Å velge å lytte til steinen lot kropp, sinn og hender finne en naturlig rytme, skriver steinhugger Akira Inman.
Skrevet av: Steinhugger Akira Inman ved Arkeologisk museum, UiS.
Da jeg begynte å arbeide som steinhugger fikk jeg høre at «stone speaks». Uttrykket stammer fra Awata Makizo, en 11. generasjons tørrmurer fra Japan. På den tiden tenkte jeg at min begrensede erfaring var ubetydelig mot Awata-familiens århundrer med opparbeidet kunnskap. Derfor tolket jeg det først som et uttrykk for spiritualitet. I ettertid ser jeg at jeg tok feil da jeg avfeide Awata-san sitt munnhell kun som en beskrivelse av følelsesmessige opplevelser– det inneholdt faktisk noen svært praktiske råd.
I løpet av de syv årene jeg arbeidet med restaureringen av Stavanger domkirke, kom uttrykket tilbake til meg. Endelig begynte jeg å forstå hva han hadde ment. Med hvert ornament jeg gjenskapte, skjønte jeg at steinen var mer enn bare et statisk materiale å kopiere.
«Stone speaks» betyr at arbeidet med stein engasjerer flere sanser, akkurat som en samtale. Steinen taler ikke bare til deg – den lytter også når du svarer. Selv om steinhugging kan virke som om det bare handler om hender og verktøy, krever det at man involverer hele kroppen. Du beveger deg rundt arbeidet, følger snittet, lytter til hvordan hvert slag svarer. Lyden kan avsløre svakheter, eller klinge av motstand. Selv lukten fra et slag kan fortelle om steinens sammensetning og hvordan den reagerer under meiselen.
Med tiden har jeg forstått at denne større samtalen med steinene er det som gjør et prosjekt vellykket. Når vi arbeider med stein, blir vi oppmerksomme på hver steins særegne egenskaper – hvordan den skal brukes i strukturen, hvordan den harmonerer med omgivelsene, og hvor varig den vil være .
Slik interaksjon, sammen med steinens egenskaper, resulterer i sporene verktøyene etterlater. Meisel og hammer skaper teksturer som streker på papir – de blir retningslinjer for det videre arbeidet. For meg har disse merkene både kunstnerisk og praktisk verdi: de minner meg om hva jeg skal beholde eller fjerne, og hjelper meg med de neste valgene. Verktøymarkeringene er en del av den kontinuerlige dialogen med steinen, og når jobben er fullført , blir merkene stående som et slags referat av samtalen.
I en god samtale kan du ikke tvinge den andre til å endre mening til ditt synspunkt. På samme måte er det ikke alltid lurt å tvinge steinen til lydighet. Dette lærte jeg først gjennom tørrmuring. Når du stabler stein uten mørtel, må du jobbe med det hver stein faktisk kan gi deg.
Gjennom tørrmurring lærte jeg at ikke alle steiner lar seg tvinge sammen. Du må slippe noe av kontrollen og jobbe med det som finnes i haugen. Denne innsikten gikk på tvers av det jeg først hadde lært som murer, som gikk ut på å få steinen til å underkaste seg. Men da jeg tok med meg dette tilbake til steinhuggingen, forstod jeg at tvang ikke bare ga dårlig håndverk – det påvirket meg også som kunstner. Jeg merket hvordan tvang i hver fase, særlig ved grovhugging, hvor mye av materialet fjernes, gjorde synet mitt snevrere. Å velge å lytte til steinen lot kropp, sinn og hender finne en naturlig rytme.
Min mentor hadde et krast uttrykk for når den naturlige rytmen bryter sammen og blir til detaljfokusering: «ant fucking», direkte oversatt til norsk “maurpuling” Grovt, ja, men uttrykket sitter. Det får virkelig fram hvordan du kan havne i en tilstand hvor blikket blir så smalt at du mister helheten, og bare sitter og pirker med småting som føles som fremgang. Veien ut av denne fella er å finstemme sansene. Når du lytter til steinen, kan intuisjonen supplere teknikken. Da kan du grovslipe bredt og selvsikkert, samtidig som du holder igjen akkurat nok til å beholde linjene, før du finpusser overflaten.
God dialog handler om å vise tilbakeholdenhet og vite når man ikke skal presse gjennom sitt syn. Å lytte til steinen betyr også å slippe taket og lære å ikke være for forsiktig. Dette lærte jeg gjennom muring og steinhugging, og det endret forståelsen min av hva det betyr at stein snakker til deg. Jeg skjønte hvor mye håndverk som faktisk ligger i selve prosessen. Plutselig så jeg en forskjell jeg hadde oversett gjennom mange års restaurering: forskjellen mellom å kopiere og å gjenskape. Forskjellen kan uttrykkes enkelt med to spørsmål:
En kopi spør: Hvordan ser det ut?
En gjenskapelse spør: Hvordan ble det seende ut slik?
