MENY

Stipendipraten: Forsker på forventningers effekt

Linda Natalie Borho vet hvordan det føles å stille forventinger til seg selv og eget arbeid. Nå skal hun finne ut hvordan forventninger fra ulike hold former sosialarbeideres profesjonelle rolle.

Stipendipraten: Forsker på forventningers effekt

– Jeg skal se på hvilke forventninger sosialarbeiderne har til seg selv og hvilke forventninger lederne og ungdommene de jobber med, har til dem, forklarer Borho.

Hun er nylig tilbake i rollen som stipendiat ved Institutt for sosialfag, etter ni måneder foreldrepermisjon. På nyåret starter jobben med å intervjue til sammen rundt 20 sosialarbeidere, ledere og mindreårige flyktninger som bor på omsorgsboliger.

– Som sosialarbeider skal du hjelpe de unge, samtidig som du skal kontrollere dem. Du har et ansvar og må si fra til politiet eller UDI hvis det skulle være noe. Det er altså ikke bare omsorg, og da kan det være vanskelig å finne en balanse når du er i situasjoner hvor det stilles ulike forventninger og du kanskje har et press på deg, forklarer Borho. 

Derfor mener hun det er viktig å forske på hvilken innvirkning de ulike forventningene har på sosialarbeidernes rolle.   

– Jeg håper det kan gi sosialarbeidere mer innsikt i ulike problemstillinger og konflikter, og at det kan bidra til at de unge får best mulig oppfølgning. Hvis du som sosialarbeider kan kartlegge litt og reflektere over hva du gjør, og hva sjefen og ungdommene vil du skal gjøre, kan du bli enda bedre i rollen, sier hun. 


Har sett den mørke siden av samfunnet

Før hun tiltrådte stillingen som stipendiat ved UiS, jobbet Borho i Nav, først med sosialhjelp og akutt nødhjelp og deretter med arbeidsavklaringspenger. Det var dette som inspirerte Borhos temavalg i doktorgradsavhandlingen.

– Når du jobber i Nav ser du den mørke siden av samfunnet. Stavanger er en rik by, men det er mange som har det ganske vanskelig som detter litt ut av samfunnet uten å klare helt å komme tilbake. Du kan havne i en vanskelig situasjon ganske raskt, og da er det kjekt å kunne hjelpe med å få livet til å gå videre og bli bedre etter hvert, forteller hun.

Hun tror rollen som sosialarbeider byr på flere utfordringer enn mange er klar over.

– Du står ofte i situasjoner der du møter folk som har det veldig vanskelig, og det kan være utfordrende å få til en god samtale og løsning på problemet siden alt er så akutt. Det kan være veldig tøft, og forventingen er at du klarer å gå hjem og ikke tenke mer på det, men det synes jeg er vanskelig, du er jo et menneske og føler empati for den andre, sier hun.

Som sosialarbeider kjente Borho selv på de motstridende forventningene hun nå skal forske på.   

– Det kunne være vanskelig fordi du hadde regler å forholde deg til, men samtidig kunne du ikke være så A4. Du måtte finne en løsning innenfor de rammene du hadde, og være litt kreativ og positiv, forteller hun.


Fra ytre infrastruktur til følelser

Tidligere har Borho jobbet med sosiale prosjekter i Den dominikanske republikk. Masteroppgaven handlet om ungdom i fattigdom i republikken, mens bacheloroppgaven handlet om frivillig arbeid på barnehjem i Bolivia.   

– På feltarbeidet i Sør-Amerika og i Karibia var jeg opptatt av hvordan ytre infrastruktur og sosiale, økonomiske og politisk forhold fører til sosiale problemer i samfunnet, men nå vil jeg se på hvordan situasjoner oppleves for en sosialarbeider innenfra, forklarer hun.

Hun er spent på hvordan de kulturelle forskjellene, hos både ungdommene og sosialarbeiderne, spiller inn.

– Når du er ungdom og flyktning i Norge, har du muligens andre forventninger til en sosialarbeider og hva han eller hun skal hjelpe deg med enn hva sosialarbeideren selv eller hans eller hennes sjef har, forteller hun.


– Balansegang med barn og forskning

Prosjektskissen er allerede levert, men den skal endres på. Da hun først begynte med forskningen, ønsket Borho å se på forskjellene mellom Norge og Tyskland. Etter foreldrepermisjonen innså Borho at hennes egne forventninger til prosjektet ble for omfattende.

– Når du begynner på en doktorgrad har du store planer og tenker at det går raskt. Jeg har skjønt at det å ta en doktorgrad tar mye mer tid enn man kanskje tror i begynnelsen. Det er mye annet spennende og lærerikt du skal gjøre i tillegg til forskningen, som for eksempel pliktarbeid, sier hun.

Nå skal hun begrense forskningen til Norge, hvor hun jobber med å sikre seg informanter. 

– Jeg har veldig interessert i det jeg forsker på og har lyst til å jobbe hardt, men samtidig er det noen ganger tøft som mamma å gå fra hun lille. Det er en balansegang å være nybakt mor og jobbe, men det er veldig fint å være tilbake og kunne fortsette, sier hun.


Ønsker å bli værende på UiS

Borho trekker fram det gode miljøet blant stipendiatene på Institutt for sosialfag som spesielt positivt ved arbeidshverdagen.

– Vi er rundt 16 stykker nå, og det kommer flere. Det er alltid noen der du kan snakke med eller ta en kaffe med, og det er godt at det er flere som driver med det samme som meg, sier hun.
Hun ser ikke vekk ifra at hun i framtiden holder seg på UiS. 

– Jeg håper jeg fortsatt jobber her. Det er en kjempefin arbeidsplass, og vi har det så kjekt på instituttet.