MENY

Fluefangeren

Siden 1700-tallet har mennesket ivret etter å beskrive all verdens dyrearter. Men fortsatt flyr mange tusen insekter rundt uten navn. Flueforsker Knut Rognes har det travelt.

Spyflue Calliphora Stelvania

NAVNEROT: Calliphora stelviana er en stor og metallisk blåskinnende flue som lever i fjellområder i Skandinavia, Europa og Nord-Amerika. Spyflua er blitt kalt Calliphora alpina, stelviana, norvegica, abina og anana. Forskerne visste ikke at det dreide seg om samme art. Professor Knut Rognes gikk gjennom alle eksemplarene og fant ut at stelviana, fra 1891, måtte blie det gyldige navnet. Foto: Knut Rognes

En sommerdag i 1982: På en stor steinblokk ved siden av en bekk øst for Preikestolhytta ved Lysefjorden sitter en liten flue med fasettøyne og sprer blikket sitt i alle retninger. Slik som fluas forfedre har levd i uvisse i kanskje 30 millioner år, kjenner heller ikke denne sitt eget navn eller sin familie. Men om flua denne dagen skulle gruble over manglende tilhørighet, rekker den ikke å grave særlig dypt i den eksistensielle krisen sin: Et tynnmasket nett faller rundt den, og den navnløse dyttes ned i et lite glass. Håven tilhører den lidenskapelige flueforskeren Knut Rognes. Snakk om flaks! Flua får endelig et artsnavn: Fannia stigi, og den har allerede en fluefamilie: Fanniidae. Identitet post mortem!

Flua tilhørte en helt ny art – uoppdaget av menneskeheten fram til Knut Rognes fant den og kalte den opp etter sin yngste sønn Stig. Den nye arten ble beskrevet i tidsskriftet Entomologica scandinavica. Det var den første flua Rognes beskrev – og starten på en karriere i vitenskapens tjeneste.

Gir fluene navn
En sommerdag i 2012: Professor Knut Rognes har nylig fysisk forlatt sitt arbeidssted gjennom 36 år, Universitetet i Stavanger, og flyttet med kona inn i et nytt boligfelt som grenser til Lillomarka i Oslo. Første etasje er okkupert av flueforskeren og preges av det. Hundrevis av nålespiddete fluer står stablet ved siden av hverandre i plastesker. Litteratur om zoologi og entomologi fra 1750 og fram til i dag sprenger bokhyllene. To håver henger på en krok bak døra og vitner om fordoms sysler. Rognes har sluttet å fange fluer selv. De kommer til ham ferdig preparert fra museer og privatpersoner over hele verden.

Etter Fannia stigi har Rognes gitt navn til 28 nye arter fra forskjellige steder i verden og tre nye slekter, alle i insektordenen tovinger, eller det som på fagspråket kalles Diptera. Rognes har spesialisert seg på en spesiell familie innen tovingeordenen med det vitenskapelige navnet Calliphoridae – på norsk spyfluer. Det er påvist 45 spyfluearter i Norge i 17 ulike slekter. I verden for øvrig er det kjent og navngitt cirka 1 200 arter spyfluer, og mange gjenstår å bli funnet, beskrevet og navngitt.

– Det er selvfølgelig stor stas å kunne sette navn på en nyoppdaget art, sier professoren og pirker med pinsetten i spyflua som han har liggende på glassplaten i mikroskopet sitt.

– Men vi er ikke så flinke til å markedsføre det vi gjør.

Uforstyrret og så å si i hemmelighet for allmennheten vier han all sin tid til det han liker aller best: studere, beskrive, navngi og klassifisere spyfluer. Fluene venter på et navn og en familie de kan tilhøre. Rognes er en av få som kan hjelpe dem.

Kjønnsorgan viktigst
Rognes forklarer at som alle fluene han studerer, har Fannia stigi et ytre skjelett med muskler, tarmer og mage inni. De seks beina har mange hår, såkalte børster. De sitter ikke hulter til bulter, men danner et merkverdig system av ulike mønstre på hode, bryst og bakkropp.

– Hver børste har et navn. Og hver flueart har sin børsteformasjon, forklarer Rognes, og et forstørret bilde av hårete fluebein trer fram i mikroskopet.

Rognes studerer de ytre karaktertrekkene, også vingene, men kjønnsorganene er de viktigste for å bestemme arten, og da er det de hannlige individene som er mest interessante.

– Jeg studerer formen på parringsorganet, forfra, fra siden, ovenfra og nedenfra. Alle arter har forskjellige kjønnsorganer i alle varianter du kan tenke deg.

