Basthabn ved Rossøysundet – der land og sjø møtes i kulturminnene

På sørvestsiden av Fogn i Ryfylke ligger Basthabn og Rossøysundet – et kulturmiljø med spor etter sjøfart, handel og bosetning fra middelalder og fram til slutten av 1800-tallet. I 2024 og 2025 gjennomførte Stavanger maritime museum og Rogaland fylkeskommune et felles arkeologisk prosjekt i området. Det ble en ny type samarbeidsprosjekt der arkeologiske metoder både på land- og under vann ble brukt parallelt, og resultatene viser hvor tett knyttet kulturminnene på land og i sjø faktisk er.

Et samarbeid ved strandlinjen

Undersøkelsen var et pilotprosjekt i Rogaland fylkeskommunes handlingsprogram for kulturmiljø 2023–2026, og markerer første gang at Stavanger maritime museum og fylkeskommunen har gått sammen om et feltarbeid som kombinerer land- og sjøarkeologi. Sammen har de dokumentert et helhetlig havnemiljø der havet ikke utgjør en grense, men en forlengelse av aktivitetene på land. Prosjektet hadde et særlig fokus på kulturminner i skjæringspunktet mellom sjø og land, og hvordan slike lokaliteter kan være sårbare for klimaendringer og andre ytre påvirkninger.

Kulturmiljøet i Basthabn og Rossøysundet

Basthabn-området, som i dag fremstår som et åpent beitelandskap med lave og til dels skjulte strukturer, har vist seg å romme et komplekst kulturmiljø med tydelige bruksfaser fra senmiddelalder og godt inn i nyere tid. Systematiske registreringer på land og under vann identifiserte alt fra tufter, røyser og steingarder til bryggefundamenter, båtstøer og et mulig smieanlegg. Til sammen tegner disse funnene et bilde av et aktivt havnemiljø hvor sjø- og landbaserte aktiviteter henger tett sammen. Området rundt Basthabn og Rossøysundet har vært brukt i århundrer. Ut fra funnene tolkes dette som et tett og aktivt handelsmiljø i tilknytning til havna. I tillegg finnes spor etter jernalderbosetning i området, som viser til bruk av området også i forhistorisk tid.

I bukta ved Basthabn ligger et større skipsvrak – Basthabn-vraket – som tidligere er dendrokronologisk datert til middelalderen (1300-tallet). Vraket er delvis nedsunket i gytje, men nyere dokumentasjon viser at det nå er mer eksponert enn tidligere. Det tyder på endringer i sedimentforholdene og understreker behovet for økt kunnskap om klimaets påvirkning på kulturminner.

De tidligste skriftlige kildene viser at det allerede på 1600-tallet var etablert flere spritutsalg (såkalte «pinchere») ved Rossøysundet, i tillegg til gjestgiveri og handelssted. Her ble det ved denne undersøkelsen påvist et bryggefundament under vann. Bryggen er forlengelsen av et pakkhus, og konstruksjonen vitner om at også større fartøy har lagt til kai her. Sammen med en ryddet kanal og en steinsatt landgang, viser dette at handelsmiljøet strakte seg fra bygningene på land og ut i sundet – her var det mulig å frakte varer direkte mellom skip og lager. Basthabn og Rossøysundet har vært et sammenhengende havnemiljø hvor land og sjø møttes i en større helhet.

Metoder og funn

Undersøkelsene kombinerte registrering på land og i sjø, med både sjakting, prøvetaking og dykking. Kjerneprøver fra sjøbunnen viste gytje over skjellsand, noe som tyder på rolige forhold og tilsig av organisk materiale fra land.

Basthabn Vest I (ID 325252) omfatter 31 registrerte kulturminner på land: ti tufter, åtte steingarder, ni røyser, to innhegninger og to båtstø. Hovedtyngden ligger på det smale eidet, med en egen klynge i en skjermet bukt mot nordvest.
Basthabn Vest II (ID 325253) består av én tuft og to steingarder på det lave eidet mellom Hovdavågen og Fognafjorden. Anlegget tolkes som et sted der båter ble dratt over land, eventuelt to små havner for båtbytte.
Basthabn Vest III (ID 326832) ligger like øst for Vest I og inneholder fem bryggefundamenter av kistekonstruksjon, en spisset stokk og et aktivitetsområde med bein- og hoggflisavfall. Bevarings­tilstanden er god, men området er erosjons­utsatt. Funnene peker mot langvarig omlasting og båt­reparasjon.
Sonnarplassen (ID 325254) har 15 kulturminner: tre tufter – deriblant et historisk gjestgiveri – ni steingarder, en brønn, en naust-tuft og et bryggefundament. I bakken ble det funnet mye tegl fra 1800-tallet og framover. Området har fungert som et kjent sjøveis hvilested mellom Stavanger og Ryfylke.
Skogholmen (ID 325255) på øyas sørvestside rommer sju kulturminner: pakkhus-tuft, tre steingarder, båtstø og to ankerbolter. Dette vitner om tidligere handel og transport, der ankringsplassen understreker den maritime bruken.
Sletteid (ID 326776) ligger i en grunn bukt nordøst for Skogholmen og består av en smal steinbro mot en stor steinblokk som fungerer som brygge, samt en 2–3 meter bred, ryddet kanal som gir adgang til eidet der båter kan trekkes over land. Lokaliteten antas å ha tjent som havn for gruntgående fartøyer.
Blant de mest interessante funnene var en smie. Her ble det funnet slagg som antyder vedlikehold eller bygging av båter. Dette, sammen med funn av en jernnagle, kan knytte Basthabn til lokal skipsreparasjon – en aktivitet vi sjelden har sikre arkeologiske spor etter.

