Det er ikke alle arkeologiske undersøkelser som er store, hverken i tid eller areal. En liten undersøkelse på gården Aurdal i Vindafjord kommune, ga oss stor innsikt i livet i middelalderen.
Av Hilde Fyllingen, Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger
Noen kalde dager i oktober 2020, med selskap av 500 geiter, undersøkte vi restene etter en smie som var i bruk fra 1100 – 1400 e.Kr. Gården ligger ved det gamle veifaret mellom Aurdal og Sandeid, og smien har nok fylt et behov blant reisende til å få gjennomført mindre reparasjoner av vogner og omskoing av hester. Den sentrale beliggenheten ved ferdselsveien er nok grunnen til at smien var i bruk i såpass lang tid.
De fysiske restene etter selve smiebygningen skilte seg ikke nevneverdig fra det vi vanligvis undersøker ved en arkeologisk utgravning. Det var groper i bakken av ulik størrelse, som kunne identifiseres som stolpehull, avfallsgroper og rester etter en esse (smedens ildsted). I en av disse avfallsgropene ble det funnet et lite keramikkskår, som viser at de på gården har hatt penger til å kjøpe importvarer fra England.
Slik jobbet smeden i høymiddelalderen
På portalen til Hylestad stavkirke i Setesdal, nå på Kulturhistorisk museum i Oslo, kan vi se hvordan smeden jobbet på denne tiden. Arbeidet foregikk på gulvnivå og smeden satt og jobbet. Det var først langt opp i middelalderen at smeden sto oppreist og jobbet, slik smeden gjør i dag. På avbildningen fra Hylestad kan man se at essen heller ikke var murt opp, men laget av leire. Smeden sitter og jobber på en ambolt, som er festet i et trestykke. Ambolter av jern var betydelig mindre enn dem man har i dag. Var det behov for en større arbeidsflate, tok man i bruk en stein i stedet.
Det var trolig en smie av denne typen som var i bruk i Aurdal. Arbeidsområdet hadde en utstrekning på om lag 40 m2. De få stolpehullene som ble funnet tyder på at det var snakk om en åpen konstruksjon, trolig kun et overbygg. Det ble funnet en esse, og ambolten ser ut til å ha vært plassert rett ved siden av denne. Det ble funnet flere avfallsgroper, men også oppdaget avfall tråkket ned i undergrunnen rundt der smeden har jobbet.
Jordprøver avslørte kunnskapsløshet hos smedene
Vi tok ut jordprøver fra de ulike områdene i essen/ildstedet. Disse jordprøvene ble analysert ved Heimdal Archeometry i Danmark, og har gitt oss detaljert innsikt i hvordan smien har vært brukt, og kunnskapsnivået til smedene på gården.
For at jernet skal utnyttes på best mulig måte, uten å gi urenheter og bobler i det ferdige produktet, må smeden ha god kunnskap om hvordan metallet skal varmes opp. Den kunnskapen inkluderer både hvordan man får høy og jevn varme, og ikke minst hvordan metallet skal nedkjøles og bearbeides videre. Når smeden jobber med det varme metallet vil det hele tiden falle av små biter og det er disse bitene som gir oss informasjonen om prosessen bak.
Analysene av dette avfallsmaterialet viser at smeden i Aurdal ikke har hatt den aller beste kunnskapen om håndverket som ble utført. Man kan blant annet se at varmen ikke har vært godt nok utnyttet, og at det er mange urenheter i metallet. At en slik mangel på kunnskap er gjennomgående i materiale fra et så langt tidsrom, er en sterk indikasjon på at overlevering av kunnskap har gått i arv. Man har rett og slett lært bort sine egne uvaner og mangel på dyp forståelse for håndverket som skulle utføres.
Espelund, A. 2013 The evidence and the secrets of ancient bloomer ironmaking in Norway – with an extension to the beginning of the industrial period, Arketype Forlag, Trondheim.
