissamfunn, delstudie 2» med referanser til «Nav som praksissamfunn, delstudie 1». Presentasjonen vil støtte en videre diskusjon rundt den mulige motsetningen som sesjonsteksten fremsetter; «Profesjonelt sosialt arbeid verdsetter en autonomi som skal utvikles gjennom utdanning, samtidig som utdanningen i økt grad skal formes av kompetansebehov i velferdstjenestene.

 

Prosjektleder og innleder på Forsa-konferansen:

Birthe Unneland Napsholm - Høyskolelektor og programkoordinator ved Institutt for velferd og deltaking ved HVL.

 

Prosjektdeltakere:

Ingunn Barmen Tysnes – Førsteamanuensis ved Institutt for velferd og deltaking ved HVL.

Ingrid Voll – Høyskolelektor ved Institutt for velferd og deltaking ved HVL.

 

 

Veiledningsrelasjonen i sosionomstudenters praksisperioder – av Heidi Lie Eriksen

(Sosialt arbeid, sosialpolitikk og utdanningspolitikk)

Med innføringen av ny forskrift for sosionomutdanning som blir gjeldende fra neste studieår stilles det økte krav til hvilken kompetanse sosionomstudenter har om veiledning når de fullfører sin bachelorutdanning. Veiledning er noe studentene først og fremst får kjennskap til i praksisperioder og frem til den nye forskriftsendringen trer i kraft er det kun et krav om at studenters veiledere er «kompetente», uten at det er spesifisert nærmere et krav om f.eks. videreutdanning i veiledning. Når det gjelder slike videreutdanninger varierer også disse både i innhold, målgruppe og omfang (fra 10 til 60 ECTS). Praksisperioden utgjør 1/6 del av utdanningen og internasjonalt blir beskrevet som det viktigste virkemidlet i opplæringen av sosialarbeidere (CSWE, 2015, min oversettelse).

Veiledning i sosialt arbeid omfatter saksoppfølging, emosjonell støtte og interpersonell interaksjon mellom veileder og den veiledete (Mor Barak, Pyun, Travis & Xie, 2009). Forskning på veiledningsfeltet i sosialt arbeid anses for å befinner seg fortsatt i startfasen, studiene som har blitt gjennomført har i hovedsak hatt en kvantitativ tilnærming og europeiske innfallsvinkler finnes det svært få av (O´Donoghue & Tsui, 2015). Når det gjelder praksisveilederes rolle overfor studenter har Beddoe (2011) vist til at relasjonen kan bli utilfredsstillende dersom veiledere har en kontrollfunksjon overfor de veiledete, noe som er relevant for praksisveilederes kontrollfunksjon overfor studenter. Empiriske studier som omhandler sosionomstudenters praksisperioder ser ut til å ha vært nærmest fraværende i Norge, og forskere kan kritiseres for å ha vært mer opptatt av veiledning for erfarne sosialarbeidere enn for studenter (Nordstrand, 2017). Etter å ha foretatt tilsyn med bachelorutdanningene i sosialt arbeid konkluderte Nokut (2017) med at det ikke fantes systematikk når det gjaldt å innhente erfaringer fra studenter som hadde vært ute praksisfeltet. Arbeidsgruppe for sosionomutdanningen (2015) argumenterte også for at det var nødvendig med mer forskning på praksisfeltet.

På bakgrunn av at det mangler kunnskap om hvordan veiledere bidrar til studenters læring, hvordan makt blir utøvd og hvordan verdikonflikter blir håndtert gjør jeg en case studie av åtte veiledningsrelasjoner i praksis. Jeg har fulgt åtte sosionomer og deres 11 sosionomstudenter våren 2019, og jeg har intervjuet deltakerne individuelt både ved starten og slutten av praksisperioden. Jeg har også utført observasjoner av definerte veiledningsøkter, og jeg ønsker å presentere min studie på FORSA-konferansen for å kunne dele noen innledende funn.

Heidi Lie Eriksen, stipendiat, institutt for sosialfag, Universitetet i Stavanger.

