En katedral med hemmeligheter i murverket

Av Bettina Ebert og Torbjørg Bjelland. B. Ebert er konservator og T. Bjelland er botaniker og ansatt ved Arkeologisk museum, UiS. 

Selv om Stavanger domkirke har stått i 900 år, har vi til nå visst lite om hvordan og når de ulike delene faktisk ble bygget. Under restaureringen av domkirken har forskerne gjort flere oppsiktsvekkende oppdagelser: mørtelen i korhvelvet har blitt datert med nye avanserte metoder og en har funnet gamle hull i murverket med bevart treverk fra middelalderen. Datering av disse skjulte materialene i murverket har gitt oss helt ny innsikt i domkirkens gotiske byggefase. 

Hvordan daterer man en middelalderkirke? 

Middelalderens steinkirker er imponerende byggverk, men de er ofte vanskelige å datere nøyaktig. Derfor har man lenge vært avhengige av stilhistoriske vurderinger ved å se på arkitektoniske trekk og sammenligne med andre bygg, for så å anslå når en kirke ble bygget. I tillegg kan eventuelle skriftlige kilder brukes for å lete etter spor i historien der kirken er nevnt. Men moderne teknologi åpner nye dører: radiokarbondatering av mørtel og gammelt treverk gir oss mer presise svar. Et gjennombrudd i datering av Stavanger domkirke kom med oppdagelsen av middelalderske stillashull i domkirkens vegger. Disse hullene, sammen med bevart treverk, gjorde det mulig for forskerne å datere når ulike deler av katedralen ble bygget, ved hjelp av radiokarbondatering. I tillegg kunne mørtelen som ble brukt i korhvelvet dateres med avanserte metoder. 

To byggestiler – to byggeperioder 

Stavanger domkirke er Norges best bevarte middelalderkatedral i stein, og har vært i kontinuerlig bruk siden den ble bygget tidlig på 1100-tallet. Kirken har tydelige spor etter to ulike byggeperioder. Den eldste delen, skipet, er romansk og stammer fra den første kirken som ble bygget på 1100-tallet. Her finner vi massive søyler og rundbuer med karakteristiske sikksakkmønstre – typisk for anglo-normannisk stil. Byggestilen antyder at det er sannsynlig at engelske håndverkere kom til Norge og satte sitt preg på byggestilen. 

Senere, i gotisk tid, ble kirken utvidet med et nytt kor og to tårn i øst, samt en ny forhall i vestenden der det opprinnelig sto et tårn mot Vågen. Det gotiske koret har mange likhetstrekk med engelske katedraler fra høymiddelalderen, noe som tyder på en fortsettelse av kontakten med engelske byggemiljøer. 

Stillas fra middelalderen – en nøkkel til fortiden 

Når man bygde steinkirker i middelalderen, brukte man stillaser av tre for å komme opp i høyden. Stillasene ble festet inni veggen som var under konstruksjon ved hjelp av horisontale bjelker som ble lagt inn i hull i murverket. Disse hullene er derfor direkte knyttet til byggeprosessen, og treverket som ligger igjen i dem kan dateres. Denne type stillaser er blant de eldste kjente stillassystemene, og de har vært brukt i århundrer på grunn av sin enkelhet og styrke. Ettersom hullene ble laget mens veggen ble bygget, gir de direkte innsikt i byggeprosessen – og treverket som ble brukt kan fortelle oss noe om når byggingen faktisk fant sted. 

Under restaureringsarbeidene i Stavanger domkirke fikk forskere tilgang til store deler av murverket som tidligere har vært dekket av murpuss, og dokumenterte nesten 40 stillashull i de gotiske delene av domkirken – i koret, tårnene og forhallen. I flere av hullene fant de rester av treverk, og tolv prøver ble valgt ut for radiokarbondatering for å finne ut når ulike deler av kirken ble bygget. 

Avanserte mørteldateringer  

Det ble avdekket hittil ukjente kalkmalerier fra middelalderen i korets hvelv under restaureringsarbeidet. Noen prøver av mørtelen ble tatt ut under restaureringen av kalkmaleriene. Selve kalkbindemiddelet i mørtelen kunne analyseres med en avansert radiokarbonmetode som involverer varmebehandling. Teknikken utnytter at ulike karbonatkilder brytes ned ved forskjellige temperaturer. Dermed kan man skille ut deler som stammer fra bindemiddelet. CO₂ som frigjøres av disse forskjellige delene når bindemiddelet brytes ned ved trinnvis oppvarming dateres.  