En stor utfordring for forskerne er å peke ut hvilke hunnfluer som hører sammen med hannene. Det er de ikke alene om. Også fluene strever med dette, tydeligvis. Småpludring og romantikk er fraværende i fluenes verden. Framgangsmåten for å finne ut av om man passer sammen eller ikke, er rett og slett at en hann kaster seg over en hunn som flyr forbi. Om ikke hunnen er slik laget at hun kan motta parringsorganet hans – om det ikke sier «klikk» –, så blir det ingen parring, og de kan fly hver til sitt i påvente av et nytt overfall.

– Det er som et slags nøkkel-og-lås-system. Passer det, hører de til samme art, og passer det ikke, holdes artene atskilt, forklarer Rognes.

På syttitallet brukte Rognes en halv time på å artsbestemme hver flue. I dag holder det med et raskt blikk. Med mindre flua kommer langveis fra. Da kan det ta noen minutter.

Utforsket egen hage
Etter zoologistudier i Bergen søkte småbarnspappaen seg til en stilling ved Lærerhøgskolen i Stavanger i 1976 for å undervise allmennlærere og førskolelærere i biologi, botanikk, zoologi og kjemi. Samtidig som han utforsket pedagogiske sider ved faget sitt, begynte han å utforske sin egen hage i Kvernevik.

Et av stereomikroskopene i klassesettet fikk plass i kjelleren, og professorens ferske entusiasme smittet over på studentene. Lærer og disipler gikk på jakt etter nye arter, akkurat slik den berømte svenske biologen Linné gikk med sine studenter for 250 år siden. Da insektene kom i hus, ble de avlivet med eddiketerdamp, preparert, fastnålet på isoporplater og satt i gjennomsiktige bokser.

I Kvernevik ble det straks klart at de vanligste insektene var spyfluer. Rognes leste seg opp på Diptera. Resultatet ble en doktorgrad på nordeuropeiske spyfluer i 1988.

Det han altså skulle vie mye av sitt liv til, var verken vakre sommerfugler eller biller, men de virkelig farlige insektene for menneskenes helse og velferd: de svært utbredte blå- og grønnskinnende spyfluene, som sprer smitte fra døde dyr, avføring og søppel.

– De var lettest å få tak i. Mygg var også lett, men de er små og plundrete å holde på med.Sommerfugler er ekstra vanskelige å preparere. Fluer er enklest.

Parallelt med at insektsamlingen på skolen ble større og større, vokste den private samlingen hans. Etter tretti år inneholdt den om lag 1 000 arter: opp mot 15 000 fluer samlet inn i Norge, flere land i Europa og i Canada. I 2007 donerte Rognes mesteparten av fluesamlingen til det naturhistoriske museet ved Oxford University.

Afrikas fluer
Etter å ha fordypet seg i fluer fra Skandinavia og Europa og revidert alle nordeuropeiske spyfluer, skrev han en bok om dem i bokserien «Fauna Entomologica Scandinavica», utgitt på forlaget Brill i Nederland. Siden har Rognes artsbestemt og beskrevet spyfluer i Midt-Østen, Afrika og det som innenfor zoologien kalles den orientalske regionen.

For tiden er Rognes knyttet til et afrikansk prosjekt sammen med et stort antall andre internasjonale spesialister på tovinger. Prosjektet skal munne ut i en håndbok over alle afrikanske tovinger. Den skal være ferdig i november 2013. I november i fjor ble han ferdig en monografi over alle afrikanske spyfluer i slekten Bengalia.

Langtidsplanen er å gå løs på en fullstendig oversikt over Bengalia-artene i den orientalske regionen. Vissheten om at mange tusen fluer fortsatt flyr rundt uten navn, gjør 69-åringen utålmodig.

– Det er viktig at det går unna. Jeg synes jeg begynner å bli ustø på hånden.

Linnés arv
I over 250 år har biologer over hele verden beskrevet og gitt navn til nye arter i tråd med den svenske biologen Carl von Linnés metode, hvor alle arter har et todelt navn bestående av et slektsnavn og et artsnavn. Linné tok for seg artene som var kjent på hans tid, det vil si 4 000 dyrearter og 7 700 plantearter. Svensken trodde han hadde navngitt nesten alt, men så feil kan man ta. I dag holder systematikerne fortsatt på.

Det meste av det biologiske mangfoldet i verden står ubeskrevet, og en stor andel av dette mangfoldet er nettopp insekter. Ingen vet hvor mange millioner arter som mangler navn.

– Dagens taksonomer jobber stort sett på samme måten som Linné. For å oppdage en ny flueart må du kjenne til de nært beslektete artene og bestemme arten ved å sammenlikne den med dem. Det tar mange år å bli godt kjent med en fluefamilie, forklarer Rognes og legger til:

– Ikke alle taksonomer gjør en god nok jobb. Det som er mest uheldig, er at noen beskriver nye arter uten å sammenlikne dem med nærstående, allerede kjente arter. Da må andre gjøre alt arbeidet om igjen.