 

 

Akademia og velferdsprofesjonene: Friksjoner, avgrunner eller hånd i hanske? Av Bjarne Øvrelid

(Sosialt arbeid, sosialpolitikk og utdanningspolitikk)

Mitt startpunkt  i presentasjonen er en innsirkling av hvordan sammenhengene mellom sosialt arbeid, sosialpolitikk og utdanningspolitikk  kan forstås og fortsetter med  hvilke normative spørsmål  disse sammenhengene reiser for så til slutt å diskutere hvordan sosialt arbeids kjerneverdier kan ivaretas best mulig i dette spenningsfeltet.

Mitt utgangspunkt  vil være forholdet mellom sosialpolitiske diskurser og praksiser i  Nav og bachelorutdanningen i sosialt arbeid. Den fortolkningsrammen jeg står i ser forholdet mellom sosialt arbeids utdanning  og Navs velfredsinstitusjoner som et spenningsfelt  i konflikt. Praksisfeltet legger sterkere føringer på sosialt arbeids praksis enn utdanningssystemet.  Kunnskaps- og verdigrunnlag på de to arenaene  befinner seg i et motsetningsforhold. 

Min fortolkningsramme er formet av kontekstlæringspoengene til Jean Lave, Etienne Wenger og Donald Schön, Ludwig Wittgensteins språkfilosofi og Michel Foucaults maktforståelse fra alle hans ulike faser. I lys av deres innsikter vil kunnskap, læring og handling nødvendigvis handle om svært ulike ting i utdanning og profesjonsutøvelse.  Utdanning trener deltakerne i akademiske praksisformer.  Et velferdsbyråkratisk system har sterke føringer på forpliktende, pragmatiske løsninger av konkrete, presserende problemer. Maktforståelsen supplerer dette med en analyse av hvordan de to ulike institusjonelle praksisene  former studenter og sosialarbeidere på vesensforskjellige måter. Et viktig spørsmål er i hvilken grad kjernekompetanser og verdier i sosialt arbeid er relevante og forenlige med et praksisfelt styrt av dagens rasjonaliteter og logikker.

I forlengelsen av disse spenningene ligger det viktige normative spørsmål knyttet til sosialt arbeids kunnskapsgrunnlag, praksisformer og etiske fordringer. Navs mandat  avgrenser  forståelsen av sosialpolitikk  og dreier den mot arbeidslivsinkludering. Dette reiser åpenbare spørsmål om sosialt arbeids og sosialarbeideres mandat på vegne av marginaliserte samfunnsgrupper: Er arbeidsmarkedsinkludering et uproblematisk og teknokratisk spørsmål, eller et faglig og etisk problem i forhold til et stadig mer utstøtende og brutaliserende arbeidsmarked? 

Begge disse nivåene lar seg beskrive, analysere  og diskutere med utgangspunkt i empiri. Jeg vil dels bygge på det omfangsrike empiriske materialet fra doktorgraden min om bachelorstudenters opplevelse av forholdet mellom akademia og praksisfelt og min pågående studie av Navansattes strategier i arbeidet med realisering av arbeidslinja.

En avsluttende diskusjon vil handle om hvordan utdanning og praksisfelt  bedre kan legge til rette for at sosialt arbeids kunnskapsgrunnlag kan ivareta sine kjerneverdier basert på sosial inkludering, utjevning og den etiske fordring om å ta de svakestes parti. Utdanningens form og innhold er en del av diskusjonen, men det er i høy grad også praksisfeltets systembetingelser i sin egen rett.

Bjarne Øvrelid,1.amanuensis, Høgskolen i Innlandet

 

 

Velferdstenestene i samhandling 

Abstracts parallellsesjon: Forsa-konferansen 2019

 

Hvordan går det med unge voksen som er kommet som enslige mindreårig (EM) til Norge? Av Jacob Zigo og Anne Moe

(Velferdstenestene i samhandling)

Hensikt: Vi ønsker å presentere kunnskap om hvordan det går med unge i alderen 18-29 år som har kommet til Norge som enslige mindreårige flyktninger og fått opphold i landet. De fleste av disse tilhører ikke lenger kategorien enslige mindreårige (EM).  Kunnskap vi ønsker å frambringe gjelder i forhold til livsområder som bolig, utdanning og arbeid. Disse områdene anses å ha avgjørende betydning for å kunne leve et selvstendig liv i Norge.