Dette er en av de første gangene denne nye metodikken har blitt brukt på norsk middelaldermateriale, og forskerne var derfor spente på om det ville være samsvar mellom resultatene fra dateringen av mørtelen, og dateringen av treverket fra stillaset. 

Hemmeligheter er avslørt 

Resultatene av radiokarbondatering av mørtelen og prøvene fra stillaset var tydelige: 

• Koret og tårnene ble bygget på midten av 1200-tallet, mest sannsynlig mellom 1220 og 1265, altså før den store bybrannen i 1272. 

• Forhallen ble bygget på 1300-tallet, og er dermed den yngste delen av domkirken. 

Dette utfordrer den tidligere oppfatningen om at koret ble gjenreist etter bybrannen. Det viser seg at koret og tårnene allerede var under bygging eller ferdige før flammene herjet i byen. Ombyggingen i gotisk stil kan dermed heller knyttes til kirkens økende makt på 1200-tallet, og ønske om en bygning i tråd med det nyeste innen kirkearkitektur. 

En ny tolkning av brannen i 1272 – hva brant egentlig?  

Det har lenge vært antatt at den store bybrannen i 1272 ødela det opprinnelige koret, og at dette førte til gjenoppbyggingen i gotisk stil under ledelse av biskop Arne. Derfor har man trodd at den gotiske byggefasen startet etter denne brannen. 

Den eneste skriftlige kilden som nevner brannen, er en kort notis i de islandske annaler. Der står det bare at det var en bybrann, men ikke at Domkirken brant. Senere kilder, som flere avlatsbrev fra 1270- og 1280-tallet, nevner at katedralen hadde vært rammet av brann, men sier ikke noe spesifikt om hvilke deler som ble ødelagt. 

De nye resultatene tyder på at koret og tårnene faktisk ble bygget før brannen, på midten av 1200-tallet. Dermed er det mer sannsynlig at det var det gamle romanske vesttårnet som ble skadet, og at brannen dermed kan ha ført til byggingen av den gotiske forhallen i løpet av 1300-tallet. Denne teorien utfordrer den etablerte historien. 

Lokalt treverk og smarte byggemetoder 

Studien gir også ny kunnskap om hvordan man bygde steinkirker i middelalderen. Ved å analysere størrelsen og plasseringen av stillashullene, og sammenligne med andre katedraler og kilder, har forskerne fått et bedre bilde av hvordan stillaset ble brukt under selve byggeprosessen. Analysen av treverket viser at det ble brukt unge, ubehandlede furutrær, et materiale som sannsynligvis var tilgjengelig i nærheten av domkirken. Dette gir et bilde av en effektiv og lokal byggeprosess. Stillasene ble bygget i flere nivåer, med omtrent én til to meters mellomrom. Dette gir innsikt i hvordan middelalderens håndverkere jobbet lag for lag, stein for stein, til å bygge Stavanger domkirke. 

Hva gjenstår? 

Det er fortsatt mye vi ikke vet, særlig om den eldste delen av kirken, det romanske skipet. Der ble det ikke funnet stillashull under restaureringen, men det kan skyldes at murpussen ikke ble fjernet under restaureringen. Fremtidige undersøkelser kan forhåpentligvis gi oss mer kunnskap om skipet og bidra til å fullføre bildet av Stavanger domkirkes lange og fasinerende byggeprosess. 

Gamle steinkirker og nye metoder 

Stavanger domkirke har stått i sentrum av byens liv i 900 år. Nå vet vi mer om hvordan den ble til, og når. Takket være gamle stillashull og moderne teknologi har forskerne kunnet skrive om deler av historien, og gi oss et nytt blikk på en av Norges viktigste middelalderbygninger.  

Denne studien viser hvordan moderne metoder kan gi oss ny innsikt i gamle byggverk. Nye vitenskapelige fremskritt bidrar til å belyse hemmeligheter som er skjult i murverket, og gi ny innsikt i domkirkens bygningshistorie. Studien av Stavanger domkirke gir ikke bare ny kunnskap om én kirke, den åpner også døren til en bredere forståelse av middelaldersk byggeskikk i Norge. Dette er et godt eksempel på hvordan moderne teknologi kan hjelpe oss med å forstå hvordan folk bygde for nesten tusen år siden. Og kanskje viktigst av alt: Den viser at selv gamle steinkirker fortsatt har hemmeligheter å avsløre.