Når jeg skiftet fra å spørre «hva» til å spørre «hvordan» - fra resultat til prosess - endret det hele måten jeg forstår arbeidet mitt på. En kopist bryr seg bare om sluttresultatet, mens gjenskaping tar med hele fremgangsmåten. Gjenskaping handler da ikke bare om steinen, men også om dens historie og om å følge i sporet etter dem som har arbeidet med den før.
Dette minnet meg om noe jeg hadde lært som student ved City & Guilds of London Art School, uten å tenke over det den gang. På 1800-tallet i skolens tidlige historie underviste den franske skulptøren Jules Dalou i en kort periode, og han satte tydelige spor i læreplanen. Dalou fokuserte på prinsipper fremfor meningsløs terping, og ville at studentene skulle tenke selv og løse problemer for å utvikle egne ideer.
Det samme gjelder restaurering. Noen ganger må man kopiere, men prosessen er like viktig som resultatet. Gjenskaping handler ikke bare om å bytte ut stein med stein, men intensjonen om å holde steinhuggerhåndverket i live. Alle ser det ferdige verket. Men måten det er laget på er like viktig – kanskje viktigere – enn verket selv. For det er i prosessen prinsippene kommer til syne, der man lærer å forstå former og løse utformingsproblemer.
I de første årene med restaurerinen av Domkirken tror jeg ikke jeg tenkte nok på forskjellen mellom prosess og sluttresultat. I dag, når vi lever med fragmentert innhold som passer vår korte oppmerksomhet, og med all teknologien som finnes, blir prosessen mindre viktig. På den ene siden kan vi lage raske og nøyaktige kopier med CNC-maskiner, robotarmer og laserskanning. På den andre siden har vi den skapende tilnærmingen som bruker øyne, hender, kunnskap, verktøy, tolkning og menneskelige vurderinger.
Et sted mellom kopiering og gjenskaping finner vi ‘the pointing machine’ (pekeapparat) et presist måleverktøy som kopierer modeller punkt for punkt over på stein. Bruker du den for mye, blir resultatet stivt og livløst, selv om det er nøyaktig. Den kan også skape redsel for å gjøre feil eller for å være unøyaktig, men det verste er at du mister helhetsbildet og fokuset. Pekeapparat kan hjelpe deg å unngå feil, men du må vite når du skal legge den bort og stole på deg selv.
Hvis det bare handlet om å peke og klikke, ville en kopi av Domkirken, produsert stein for stein, vært helt uten sjel. Restaureringen vår ville ikke betydd noe for bygningen hvis den ikke hadde skapt nye verktøymarkeringer mellom steinhugger og stein. I sin Manual of Gothic Stone Carving fra 1855 skriver John Henry Parker at «ånden kun kan formidles av billedhuggeren selv – ikke av arkitektens design eller tegnerens geometriske kopier. Det må være hånden som styrer meiselen som gjør arbeidet.»
Dette minner meg også om clochán, de tradisjonelle bikubeformede og tørrmurte hyttene som de irske munkene bygget. Munkene bygget disse strukturene for å kunne meditere. Men selve byggeprosessen var like mye meditasjon som å sitte i dem etterpå. Det munkene skjønte intuitivt, har vi mistet grepet om i dag. Skjæring, rytme, tilstedeværelse og repetisjon - disse meditative sidene ved tørrmurring og steinhugging ligger i selve skapelsesprosessen. Selv om de ikke er lette å få øye på når arbeidet er ferdig, er de like mye en del av resultatet.
Min vei har ikke vært tradisjonell. Mens mange kommer inn i håndverket gjennom etablerte systemer fra gamle institusjoner, var min rute langt mer spredt. Jeg bygget opp kunnskapen bit for bit: formell opplæring ved City & Guilds, veiledning fra mentorer og familie, kunnskap fra symposier og festivaler, og lange dager med bare å arbeide med stein. Reiser, studier og veiledning vevde sammen erfaringene mine til en helhet, og jeg skjønte at det finnes mange måter å komme fram til dette håndverket på.
Som jeg ser det nå, var uttrykket «stone speaks» Awata-sans måte å dele erfaring på. Mye av kunnskapen vår om håndverket kommer slik, gjennom diskusjoner, møter og ord som går videre. På veien min har symposier og festivaler vært særlig viktige. Selv om formell opplæring også har menneskelige sider, står mennesket i sentrum på disse samlingene gjennom felles arbeid, historier og uformelle samtaler. Det var på Stone Symposium for femten år siden jeg først møtte Awata-familien, og jeg ante ikke hvor mye inntrykk ordene deres skulle gjøre på meg. Denne blandingen av planlagte og tilfeldige påvirkninger har ført meg hit - en uforutsigbar veksling mellom formell og uformell læring.
Og kanskje at stein ikke bare taler til oss nå, men også i framtiden. Kanskje det også betyr et ansvar for å føre håndverket videre. Hvordan vi hugger, plasserer og møter utfordringer blir et vitnesbyrd om denne balansen – mellom intuisjon og kontroll, frihet og tilbakeholdenhet – som vil bli fortalt gjennom arbeidet som gjenstår.