Bakgrunn: Studier viser at enslige mindreårige som er i overgangen fra barn til voksen er preget av bekymringer i forhold til hvordan de vil lykkes i voksenlivet (Svendsen og berg 2017). Kunnskap om hvordan det går med ungdom som har kommet som enslige mindreårig, og hva som kan fungere som god hjelp, er viktig for å kunne gi best mulig hjelp i den fasen av livet de er i, og for at de kan greie seg best mulig senere.

Metode: Systematiske litteratursøk av forskningslitteratur gir tilgang til aktuell og relevant kunnskap om hvordan det går med unge som har kommet som enslige mindreårige.

Resultat: Vi vil presentere resultatene fra systematiske litteratursøk om kunnskap på livsområdene bolig, utdanning og arbeid. Mulighet for bolig, utdanning og arbeid har sammenheng med tidligere erfaringer både i hjemlandet og i Norge som enslig mindreårige. Bolig har betydning for hvordan livet kan leves, og skal bidra til å skape trygghet, stabilitet, selvstendighet og samt sosialt samvær. Hvilken hjelp og bo-tilbud unge som har kommet som enslig mindreårige mottar, er varierende. Forskning viser at enslige mindreårige spesielt de som er på grunnskolen og videregående skolen strever for å tilpasse seg den norske kulturen på skolen, men hvilke erfaringer har de unge med yrkeslivet? Vi ønsker også å presentere foreliggende kunnskap om deres erfaringer med yrkeslivet.

Jacob Zigo, Ph.d stipendiat ved Institutt for Sosialt arbeid, NTNU og Anne Moe, Førsteamanuensis ved Institutt for Sosialt arbeid, NTNU.

 

Sosialarbeidere i skolen - avlaster eller viktig supplement? En kritisk diskursanalytisk inspirert studie – Av Ragnhild Hermansen Mathisen

(Velferdstenestene i samhandling)

Bakgrunn og problemstilling:

Om lag 2000 barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere (heretter sosialarbeidere) har skolen som yrkesarena, og tendensene som foreligger tyder på at skolen – også i årene som kommer – vil fortsette å være et nærliggende yrkesvalg for mange sosialarbeidere. Men hva vil det si å arbeide sosialfaglig i skolen? På hvilken måte kan språkbruk og de betingelser som ligger i språket bidra til å legge premissene for sosialfaglig arbeid i skolen? Og; hvordan presenteres sosialfaglige oppgaver og roller gjennom språket? Dette er spørsmål artikkelen søker å finne svar på. Gjennom kritisk nærlesning av utdanningsforbundets (UDF) og fellesorganisasjonens (FO) skolepolitikk, undersøker artikkelen både hva fagforbundene skriver om sosialarbeidere i skolen - og måten dette gjøres på. 

Metodisk tilnærming:

For å få tilgang på de forståelsesrammer som knytter seg til sosialarbeidere i skolen, er en diskursanalytisk tilnærming valgt. Mer konkret bygger artikkelen på et teoretisk og metodologisk rammeverk inspirert av kritisk diskursanalyse - slik retningen forbindes og beskrives av Norman Fairclough.

Funn:

Foreløpige funn viser at to diskurser, eller forståelser, av sosialarbeidere er i spill. Mens fellesorganisasjonen beskriver sosialarbeidere som et viktig supplement som bidrar til en bedre skole, anser utdanningsforbundet et sterkt lag rundt læreren nødvendig for å avlaste eller ivareta særskilte kompetansebehov. Distinksjonen mellom begrepene «avlaste» og «viktig supplement» er interessant. Overordnet synes førstnevnte beskrivelse å ta del i en mer tradisjonell diskurs om sosialarbeidere i skolen. En slik forståelse kjennetegnes først og fremst med at læreres makt og dominans i lærer-sosialarbeider- relasjonen kommer til uttrykk (eks. «andre yrkesgrupper skal avlaste, hjelpe, støtte opp under ovs). Gjennomgående bruk av «vi» (her forstått som lærerprofesjonen) og «andre» blir forstått som forsøk på posisjonering og grensedragninger, med utgangspunkt i en tatt-for-gitt- forståelse om at lærere utgjør skolens viktigste profesjon.

