Englene som ville bli funnet!

Skrevet av: Malerikonservator Anne Ytterdal ved Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger

Ved en tilfeldighet ble to kalkmalerier oppdaget i Domkirkens tak i februar 2023. To engler med hver sitt røkelseskar kom til syne etter en spennende avdekking med hammer og meisel.  Denne artikkelen forteller historien om funnet, avdekkingen og ikke minst - hva er det vi har funnet?  

Arkeologisk museum har vært hovedleverandør av restaureringsarbeider i Stavanger domkirke fram mot jubileet i 2025. Gjennom prosjektet Domkirken 2025 har blant annet kirkens kleberstein med sine dekorative detaljer, det barokke inventaret, lysekronene og døpefonten blitt behandlet. Alle sentrale og symboltunge kunstuttrykk for både kirkens og byens lange historie.  

Men - ingen ante at det også lå en ukjent kunstskatt under kalk og puss i kortaket - et funn som skulle vise seg å skape stor begeistring og gi ekstra nasjonal oppmerksomhet rundt kirken og byens 900-års jubileum. Ikke bare var det første gang kalkmalerier fra middelalderen ble funnet i Rogaland, men det var også første funn nasjonalt på nærmere femti år og første funn av engler med røkelseskar i Norge. Funnets datering til 1200-tallet har i etterkant også rokket ved den etablerte «sannheten» om at Domkirkens gotiske kor er fra ca. 1300. 

Funnet ble gjort ved en tilfeldighet 

Murerfirmaet Meling skulle «bare» ta en siste sjekk av pussen i kortaket før koret kunne erklæres for ferdigbehandlet. Det måtte sikres at alt satt skikkelig fast til underlaget før ny kalking. Under arbeidet fant de imidlertid flere områder med svakheter og hulrom hvor pussen var ustabil, som måtte fjernes før de kunne pusse på nytt. Blant annet var det et hulrom på nordsiden av hvelvet nærmest korbuen. Til murernes store forundring kom det frem to svakt buete penselstrøk malt i en rødbrun farge. Åpningen som ble laget i pussen var ca. 15 x 30 cm og kortakets flate er ca.100 m². Det vil si at sjansen er ca.1 promille for å treffe akkurat midt i det som etter hvert skulle vise seg å være kjortelen til den ene av de to englene.  

Det ble også sett spor av farge i et mindre hulrom på sørsiden av samme hvelvkappe, og malerikonservatorene ved Arkeologisk museum ble raskt koblet på. Vi skjønte at dette kunne være et sensasjonelt funn. En hastesøknad til Riksantikvaren om tillatelse til å åpne større felt rundt funnene på begge sider av hvelvkappen ble sendt. Dette var viktig for å få en bedre forståelse av hva som var funnet og samtidig få et inntrykk av tilstand.  

Avdekking: «Tommel opp» fra Riksantikvaren  

Før vi kunne starte arbeidet med fjerning av puss ble det utført en «trapp» hvor puss- og kalklagene ble avdekket lag for lag for å få en oversikt over hele strukturen i hvelvet. Det ble dokumentert ti lag og kalkmaleriene lå, uten tvil, på det innerste pusslaget rett på den murte hvelvkappen. Dette tilsa at funnet var en utsmykning fra korets tidligste fase og dermed kunne være mer enn 700 år gammelt.  

Gjennom den lagvise avdekkingen fikk vi indikasjon på at det var flere sårbare og ustabile lag i pussen som måtte sikres under avdekkingsarbeidet i påvente av behandling. Til dette trengtes spesialkompetanse på behandling av muralmalerier, noe Arkeologisk museum ikke selv har. Det ble derfor tidlig i arbeidet inngått samarbeid med Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU). Behandlingen har hatt fokus på stabilisering av svekket puss og områder hvor puss har falt ut. Skader i pussen har blitt bygd opp igjen uten at motivene er blitt gjenskapt, men med mål om at maleriene skal oppleves helhetlige fra gulvnivå.   

