MENY

Lek og lykke

Lykken er i vinden. Både tv og bøker oppfordrer oss til å bli mer lykkelige. Men hva er lykke, og når og hvordan oppstår den?

Mange av oss har fulgt med på tv-programmet «Oppdrag lykke» i høst. Fire voksne personer utfordres her på ulike vis gjennom oppgaver som er ment å fremme lykke. Lykkeforsker Lisa Vivoll Straume utfordrer med bakgrunn i teknikker fra positiv psykologi. Prosjektet skal fremme deltakernes lykke.

Psykolog og lykkeforsker Espen Røysamb har også nettopp kommet med en bok hvor han oppfordrer oss til å «Bli lykkeligere!» Rådet for psykisk helse kjørte en kampanje de kalte «Hverdagslykke» og denne presenterte fem råd som kan fremme lykke: (1) Knytt bånd, (2) vær aktiv, (3) vær oppmerksom, (4) fortsett å lære og (5) gi! Forskning viser at det å være i nære relasjoner til andre, det å ta seg tid i hverdagen til å være oppmerksom, og det å engasjere seg og lære er viktig for lykken.

Slike kampanjer og bøker fokuserer også ofte på det som kalles flow (fra Mihaly Csikszentmihalyi). Flow er en tilstand hvor vi engasjerer oss fullt og helt i en oppgave vi opplever som utfordrende, men ikke for vanskelig. Vi føler oss nærmest «i ett med» oppgaven, og kan kjenne at vi glemmer tid og sted. Plutselig har det gått mange timer uten at vi har merket det. Tilstanden preges av lykke. Ett eksempel kan være kunstneren som utøver sin kunst. Hun er helt oppslukt av aktiviteten og kan glemme tid og sted.

Men er lykken så fremmed for oss at vi rett og slett må lese bøker for å nå den? Hvor kommer lykken fra og når starter den? Og hvor kan vi finne flow? I boka «The Childhood Roots of Adult Happiness» trekker Edward Hallowell paralleller mellom lek, lykke og flow. Han fremhever at lek har mange fellestrekk med flow, og at leken er en lykkelig tilstand å være i.

Hallowell forteller om en vinterdag i sin barndom i Massachusetts hvor han lekte hele dagen lang med sin beste venn i snøen. Han ser tilbake og beskriver denne boltringen opp og ned bakkene sammen med sin venn som en av de lykkeligste dagene i sitt liv.

For hva var det egentlig de gjorde? Her kan vi kjenne igjen de fem punktene over. De delte vennskapsbånd, de var aktive, de var oppmerksomme på den deilige snøen som ga så mange muligheter for morsomme opplevelser, de lærte om og av naturen, og de ga hverandre av sin tid, humor og glede.

Husker du en slik tilstand av lykke? Og har du sett den hos ungene? Denne røde-roser-i-kinnene-lykken er ubetalelig, og vi foreldre burde legge opp til mange slike muligheter.

Hallowell forklarer veien til lykke hos barn som en sirkel med fem distinkte steg som egentlig ikke er så ulike de fem punktene over. Selv om de fem stegene bygger på hverandre i en evig forsterkende sirkel, er det allikevel tilknytning (connectedness) som kommer først. Den første byggesteinen til en lykkelig barndom er å kjenne foreldrenes ubetingede kjærlighet i tidlige år.

Ut i fra denne følelsen av å høre til kan barnet boltre seg og føle seg trygg i leken, som er det neste steget. Som beskrevet er leken veldig beslektet med flow både i barndom og voksenlivet.

Leken legger opp til neste steg, som er øvelse. En god barndom inneholder mange muligheter for øvelse, altså prøving og feiling. Øvelse gir utholdenhet og disiplin, og toleranse for å feile. Øvelse bygger på de to tidligere trinnene.

Etter øvelse kommer den gode mestringen, som er det fjerde trinnet. Mestringen så viktig at Hallowell anbefaler foreldre å fremme dette hos barna innen hvilket som helst område, og gjerne innen et område hvor de allerede er motivert, det være seg sang, dans eller skating. Mestring fører til den gode «can-do»-følelsen, altså optimisme som er nært beslektet med lykke.

Anerkjennelse er det siste steget. Her tenkes det ikke bare på ren skryt fra andre, men en grunnleggende opplevelse av å anerkjenne seg selv, være godtatt, kunne bidra, og høre til. Når barnet hører til, opplever det tilknytning, og sirkelen kan fortsette.

En lykkelig barndom er et godt utgangspunkt for et lykkelig liv. Og vi voksne må kanskje leke litt mer, og google litt mindre..


Teksten er skrevet av Ingunn Størksen og stod på trykk i Stavanger Aftenblad 4.november 2013.