Til sammenligning representerer FO en alternativ forståelse av sosialarbeidere. Ved å beskrive sosialarbeidere som et «viktig supplement», endrer relasjonen mellom sosialarbeideren og læreren karakter; språkbruken viser til at sosialarbeidere tilfører skolen og lærere kompetanse de trenger, men mangler. Slik FOs skolepolitiske plattform tolkes, gis sosialarbeidere en betydningsfull forebyggende rolle og anses som ei investering både skolen og samfunnet tjener på. Med andre ord tillegges sosialfaglig kompetanse verdi.

Ragnhild Hermansen Mathisen, Ph.D stipendiat, Fakultet for samfunnsvitenskap, Nord Universitet, Bodø

 

“Breaking bad” – helt nødvendig for ansatte i velferdsforvaltning? Av Asgeir Solstad

(Velferdstenestene i samhandling)

Ansatte i velferdsforvaltningen bryter lover og tilsidesetter overordnedes instrukser i sitt arbeide for brukerne. Stort sett slipper de «unna med det». Bare i svært sjeldne tilfeller vil tilsynsmyndigheter eller arbeidsgivere reise sak mot dem for å få dem tiltalt og straffet. Denne artikkelen belyser vanlige typer av lov- og regelbrudd, hvordan ansatte begrunner dem, og drøfter hvilke betydninger dette kan ha i samhandlingen med brukerne, og i forvaltningen som organisasjon.

Framstillingen bygger på data fra regelmessige intervjuer med til sammen ca. 20 ansatte i fire små Nav-kontorer i perioden 2008-2014. Rammen for datainnhentingen var å skaffe kunnskaper om gjennomføringen av Nav-reformen.

De ansatte begrunnet bruddene med at de var nødvendige for å sikre brukeres rettigheter, eller at de reflekterte best mulig faglige vurderinger. Samtidig viser tilsynsrapporter at Nav-ansatte bryter loven på måter som er til brukeres ulempe. Dette gjelder f.eks. brudd på informasjonsplikt og brudd på brukernes rettigheter til individuelt tilpassede tiltak (Helsetilsynet, 2015). Slike handlinger og valg er ikke ukjente i annen forskning. I et bakkebyråkratisk perspektiv (Lipsky, 2010) beskrives de som grep bakkebyråkrater tyr til for å møte brukeres behov, eller håndtere rammene rundt en yrkespraksis. Vike, Debesay og Haukelien (2018) hevder at de ansatte på denne måten dekker over «hull» og inkonsekvenser i politikken. Disse innfallsvinklene bearbeides også behandlingen av temaet.

 

Referanser:

Helsetilsynet (2015): «Oppsummering av landsomfattende tilsyn i 2013 og 2014 med kommunenes arbeid med kvalifiseringsprogrammet i Nav: Kvalifisert til kvalifisering?» https://www.helsetilsynet.no/globalassets/opplastinger/publikasjoner/rapporter2015/helsetilsynetrapport2_2015.pdf Nedlastet 14.06.19

Lipsky, M. (2010). Street-level bureaucracy: dilemmas of the individual in public services. New York: Russell Sage Foundation.

Vike, H., Debesay, J. & Haukelien, H. (2016). Tilbakeblikk på velferdsstaten : politikk, styring og tjenester. Oslo: Gyldendal akademisk.

 

Av: Dosent Asgeir Solstad, Nord universitet, Fakultet for samfunnsvitenskap.
 

 

Velferdstenestene i samhandling med personer med rusproblem. Forståingar av og erfaringar med  brukarmedverknad – av Lillian Bruland Selseng

(Velferdstenestene i samhandling)

Politiske dokument har ambisiøse mål om medverknad for brukarar av helse- og sosiale tenester. Samstundes viser forsking og tilsynsrapportar at det er gap mellom målsetjingane i dei offentlege dokumenta og korleis brukardeltaking vert gjennomført i praksis. Dette gjeld spesielt overfor brukargrupper som ikkje møter etablerte ideal om å vere informerte, kompetente og autonome borgarar. Ei av dei brukargruppene som forskinga viser at det er krevjande å få til brukardeltaking i samhandling med, er personer med rusproblem. For å betre nå mål om brukardeltaking er det sentralt å få meir kunnskap om kvifor brukarmedverknad er så vanskeleg å få til, kva som opnar for deltaking for desse brukargruppene og å utvikle nye praksisar for brukarmedverknad. 