Avdekking av hvelvets pussete struktur rundt hulrommene kunne begynne. Arbeidet ble utført med hammer og meisel med stor forsiktighet for å hindre skader på maleriflatene. Et møysommelig, men utrolig spennende arbeid. Litt etter litt kom det frem flere foldekast på en kjortel, en litt underlig fot og noen vingefjær på nordsiden. Var det en engel vi hadde funnet? En rund, ballongliknende form på sørsiden, som vi ikke skjønte fra begynnelsen, viste seg etter hvert å være et røkelseskar festet til tre tau.  

 Med stor ydmykhet, spent forventning og en god porsjon tålmodighet kunne to malerikonservatorer og en steinkonservator utvide området for det spennende arbeidet til hele hvelvkappen. Vi forsto at vi trolig hadde funnet en engel på nordsiden og et røkelseskar på sørsiden. Men hva mer ville dukke opp? Var det en sammenheng mellom figurene? Ville vi finne en tilsvarende engel på sørsiden som holdt i røkelseskaret vi hadde avdekket?  

Hammer og meisel kakket av stykke for stykke av pussen og pulsen steg betraktelig da avdekking av ansiktene sto for tur. Frem kom to enkle, men effektfullt malte ansikter med trekantformete øyne, kinnroser og dårelokker i pannen.  

Hva er det vi har funnet?  

På nordsiden avslørte avdekkingen en barbent, to meter høy engel iført en fotsid kjortel med belte og vide ermer hvor venstre hånd er synlig. Et diagonalt, tilsynelatende umalt, parti går gjennom nedre del av engelens ben. I sin høyre hånd holder engelen tre parallelt stilte tau som er festet til et røkelseskar, plassert helt inn mot korbuens kleberstein. Dessverre er hånden som holder røkelseskaret ikke bevart. Det er mulig at han også holder noe i sin venstre hånd, uten at dette har vært mulig å identifisere. Øvre del av torso og nedre del av ansiktet er heller ikke bevart. Engelen fremstår med en rødbrun hovedfarge med gulbrune nyanser på røkelseskar og hår. 

På sørsiden er en tilsvarende figur, også dette en engel. Kun øvre del av denne fremstillingen er bevart. Engelen har en kjortel eller kappe med en markert høy krage rundt halsen, en markert skulder og svake spor av vertikale foldekast. Figurens høyre hånd holder et røkelseskar med tilsvarende tau og plassering som engelen på nordsiden. Venstre hånd og arm er ikke bevart, men til gjengjeld er engelens hode i sin helhet bevart. Sørsidens engel fremstår i gulbrune nyanser og noe rødbrunt.  

Ifølge kunsthistorikere opptrer engler i middelalderen nesten alltid i par. Så når nordre engel i Domkirken har hele kroppen avbildet og har en vinge, så kan en anta at dette gjelder begge. I tillegg er begge englenes ansikt med trekantformede øyne og krøllete hår med dårelokk i pannen typisk når vi sammenlikner med for eksempel dansk materiale fra 1200- og 1300-tallet. På den annen side har figurene på de fleste kalkmaleriene fra 1300-tallet i Danmark en markert glorie rundt hodet. Det er ikke dokumentert på englene i Domkirken. 

Antallet bevarte kalkmalerier fra middelalderen i Norge er lite i nordisk sammenheng og kun to kalkmalerier plassert i et gotisk takhvelv har blitt funnet tidligere. Selv om sammenlikningsgrunnlaget er lite, ser funnet i Domkirken ut til å føye seg både teknisk og kunsthistorisk inn i en nordisk tradisjon og kontekst. Kalkmaleriene i Domkirken er malt på en herdet og tørr kalkpuss, i det som heter secco-teknikk. Det vil si at det må tilsettes et bindemiddel for å binde pigmentene til underlaget. Bindemiddel som er benyttet i Domkirkens malerier er enda ikke avklart, men det nordiske materiale viser at de fleste muralmalerier fra middelalderen er malt i secco-teknikk og at et organisk bindemiddel, som f.eks. kalk, animalsk lim eller egg(tempera) er benyttet.  

