Fra stige og blyant til lift og drone: Dokumentasjon av Stavanger domkirke før og nå

Skrevet av: Botaniker Torbjørg Bjelland og konservator Bettina Ebert ved Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger. 

Tap av verdifulle kulturminner er et alvorlig problem, og dokumentasjon av kulturarven vår blir derfor ekstra viktig i en usikker tid. Grundig registrering av et kulturhistorisk bygg gir muligheten for en oppdatert forståelse av selve bygningshistorien. Videre vil dokumentasjon av skader kunne gi en bedre forståelse av hvorfor de har oppstått og gi et bedre grunnlag for å foreslå tiltak for å redusere eller hindre videre skadeomfang. I et restaureringsprosjekt er dokumentasjon av det utførte arbeidet også helt avgjørende om en i ettertid skal kunne ha muligheten til å evaluere og etterprøve det arbeidet som ble gjort. På den måten bidrar en også til at neste generasjoners kunnskap om materialer og metoder innen restaureringsarbeid utvikles videre. 

Med stige og blyant i begynnelsen av forrige århundre 

Årene før andre verdenskrig jobbet arkitekt, arkeolog og arkitekturhistoriker Gerhard Fisher og hans kone, kunsthistoriker Dorothea «Tulla» Platou Fisher, iherdig med registrering, oppmåling og fotografering av Stavanger domkirke. Arbeidet fortsatte under og like etter andre verdenskrig og ble publisert i 1964. Faren for bombing og ødeleggelser under andre verdenskrig gjorde dokumentasjonsarbeidet ekstra viktig i tilfellet Domkirken ble utsatt for bombing eller brann og det eventuelt ble nødvendig å bygge opp igjen et skadet bygg. For å kunne utføre dokumentasjonsarbeidet alle steder i kirken brukte de stillas og stiger lånt av brannvesenet. Rettere sagt så var det kun Dorothea som gikk i stiger og stod i stillas, ettersom Gerhard hadde velutviklet høydeskrekk og kun jobbet på gulvplan.  

Han takker også sin kone for å ha utført den vesentligste del av det omfattende målearbeidet i boken Domkirken i Stavanger. Kirkebygget i Middelalderen, hvor resultatene av dokumentasjonsarbeidet ble publisert. Notatene og de detaljerte tegninger ble skrevet og tegnet med penn og papir.  

I dag er de oransje merkene som ble satt på veggen på innsiden av Domkirken under oppmålingen deres fortsatt synlige. Et utvalg av fotografiene som ble tatt av detaljer og oversiktsbilder ble også publisert i boken.  

Kulturarv under angrep, hva kan vi risikere å miste?  

Selv om flere land i dag har signert Haag-konvensjonen, som skal beskytte kulturverdier i væpnet konflikt, er det dessverre likevel kulturarv og kulturminner som står i fare for eller blir ødelagt i krig.  Nazistenes ødeleggelse av Warszawa under andre verdenskrig, ødeleggelse av Aleppos historiske sentrum under den syriske borgerkrigen, og Talibans bombing av Bamiyan-Buddhaene i Afghanistan er bare noen av mange slike eksempler på kulturarvsteder som med vilje har blitt ødelagt som følge av krig. Selv i Norge har vi ikke vært trygge fra ødeleggelse under krig. I slutten av andre verdenskrig gjennomførte nazistene en brent jord-politikk i Finnmark, der så å si all infrastruktur og bygninger i regionen ble ødelagt. Flere kulturminner vil også i fremtiden trolig bli skadet og ødelagt på grunn av klimaendringene vi står overfor. De originale kulturminnene er uerstattelige og den eneste måten å sikre seg informasjon om dem for fremtiden er å dokumentere dem grundig mens de enda er intakte. 

Med lift og drone i dette årtusen  

Den teknologiske utviklingen de siste hundre årene, siden Dorothea stod i en stige inni Domkirken for å dokumentere bygget, har gjort det enklere for oss å utføre arbeidet i restaureringsprosjektet Domkirken 2025. Droner med kamera gjør at en lett kan komme til hele bygget uten å måtte bruke stige. I tillegg ble det brukt lift og stillas for detaljert dokumentasjon under restaureringsprosjektet.  

Tilsvarende som på 1930-40 tallet er punktene som ble brukt under digitale oppmålinger fremdeles synlige, som små firkanter, på veggene. Fotografiene som ble tatt kan brukes til å lage detaljerte tegninger via dataprogram, mens nettbrett gjør det mulig å gjøre registreringer rett inn i databaser for lagring. Databasen inneholder omfattende informasjon på ett sted. Selv med denne avanserte teknologien tyr en likevel til penn og papir for å lage enkelte skisser også i dag. Dokumenteringen til Dorthea ble også utført under litt andre forhold enn vi kunne gjort i dag og ville ikke bestått dagens HMS-krav for å utføre arbeid i høyden. Hun kunne stå i stigen og registrere i skjørt og småsko, i dag er det påbudt med kurs for å jobbe på stillas og en må ha vernesko, hjelm og gul vest. 

I perioden mellom vårt prosjekt og arbeidet til ekteparet Fisher har utviklingen av dokumentasjonsmetodikken skjedd gradvis. I perioden 1997-1999 utførte Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider (NDR) restaurering av korets fasader på Stavanger domkirke basert på en tilstandsvurdering utført av Per Storemyr og Øystein Ekroll i 1996. Oppmålingen av korfasadene (stein for stein) ble utført manuelt med blyant og papir. For å komme til i høyden ble det brukt stillas under dokumentasjonsarbeidet. Tegningene ble gjort om til pdf-filer og lagret på CD-rom. I tillegg ble tegningene publisert i en rapport, printet og lagret i NDR’s arkiv.  