Challenges of Participation, Eit forskingsprosjekt i samarbeid mellom VID vitenskapelig høgskole, OsloMet-Storbyuniversitetet og Høgskulen på Vestlandet, har som mål å utvikle kunnskap om vilkåra for individuell og kollektiv medverknad når brukarane sin autonomi er utfordra i helse- og velferdstenestene. Prosjektet bygger på fem case-studiar. Eit av desse case studiane omfattar tenester for menneske med rusproblem og undersøker kva faktorar som hemmar og fremmar vilkåra for medverknad overfor personar med rusproblem i ulike tenester og i profesjonsutdanningane. Som eit ledd i denne delstudien har vi gjort eit systematisk litteratursøk og skal gjennomføre ein metasyntese av dei identifiserte kvalitative primærstudiane som utforskar personer med rusproblem sine forståingar av og erfaringar med brukarmedverknad i møte ved velferdstenester. 1239 artiklar er identifisert, etter fjerning av duplikat (339) og eksklusjon etter abstract screening (858) er pr. no 42 artiklar til gjennomlesing i fulltekst. Forskingsspørsmåla vi skal undersøke er:

a)         Korleis forstår og ordsette personar som har eller har hatt rusproblem brukarmedverknad?

b)         Kva er deira behov og ønsker knytt til brukarmedverknad?

c)         Kva hindringar og muligheiter for brukarmedverknad har dei erfart?

Resultatet av denne metasyntesen ønsker vi å presentere på FORSA-konferansen.

Lillian Bruland Selseng

Førsteamanuensis

Fakultet for helse og sosial

Høgskulen på Vestlandet

 

 

Funksjonshemming og sosialt arbeid

Abstracts - Forsa-konferansen 2019

 

Hvorfor er det å implementere CRPD i norsk lovgivning så problematisk? – Av Rannveig Frøseth Sinkaberg og Anne Moe

(Funksjonshemming og sosialt arbeid)

Formålet med paperet er å sette lys på spenningsforholdet mellom CRPD (FNs Konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne), politiske føringer i Norge og brukererfaringer, samt diskutere mulige konsekvenser.

Bakgrunn

Norge fikk kritikk fra FN i høringen i Norges arbeid med å følge opp CRPD, på samme dag som Stortinget nedstemmer implementering av CRPD i norske lover, slik Barnekonvensjonen og Kvinnekonvensjonen har blitt. I høringen sier delegasjonsmedlemmet fra justisdepartementet i Norge at norsk lovverk allerede oppfyller CRPDs målsettinger. Likevel uttrykker FNs komité for rettigheter for personer med funksjonsnedsettelse i sin konkluderende rapport en bekymring for manglende implementering av CRPD i norsk lovverk, og anbefaler at det blir gjort. FNs komité kommer også med påpekning og bekymring over en for sakte utvikling i å erstatte forståelse av funksjonshemming i et medisinsk perspektiv til et menneskerettighetsperspektiv for funksjonshemmede.

Metode

For å besvare problemstillingen gitt innledningsvis, vil det utføres en diskursanalyse av rapporter vedrørende CRPD i Norge. De norske rapportene fra den norske stat om arbeidet med CRPD og fra brukerorganisasjoner (skyggerapport), samt FNs konkluderende rapport etter høringen i mars vil gjennomgås og analyseres.

Resultater og implikasjoner

Det som kommer fram av resultater, i form av sprik, eller samsvar mellom de tre rapportene, vil kunne vise et bilde av et eventuelt spenningsforhold mellom norske offentlige myndigheters, funksjonshemmedes brukerorganisasjoners og FNs syn på dagens situasjon for funksjonshemmede. Resultatene vil bli diskutert og drøftet i lys av menneskerettighetene og syn på funksjonshemmede i ramme av den medisinske modellen eller menneskerettighetsmodellen.