Motivene har vært mer fargerike enn det vi ser i dag 

I middelalderen og videre oppover i historien har både uorganiske pigmenter og organiske fargestoffer blitt benyttet av kunstnere. Datidens fargepalett var begrenset og valgene som ble gjort var trolig basert på tilgjengelighet, økonomi og ønsket kunstnerisk uttrykk.   

Maleriene i Domkirken fremstår i dag i nyanser i rødbrunt og gulbrunt som består av jernoksidpigmenter, det vi kaller jordfarger. Disse pigmentene har til alle tider vært lett tilgjengelige og billige siden de ofte er å finne lokalt. I tillegg er de svært stabile for lys.  

Men observasjoner gjort på engelen på sørsiden viser at motivene har vært mer fargerike og har hatt flere og større dekorerte områder da de sist sto synlige i kortaket. Det er dokumentert at kunstneren også har hatt to ulike rødfarger, gult og grønt på paletten i tillegg til jordfargene. 

Engelens høyre skulder har penselstrøk i en mørk grå farge med enkelte svake spor av gult. Den samme grå fargen er å finne på engelens kinn med et svakt skjær av rosa rundt. En må kunne anta at høylyset har vært rødt. Gjennom analyse kunne det slås fast at pigmentet som fremstår grått blant annet inneholder mønje, som er et blybasert rødt pigment. På grunn av lyspåvirkning og kjemisk reaksjon med andre ustabile pigmenter har fargen endret seg fra rødt til grått. Det vil si at også penselstrøkene på skulderen, og dermed engelens kappe, har vært kraftigere rød enn resten av motivets gulbrune jordfarger. Den rosa fargen på kinnrosen og en grønn farge som er dokumentert i motivenes forgrunn, er begge trolig på basis av organiske plantefarger. Ved å være plantebaserte er de svært sensitive for lys og har nesten bleket bort.  

Begge maleriene har blitt undersøkt nøye i ultrafiolett belysning, fordi penselstrøk, malte former og skader blir tydeligere i UV-lys enn i synlig lys. Spesielt var vi spente på om UV-lys ville gi ny informasjon om hva som kan ha vært i det avgrensete partiet i nedre del av beina på nordre engel. Detaljopptak av området i UV viser at det ikke er knyttet skader, endringer eller vertikale penselstrøk fra kjortelens foldekast i det umalte partiet. Den mest sannsynlige teorien er at det har vært et buet tekstbånd som har startet ved klebersteinsbuen og sluttet inn på hvelvkappen. I så fall er alle spor av tekst og markering av båndet borte. Bruk av tekstbånd på malerier fra middelalderen er det mange eksempler på fra svensk og dansk materiale. 

Et glimt av gull og farge, men resten av hvelvet forble stille 

Det sensasjonelle funnet av to engler med svingende røkelseskar er plassert i kortaket nærmest koråpningen i Stavanger domkirke. Flere har stilt spørsmålet: Burde ikke det bety at flere dekorerte flater kunne ligge skjult under pussen videre innover i korets hvelv? Også med tanke på at det i 1999 og i 2022 ble dokumentert rester av flere farger og gull fra middelalderen knyttet til rosetter og klebersteinsbuer i hele kortakets lengde.  

Muligheten til ny jakt etter flere kalkmalerier bød seg mens vi arbeidet med avdekkingen av englene. Etter en ny tilstandsvurdering måtte murerne fjerne store deler av korhvelvets puss- og kalklag. Dette ga malerikonservatorene en gyllen sjanse til å undersøke hvelvet med håndholdt lys, hodelupe og feltmikroskop. Vi ville så gjerne finne noe mer, men dessverre – det ble ikke funnet spor etter flere malte flater på pussen i kortakets hvelv.  

Men kirken og byen har all grunn til å være stolte over funnet som er gjort!