Eller rettere: eksperten Knut Rognes må gå andres arbeid etter i sømmene. Det kalles å revidere. Ofte kan de eksisterende beskrivelsene av artene være dårlige. Da må Rognes se på nøyaktig de samme eksemplane som var grunnlaget for de opprinnelige beskrivelsene, og gjøre en enda grundigere undersøkelse av dem.

– Det viktigste arbeidet til en taksonom er å rydde opp i navnene. I 2008 var det en taksonom som beskrev en ny flueart på Sumatra som ingen hadde oppdaget før, og ga den et navn. Så fant jeg ut at arten hadde blitt beskrevet i 1910, og at de opprinnelige eksemplarene fantes fremdeles. Flua hadde altså et navn fra før. Han er rasende på meg for å ha påvist at han hadde gjort dårlig arbeid. Og nå tror han bestemt at de gamle eksemplarene er falsknerier!

Feilbestemmelser skjer stadig vekk. Da Rognes leste originalbeskrivelsen av en gul flue som ble funnet på en ekspedisjon i Mosambik midt på 1800-tallet, og som nå var plassert i slekten Bengalia, ble han litt i stuss. Beskrivelsen var veldig god, og den viste at flua ikke på noen måte kunne høre til slekten Bengalia. Rognes ba museet i Berlin om å sende ham flua som ble fanget på 1840-tallet. Han gjorde da et mer detaljert studium av flua og fant at den tilhørte en helt annen familie.

– Ingen hadde sett på flua siden 1852! Det er slike ting som er gøy. Da føler jeg meg som en del av vitenskapshistorien.

Professoren setter sin ære i å gjøre etterrettelig arbeid: Når Rognes gjør en revisjon, er den så god at de som ikke er eksperter på tovingeordenen, kan bestemme dyr og sette sine funn inn i systemet. Mellom 10 og 20 mennesker i Norge beskriver jevnlig nye arter i insektverdenen. De er stort sett knyttet til universitetsmuseene. Rognes er alene om å være ekspert på spyfluer i Norge, og det er omtrent bare to–tre mennesker i verden han kan diskutere spyfluesystematikk med.

DNA-revolusjon
Når det gjelder fluer, er kanskje bare 5 000 av 7 000 fluearter i Norge påvist. Det er ikke uten grunn at Rognes konsentrerer seg om artene i én familie. Selv føler han seg som om han tilhører en utdøende rase.

– Vi er for få taksonomer og uendelig mange insekter, og vi lever altfor kort, sukker professoren.
Rognes frykter at det grunnleggende håndverket dør ut.

– Nå er det molekylærbiologi, DNA og hurtige metoder som gjelder. Det såkalte strekkodesystemet gjør det mulig å bestemme arter raskere, sier Rognes og legger til:

– Det er en forutsetning for denne nye teknologien at det grunnleggende systematiske arbeidet er gjort av andre på forhånd.
Han har ingen tro på at DNA-analyser vil utkonkurrere taksonomer med det første.

Forundring og begeistring
Noe av drivkraften til Rognes er det estetiske: de ufattelige variasjonene over ett enkelt tema. En flue kan se helt ut som en annen, men så har den ett hår som sitter i et litt annet mønster på to av bakføttene, eller så har kjønnsorganet en detalj som er ørlite grann forskjellig fra nærstående arter, og dermed er det en helt annen art.

– Materien har mystiske egenskaper vi bare svakt aner. Det er det som slår meg hver gang. Hva er det som lager dette mønsteret og disse detaljene? Det er fantastisk, sier Rognes og bedyrer at han ikke er noen kreasjonist – det er ingen guddommelig makt med i bildet, slik Rognes ser det, men altså en uendelig fascinerende natur.

Rognes har i dag en forskerstilling på 20 prosent ved Universitetet i Stavanger, men taksonomivirksomheten hans utgjør en hundreprosentstilling og vel så det.

– Det jeg arbeider for, er gleden over å beskrive nye arter og få satt fluene inn i et system. Og hvis noen i framtiden vil samle spyfluer og forske på dem, så må de ta hensyn til mine publikasjoner. Det jeg skriver, blir stående for ettertiden, sier en av verdens fremste spyflueeksperter – ja, kanskje den fremste.

Tekst: Karen Anne Okstad
Foto: Nadia Frantsen

Denne teksten stod opprinnelig på trykk i vårt eksternmagasin, Univers nr. 3 - 2012.

Vil du vite mer?
Knut Rognes
Institutt for førskolelærerutdanning, UiS
Tlf.: 24 17 58 81 / 915 97 232
E-post: knut@rognes.no / knut.rognes@uis.no

Professor Knut Rognes ved Universitetet i Stavanger.

– Materien har mystiske egenskaper vi bare svakt aner, sier professor Knut Rognes.