PhD-stipendiat Rannveig Frøseth Sinkaberg og førsteamanuensis Anne Moe, tilknyttet Institutt for sosialt arbeid, NTNU.

 

 

Språkbruk og likeverd – en refleksjon rundt prinsippet om person first – av Knut Magne Aanestad

(Funksjonshemming og sosialt arbeid)

I sosialfagene - vidt tenkt - er prinsippet om person first knyttet til idealet om likeverd for individer og grupper som av ulike grunner har behov for velferdsrelatert støtte. I konfrontasjon mot nedvurderende og diskriminerende holdninger bygger prinsippet på ideen om at språket - og dermed også tenkningen, med overføring til praksis - må fremme mennesket bak situasjoner, tilstander og diagnoser. Funksjonshemming er for eksempel noe man har (en egenskap blant flere), snarere enn at man er funksjonshemmet (essens).

Et resultat av prinsippet om person first er at sosialfaglige tekster nå i stor grad bruker formuleringer hvor betegnelser som «person» og «menneske» brukes eksplisitt og gjentakende, som for eksempel i «personer med funksjonsnedsettelse», «mennesker med utviklingshemming», «mennesker med rusproblemer» og så videre. Presentasjonen vil ta form av en refleksjon rundt dette, med utgangspunkt i Habermas’ forståelser av språkbrukskontekst og pragmatikk, og med funksjonshemming/utviklingshemming som tema. Det vil argumenteres for at en konsekvent og bokstavelig tolkning av person first dels kan virke mot sin hensikt - at det kan skape nye distinksjoner mellom det antatt normale og «de andre». Mekanismer i dette vil også koples til tilstøtende områder for språkbruk innenfor emnet funksjonshemming.

Knut Magne Aanestad

Førsteamanuensis, Institutt for velferd og deltaking

Høgskulen på Vestlandet, Campus Sogndal

 

Forskning og forskningsformidling i medisinsk sosialt arbeid – utfordringer og muligheter – av Gry Velvin, Heidi Johansen, Trine Bathenog Kerstin Fugl-Meyer

(Funksjonshemming og sosialt arbeid)

Hensikten er å presentere og diskutere utfordringer og muligheter i forskning og forskningsformidling i medisinsk sosialt arbeid, basert på erfaringene fra to omfattende studier av psykososiale aspekter ved kronisk alvorlig sykdom. I studiene har vi benyttet mixed method, dvs. kombinert systematiske reviewer (oppsummeringer), kvantitative spørreskjemaer og kvalitative fokusgruppeintervjuer. Tverrfaglig samarbeid og brukermedvirkning har vært viktig i alle faser av forskningsprosessen, og vi jobber nå systematisk med brukermedvirkning i forskningsformidling for å nå ut og implementere resultatene i praksisfeltet. Studien tar utgangspunkt i et meta-teoretiske perspektivet basert på kritisk realisme, og ulike modeller og teorier er brukt for å gi bedre forståelse og forklaring av resultatene som fremkommer i studiene. Resultatene viser at å leve med en kronisk, potensielt livstruende sykdom kan påvirke flere aspekter av livet som sosialdeltakelse, inntekt og arbeidsdeltakelse. Studiene viser også at sosialarbeidere som jobber innenfor helse kan bidra til å hjelpe personer med å finne psykologiske, praktiske og økonomiske muligheter for å forbedre deres  livssituasjon.  Noe som kan bidra til en positiv endring i folks liv.  I studiene forsøker vi å belyse hvordan ulike mekanismer på mikro og makro nivå mellom dårlige helseforhold og sosiale problemer kan gjensidig forsterke hverandre og virke motstridende. Vår konklusjon er at forskning i medisinsk sosialt arbeid kan spille en viktig rolle i å belyse og motvirke sosiale holdninger og barrierer som hindrer folk med nedsatt funksjonsevne å delta på samme nivå som andre i samfunnet.