Bak kulissene i Domkirken, innblikk i restaureringens usynlige arbeid 

Stavanger domkirke er fra middelalderen og dermed et automatisk fredet kulturminne etter Lov om kulturminner (1978). Alle tiltak som etter §3 «…er egnet til å skade, ødelegge, grave ut, flytte, forandre, tildekke, skjule eller på annen måte utilbørlig skjemme automatisk fredet kulturminne eller fremkalle fare for at dette kan skje...» er derfor forbudt etter norsk lov. I restaureringsprosjektet måtte vi derfor alltid søke om tillatelse til å gjennomføre tiltakene hos Riksantikvaren før de ble utført. Søknaden med tiltaksforslag ble utformet og basert på tilstandsvurderingen av hvert område. Registrering av skadene kan også hjelpe til å forstå hvorfor de har oppstått. Hovedprinsippet i restaureringsplanen var - å gjøre minst mulig, men der det ble faglig vurdert at tiltak var nødvendig ble disse nøye dokumentert i tråd med ICOMOS’s Veneziacharter artikkel 9. Denne artikkelen omhandler viktigheten av at en ikke må gjette seg fram til løsninger eller gjenskape tekniske løsninger som ikke kan bevises er like de originale under restaureringsarbeidet. Målet i domkirkeprosjektet var derfor alltid å arbeide og utføre tiltak som kunne skilles fra tidligere materialer eller metoder.  På den måten kan tiltakene og erfaringene vi utførte i prosjektet evalueres og etterprøves, og om ønskelig også reproduseres i fremtiden. 

Fra drone til digitalt arkiv  

I oppstarten av domkirkeprosjektet ble det besluttet at alt steinarbeidet skulle dokumenteres i programmet INTRASIS (Intrasite information system), som er designet for å lagre informasjon i et geografisk system (GIS) i en database. I dag brukes programmet hovedsakelig av arkeologene i Skandinavia som et GIS-basert dokumentasjons-system under alle utgravinger. Fordelen med INTRASIS er at en har samlet all informasjon i et og samme system, en lett kan sette sammen data, hente ut informasjon og gjøre enkel statistikk; for eksempel lage illustrative stolpediagram med hva som er gjort ulike steder på kirken av inngrep. I tillegg til å registrere tilstanden/skadene og utførte tiltak i INTRASIS, inkluderte dokumentasjonsarbeidet også å ta bilder før, underveis og etter tiltakene ble utført. Alle dokumentasjonsbilder som er tatt har blitt sendt til fotoarkivet ved Arkeologisk museum.  

Før vi begynte dokumentasjonsarbeidet og kunne legge inn data, måtte vi bygge databasen i systemet. Vi bestemte hvilke hierarki og inndeling Stavanger domkirke skulle ha i databasen, samt hvilke begreper vi skulle bruke. Kirken ble delt inn i forskjellige fasader med ulik eksposisjon, og hver del ble igjen delt inn i veggfelt, nisjer, søyler, skulpturer, portal, vindu, gesims osv. helt til siste inndeling i hierarkiet som var en enkel stein. Dette hierarkiet og inndelingen ble så koblet til tegningene eller den digitale oppmålingen som ble utført av et firma i Bergen (Koordinat AS). 

Når alle steinene hadde en tilhørighet i hierarkiet, kunne vi begynne å legge til informasjon. Denne informasjonen kunne være om steinen var en dekor- og kvaderstein, en bruddstein eller en pinningstein. Det ble definert ulike kategorier av tilstandsgrad (sprekk, oppsmuldring, utfellinger, osv) som kunne kobles til hver stein/område, samt tidligere tiltak fra andre restaureringsprosjekter (innfelling, jerndybler, blybeslag) og tiltak utført i dette prosjektet (innfelling, rensing, nyhugging osv.). Hver registrering har fått et unikt ID-nummer enten det er en enkelt stein, en fuge, en sprekk eller en ny innfelling. Dermed kan alt spores nøye, også i fremtiden. 

Domkirken sett med nye øyne  

Ved å videreutvikle både ekteparet Fishers nøyaktige oppmålings- og registreringsarbeidet av hver enkel stein i Stavanger domkirke, og Storemyr/NDRs metoder for registrering av blant annet skader og tiltak, i en digital database, har en sikret at deres og dagens kunnskap om bygget videreføres til neste generasjon. Når fremtidens konservatorer, om 50 eller 100 år, på ny skal jobbe med dokumentasjon og restaurering av Stavanger domkirke, kan de evaluere og etterprøve denne kunnskapen og dokumentasjonen til å forhåpentligvis både øke forståelsen av bygget, og forbedre restaurerings- og oppmålingsmetodikken enda mer.  

Heldigvis ble ikke Stavanger domkirke ødelagt under andre verdenskrig så vi fortsatt kan undersøke og studere det intakte og uerstattelige middelalderbygget. Selv med dagens nye metoder har Gerhard og Dorotheas dokumentasjonsarbeid før, under og etter, andre verdenskrig vært uvurderlig for vårt prosjekt. Hennes arbeid nasjonalt for vår kulturarv har blitt hedret ved å hugge et portrett av henne på Nidarosdomens vestfront. Dagens situasjon med pågående klimaendringer og politisk uro i verden, en høyst aktuell påminnelse om hvor viktig dokumentasjonsarbeid av kulturarven vår er på lang sikt.