Restene etter fortidig liv; planter, dyr og mennesker, er ofte ugjenkjennelige, brune og fragmenterte, noen ganger bare en flekk eller mikroskopiske spor i jord. Hvordan kan vi best ta vare på dette verdifulle, men skjøre og noen ganger usynlige arkivet over levd liv for framtidig forskning? Et pågående forskningsprosjekt ved Arkeologisk museum søker etter svar.
Skrevet av Hege I. Hollund, Sean D. Denham, Kidane F. Gebremariam, Vibeke V. Martens, Elizabeth E. Peacock og Maiken Ueland
Levningene etter fortidig liv, dyr, mennesker, planter, er ofte ikke særlig spektakulære etter hundrevis og tusenvis av år i jorda. Disse beskjedne fragmentene er likevel et rikt arkiv over livet i fortida som kan fortelle historier om individ og populasjoner gjennom tida. Fragmentene er ofte skjøre og kan lett ødelegges eller forsvinne, og er vanskelige å tolke. Det er derfor viktig å bedre forstå hvordan vi best kan ta vare på sporene fra fortida. Hvilke faktorer påvirker bevaringa av slike levninger, inkludert skjelett, protein, fettstoff og DNA-molekyl? Hvordan kan vi best sikre materialet for framtidig forskning? Og ikke minst, hva kan de fortelle oss om livet i fortida, tross forråtnelse og forurensning? Dette er kjernespørsmåla i et pågående forskningsprosjekt ved Arkeologisk Museum (Future Past 2021 – 2026). Prosjektet inkluderer nye utgravninger ved Stavanger domkirke, og nye analyser av gamle skjelettsamlinger.
I Stavanger by stammer alle gravfunn fra Domkirken, fra ulike mer eller mindre systematiske utgravninger i og utenfor bygget. Begravelser inne i kirken ble utført helt fram til 1805 da det kom et forbud mot dette, mens kirkegården var i bruk til 1834 da Lagård gravlund ble åpnet. I 1967 ble det oppdaget og gravd ut et trettitalls kristne graver under golvet i koret og disse viste seg å stamme fra en kirkegård som er eldre enn Domkirken, altså fra før 1125. I 2005 ble det gjort funn av skjeletter i forbindelse med grøfting i Byparken. I 2021 ble det utført et større arkeologisk sikringsprosjekt under skipet i kirken, i forbindelse med at golvet skulle skiftes ut. Her ble det funnet mer enn 80 graver, de fleste fra 16- og 1700-tallet. Under grøfting i 2022 ble det gjort et tilfeldig funn av en grav ved østfronten. Grøften var ikke bred nok til at hele graven ble avdekket, men halve skjelettet av en voksen mann ble gravd ut og tatt opp.
I 2023 gjennomførte Future Past en forskningsutgraving der totalt 40 graver ble undersøkt. Det ble åpnet opp et 30 m2 stort område på nordsiden av koret, men dessverre viste store deler seg å være ødelagt i forbindelse med grøfting for rør på 1800-tallet. Under disse rørene ble det overraskende funnet ni skjeletter med kisterester, og en kasse med oppsamlede bein. Dette var trolig kister som var fjernet fra gravkamre under golvet i kirken, under restaureringen på 1860-tallet, og gjenbegravd i en rørgrøft utenfor kirken. Halve utgravningsområdet inneholdt imidlertid intakte graver helt tilbake til middelalderen. Vi tok mange jordprøver fra alle disse gravene for å lete etter mikroskopiske rester av planter og insekter, molekylære spor etter fettstoff, og for å analysere jordkjemisk sammensetning.
Fra knokler til livshistorier
Hvis arkeologi handler om å prøve å forstå fortiden, er det i skjelettmaterialet vi møter individene som formet den fortiden. Tidligere arbeid på gravmateriale har gjerne satt søkelys på spørsmål på befolkningsnivå. Ved hvilken alder dør folk? Er det forskjeller i gravskikk basert på faktorer som alder ved død, eller biologisk kjønn? Selv om disse fremdeles er viktige og interessante spørsmål, spesielt i middelalderens Stavanger, har feltet osteoarkeologi i løpet av de siste tiårene beveget seg mot et søkelys på individet og deres levde erfaring. Dette har blitt drevet i stor grad av den såkalte biomolekylære revolusjonen, der analyser av gammelt DNA lar oss adressere stadig mer personlige spørsmål om individet.
Et interessant tilfelle fra Stavanger er et av individene funnet ved utgravningen i 2023, en kvinne fra middelalderen. Det er klart fra hennes levninger at hun drev med tungt fysisk arbeid. Fysiske spor i knær, ryggvirvler, ribbein og skulder viser at hun i tillegg led av leddgikt. Leddene i bekkenet hennes var så erodert og skadet at enhver bevegelse av overkroppen må ha vært svært smertefull. Kvinnen var 40 – 50 år gammel da hun døde og samlet sett tyder all slitasjen på tungt fysisk arbeid. Hva slags arbeid? Det er vanskelig å si, men noen av jekslene hennes er svært nedslitte, og det er sannsynlig at hun brukte tennene som verktøy. Mens begravelse inne i katedralen var forbeholdt eliten viser dette at den nordlige delen av kirkegården var tilgjengelig for arbeidere.
Gjennom både genetiske og osteologiske analyser har vi identifisert et mulig kvinnelig gravområde i den nordlige delen av Stavanger domkirke, en observasjon som stemmer overens med arkeologiske bevis og historiske kilder. Eidsivatingsloven fra 1100-tallet nevner blant annet at området nord for kirken var forbeholdt kvinner, mens menn skulle gravlegges på sør-siden.