En utfordring har vært å finne relevante teorier og modeller i medisinsk sosialt arbeid som kan bidra til å belyse og forstå resultatene fra vår studie. Vår erfaring er at de teoretiske modellene og teorien i medisinsk sosialt arbeid er begrenset både i størrelse og kvalitet. En annen utfordring har vært å legitimere og fremme den faglig kunnskap om sosialt arbeid i tverrfaglig sammenheng. Mangel på vitenskapelig forankring og forskning kan gjøre det vanskelig å nå fram med vår kunnskap i en vitenskapelig kontekst. En tredje utfordring er knyttet til implementeringsprosessen og mangelen på modeller og metoder for brukermedvirkning i forskningsformidling. Vårt utgangspunkt er at brukermedvirkning kan bidra til å gjøre forskningsformidlingen mer relevant, spisset og forståelige for de som har bruk for kunnskapen. En spesiell utfordring har vært å nå frem til fagpersoner som jobber innenfor NAV systemet, da vi erfarer at helseaspektet i liten grad er vektlagt av sosialarbeidere innenfor dette systemet.

Helsepsykologi er et fag i stadig fremvekst, noe vi også tenker bør gjelde innenfor faget sosialt arbeid og helse. 

¹Gry Velvin (Ph.D.), ¹Heidi Johansen (MSc), ¹Trine Bathen (MSc) og ²Kerstin Fugl-Meyer (Ph.D./Professor)

¹ TRS Nasjonalt Kompetansesenter for sjeldne diagnoser, Sunnaas sykehus.

² Department of Neurobiology, Care Science and Society, Karolinska Institutet och FO Socialt arbete, Karolinska Universitetssjukhuset, Stockholm, Sverige

 

Fosterbarn med utviklingshemming og deres rett til medvirkning – Av Hege Sundt

(Funksjonshemming og sosialt arbeid)

Barns rett til informasjon og medvirkning i egen barnevernssak er nedfelt både i FNs barnekonvensjon og barnevernloven. Disse rettighetene tilhører barn med utviklingshemming like mye som andre barn. I arbeidet med å styrke barns medvirkning i barnevernet er det gjennomført flere undersøkelser og utredninger. Ingen av disse har sett spesifikt på i hvilken grad, og hvordan barn og unge med utviklingshemming som mottar hjelp av barnevernet, får informasjon og blir hørt.

Fosterbarn med utviklingshemming er i omfang en liten gruppe barn og unge, men en svært sårbar gruppe med behov for ekstra tilrettelegging. Retten til å bli hørt handler ikke bare om å uttrykke seg verbalt, men like mye om å bli tatt på alvor med sine ulike uttrykksmåter, inkludert kroppsspråk.

I 2018 gjennomførte jeg sammen to kollegaer et prosjekt for Redd Barna

med fokus på oppfyllelse av fosterbarn med utviklingshemming sin rett til informasjon og medvirkning i egen barnevernssak. Fosterforeldre, ansatte i barnevernet, og noen fosterbarn ble intervjuet. Deres erfaringer og innspill til hvordan vi bedre kan legge til rette for at fosterbarn med utviklingshemming får medvirke, er samlet i heftet «Vi vil også bli hørt. Informasjon og medvirkning for fosterbarn med utviklingshemming» https://www.reddbarna.no/nyheter/vi-vil-ogsaa-bli-hoert .

I 2019 har vi jobbet videre med analyser av intervjuene i prosjektet og litteratursøk. Jeg vil presentere hvordan det kan tilrettelegges for at fosterbarn med utviklingshemming kan få medvirke i egen barnevernssak inkludert det å få informasjon om egen historie. Her handler det om sosialarbeiderens kunnskap og kompetanse, kommunikasjonen og samhandlingen med barnet og fosterforeldrene, samt tverrprofesjonelt samarbeid.

Jeg vil også presentere noen utfordringer rundt rettigheten til medvirkning. I Barnevernloven § 1-6. Barnets rett til medvirkning står det innledningsvis; «Alle barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, har rett til å medvirke i alle forhold som vedrører barnet etter denne loven.» Denne ordlyden er tilsvarende i barnekonvensjonens artikkel 12, men ikke i FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Hvordan vurderes dette med å være «i stand til å dane seg egne synspunkter», hva ligger det til grunn for vurderingen og hvordan dokumenteres dette?

Hege Sundt, Høgskulelektor

Høgskulen på Vestlandet, Campus Sogndal 

Institutt for velferd og deltaking (IVD), Fakultet for helse- og sosialvitskap