Keramikk og tegl var også en viktig del av funnmaterialet. Det ble funnet både lokal brukskeramikk og importvarer, blant annet fra Nederland. Disse funnene kaster lys over hverdagsliv, matlaging og handel. Tidsmessig stammer materialet hovedsakelig fra 1500- til 1800-tallet, og det ble ikke funnet gjenstander yngre enn 1900-tallet. Det er også påfallende lite moderne avfall i området, noe som tyder på at aktiviteten i havna opphørte før moderne tid.

Handelssted og gjestgiveri – Rossøysundet og Avaldsnes

Skriftlige kilder dokumenterer at gjestgiveriet ved Rossøysundet var etablert og i drift allerede på 1600-tallet og var aktivt frem til 1870-tallet. Gjestgiveriet ble drevet i kombinasjon med gårdsbruk og hadde skjenkerett samt tilbud om overnatting. Stedet beskrives som et av de eldre og sentrale gjestgiveriene i regionen, med en viktig funksjon både for lokalbefolkningen og for sjøfarende. Enkelte av gårdbrukerne på Rossøy hadde rettigheter til handel med «nødvendige varer», inkludert salg av brennevin. På starten av 1800-tallet utviklet stedet seg videre til et handelssted med pakkhus og kai, som tiltrakk seg jekter og andre båter for vareutveksling.
Funn av importert keramikk fra Nederland viser at området rundt Basthabn og Rossøysundet kan ha fungert som stoppested for internasjonale handelsreisende, og Basthabn synes å ha vært den naturlige uthavnen for denne trafikken. Det er godt dokumentert at utenlandske fartøy og handelsmenn besøkte norske uthavner allerede fra middelalderen.
Bare litt over 50 km nord for Rossøysundet, på Avaldsnes ved Karmsundet, etablerte hanseatene rundt 1200 handelsstasjonen Nothaw (også stavet Notow, Notau, Notu). Arkeologiske spor fra Gloppe – spesielt intensive bygge- og smedaktiviteter – vitner om en hanseatisk storhetstid mellom 1200 og 1400. Her foregikk omfattende handel med importvarer som korn, malt, mel, salt og vin, samt eksport av norske varer som smør og tørrfisk. Store mengder hanseatisk keramikk, særlig ølkrus fra Siegburg, understøtter stedets betydning. Da hansamakten avtok på 1500-tallet, overtok nederlandske kjøpmenn mye av kysthandelen, og både Gloppe og Rossøysundet fungerte som kombinerte gårdsbruk, handelsplasser og gjestgiverier. Importmaterialet fra denne fasen omfatter nederlandsk bondemajolica, tysk Weser-steinware, kinesisk porselen og tidlig industrigods fra Sandnes og Egersund.
Trafikken kulminerte på 1700- og tidlig 1800-tallet; pakkhus, kai og tett bebyggelse ledsages av et rikt keramikk- og glassmateriale og rester av et 1700-talls naust med tregulv bevart på sterile leirlag. Da rutegående dampskip samlet vare- og passasjertrafikken i byhavner som Haugesund og Kopervik rundt 1870, ble både Gloppe og mindre uthavner som Basthabn overflødige. Aktiviteten opphørte, arkeologiske lag mangler gjenstander yngre enn 1800-tallet, og både Rossøysundet og Avaldsnes-området har i dag få eller ingen spor av nyere bosetning.
Det dominerende funnmaterialet fra 1500- til 1800-tallet og fraværet av yngre gjenstander indikerer at handels- og håndverksvirksomheten opphørte i takt med overgangen fra ro- og seilbåter til dampdrevne fartøy og den påfølgende sentraliseringen av transport og handel.

Produksjon av klinknagler

Funnene av smie og klinknagler ved Basthabn viser at det ble utført båtreparasjoner her. Klinknagler var relativt enkle å smi, og dermed kunne båtbyggere, bønder og lokale håndverkere lage egne klinknagler. Klinknagler har vært brukt i over 2000 år: En smidd spiker med stort hode slås inn fra utsiden, en roe settes på innsiden, og enden klinkes flat for å låse bordene. Skjøtene tettes med mose, tjæreblandet nauthår eller drev; småbåter fikk ofte tjærevåte tøyremser. Denne tetningsmassen ga grunnlaget for å datere det nærliggende Basthabn-skipet til middelalderen. Klinknagleteknikken ble gradvis faset ut fra 1400- til 1600-tallet da kravelbygging, med glatt bordkledning og gjennomgående nagler, ble vanlig gjennom impulser fra Nederland og Tyskland. Fra 1600-tallet dominerte kravelbygging handels- og krigsskip, mens klinkbygging fortsatte for mindre fiskebåter og robåter. Klinknagler ble brukt i småbåter helt til 1900-tallet, og i tradisjonsbåtbygging brukes de fortsatt.

Ingen skarp grense mellom land og vann

Basthabn-prosjektet har gitt et unikt innblikk i en periode som har vært lite arkeologisk undersøkt – nemlig 1600- til 1800-tallets kystsamfunn og handelsmiljø. Undersøkelsene viser at de kystnære kulturminnene ikke lar seg forstå isolert som enten “landfunn” eller “sjøfunn”. Tvert imot strekker aktivitetene seg sømløst fra land og ut i sjøen – og omvendt. I Basthabn og Rossøysundet ser vi hvordan tufter og pakkhus på land henger sammen med brygger og vrak i vann. Dette understreker behovet for helhetlige undersøkelser og forvaltning av slike kulturmiljø.

Prosjektet viser verdien av å kombinere land- og undervannsarkeologi i én samlet innsats. Det er først når man ser helheten at man virkelig forstår kompleksiteten og betydningen av slike kulturmiljøer – både historisk og i dag.