Nøkkelen er å ta alle disse bitene av informasjon, alder ved død, biologisk kjønn, bevis på sykdom og forfall, og legge dem til kunnskapen vi får gjennom biomolekylære metoder, for å skape et bilde av individet. Dette gir oss innsikt i livene til folk i Rogaland i fortiden, ikke bare hva de gjorde, men hvordan de opplevde disse livene. Videre DNA-analyser vil kunne avsløre hvor de tidligste Stavangerborgerne kom i fra og vi har allerede data fra såkalte isotopanalyser av tannemalje, som tyder på en viss mobilitet i befolkningen. Altså, alle var ikke født og oppvokst i Stavanger.
Død, fordervelse, og så da? Bevaring, kulturminnevern og framtida.
I middelalderen, og i “gamle dager”, var døden mye nærmere folk, fattige som rike. Dødeligheten var høyere enn i dag og man stelte sine egne døde før de ble stedt til hvile. Man ble stadig minnet på om at livet er skjørt og forgjengelig, som i frasen “Memento Mori” – husk at du skal dø, eller i sitatet fra Mosebok fremdeles i bruk ved gravferder: …til jord skal du bli. Etter kristen tradisjon, ble folk gravlagt på en kirkegård, med eller uten kiste og ellers med lite gjenstander, iført enkle klær eller lik-klede. Memento Mori og ideen om at vi alle til slutt blir til støv, handler også om en likhetstanke: i døden er vi alle like. Både de arkeologiske funnene, plasseringen av graver, og bevaringsgraden ved kirkegårdene i Rogaland, vitner om at dette ikke er helt sant. Størrelsen og kvaliteten på kistene varierer, 1600-talls graver fra under golvet i Domkirken inneholdt også rester av fine tekstiler som silke, og det meste av materialet fra begravelser inne i kirken er bedre bevart og av høyere standard enn i gravene på kirkegården.
Om naturen får gå sin gang blir vi til slutt til jord, men det kan ta svært lang tid før vi er helt borte, særlig skjelettet vårt, som består både av protein, et organisk materiale, og et mineral, kalsiumfosfat. Bløtvev og de organiske delene av et lik brytes som oftest ned betydelig raskere av bakterier og sopp. Sammensetningen av jord spiller en viktig rolle i bevaringen av organiske og biologiske materialer. Jord er mangfoldig og bevarer forskjellige materialer og stratigrafiske bevis på ulike nivåer. Omstendighetene ved begravelsen, og jordmiljøet etter begravelsen, påvirker blant annet langsiktig bevaring av bein, proteiner, fett, plantematerialer og DNA. Forholdene som passer godt for en bestemt type materiale kan være ødeleggende for de andre. For eksempel, i en av gravene under skipet i Domkirken ser miljøforholdene gunstige ut for bevaring av plantematerialer (se egen artikkel om planter og insekter i gravene i Frá haug ok heiðni). Det samme miljøet har imidlertid ført til at beinet er sterkt nedbrutt og har delvis blitt omdannet til et hvitt pulver. Det inneholder fosfatmineral som dannes i surt miljø, et forvitringsprodukt av kalsiumfosfatet som vanligvis finnes i bein.
Måleutstyr som registrerer blant annet pH, temperatur, fukt og oksygennivå, er installert i bakken, i den nå gjenfylte grøfta som ble gravd ut utenfor koret i Stavanger domkirke som del av forskningsprosjektet i 2023. Sensorene logger data fire ganger i døgnet og data blir sendt til en sky som gjør at vi kan få kurver over måledata for hele året. Disse viser at miljøet er oksygenrikt, relativt mildt og surt, noe som fører til høy aktivitet av mikroorganismer, og oppløsning av beinmineral. Det pågår dermed aktiv nedbrytning hele året gjennom.
Selv om skjelettene er godt bevart på de fleste kirkegårdene, og man kan finne komplette skjelett der de ikke har blitt forstyrret av andre begravelser, så viser mikroskopiske analyser at materialet er angrepet av mikroorganismer og at mye av proteinet dermed er spist opp, og både beinkjemi og mikrostruktur er fullstendig endret.
For å oppsummere: Future Past-prosjektet innebærer at et stort internasjonalt team av spesialister setter et forstørrelsesglass på arkeologiske funn fra Rogaland, funn som har høyt potensiale for å gi ny innsikt i livet i regionen de siste 1000 år. Den første forskningsbaserte utgravningen i middelalderbyen Stavanger er utført, og gamle skjelettsamlinger aktiveres gjennom arbeidet. Tilfeldighetene vil ha det til at vi kan fortelle en del kvinnehistorier fra fortiden. Historier både om rike og innflytelsesrike kvinner som de silkekledde damene fra 1600-tallet, men også de fattige sliterne, som kvinnen funnet på den nordlige delen av kirkegården ved Stavanger domkirke. Den store verdien til kirkegårdsfunnene ligger nettopp i dette å kunne avdekke historier om de som ofte er usynlige i de historiske kildene; fattige, kvinner og barn. Resultatene så langt viser at mye materiale er tapt og sterkt nedbrutt på grunn av dårlige bevaringsforhold i bakken. Spørsmålet man etter hvert bør diskutere er hvordan vi forhindrer at vi mister mer. Men tross forråtnelse og dårlige bevaringsforhold, illustrerer prosjektet viktigheten av å kombinere godt og grundig arkeologisk arbeid med ny teknologi og nye metoder. Forskning på hvordan ting brytes ned eller bevares vil også bidra til at vi kan få stadig mer kunnskap ut av funnene uavhengig av tilstand. Det videre arbeidet vil innebære tolkninger og samstilling av alle data og vi gleder oss til å dele ytterligere resultater i løpet av jubileumsåret 2025, blant annet gjennom flere artikler i årets Frá haug ok heiðni.
