Historien til Mosvatnet til et viktig miljøhistorisk kapittel i Stavanger bys historie.
Av Svein Vatsvåg Nielsen og Arild Skjæveland Vivås, Stavanger maritime museum.
I 1975 feiret Stavanger 850 års jubileum, og i den sammenheng ble boka «Stavanger – Fra Våg til By» av Knut Helle utgitt. Boka feide seg inn som nummer tre i rekken av sentrale verk om byen, sammen med «Stavangers Historie i Middelalderen» fra 1915 av Anton Wilhelm Brøgger, og «En By i Kamp – Stavanger Historie 1536–1814» av Johs. Elgvin, utgitt i 1956. Av senere tilslag kan nevnes «En By Tar Form» av Anders Haaland, og «Byen som Formet Norge» av Sven Egil Omdal. Selv om alle bidragene må sies å kretse rundt de samme kildene, formidler de svært ulike historier. For som Omdal nylig fremhevet, kan Stavangers historie “sees fra mange ulike vinkler og beskrives på mange ulike måter”.
Denne teksten drar inspirasjon av en retning i historiefaget som forsøker å dra naturen inn i historien. Miljøhistorie er studiet av menneskets fortolkning av og relasjon til naturen, og miljøhistorikere undersøker ofte steder og tidsavsnitt der natur og kultur på et vis har smeltet sammen. I denne artikkelen ser vi nærmere på Stavanger by sitt forhold til ferskvann opp gjennom tidene; når ble tilgangen på ferskvann viktig for byens innbyggere, hvor fikk man vannet fra, og hvordan? Hovedfokuset vårt i denne teksten er på Mosvatnet, som fungerte som byens første hovedvannkilde, og som opprettholdt denne statusen i 76 år (1866–1930).
Vann gjennom historien
Å lede vann dit man vil med stemming og grøfting er en kunst. I Nord-Europa er det hovedsakelig to arter som er kjent for å stemme opp vann, og det er mennesker og bevere. Men mens bevere har det i sin natur å stemme opp vannveier til basseng for å forme sitt eget habitat, har den menneskelige aktiviteten alltid vært styrt av en kulturell og historisk betinget interesse. Mennesket er på ingen måte, fra naturens side, avhengig av å demme opp vann, men gjennom historien har vi gjort det med hensikt, som et middel mot et større mål.
Med den industrielle revolusjonen steg denne interessen betraktelig. Utnyttelsen av vannkraft i England på slutten av 1700-tallet var en sentral forutsetning for den industrielle revolusjonen. På 1800-tallet gikk man i Norge etter hvert fra tradisjonell stemming – altså det å anlegge mindre terskler tilknyttet kverner og sagbruk – til å konstruere større demninger i tilknytning til vannkraftverk og kontroll av spillvann i gruveindustri.
Dammer har også vært anlagt for å kontrollere vanntilførsel til norske byer, blant annet for å sikre rent drikkevann, og ikke minst for å opprettholde et pålitelig brannvern. For Stavanger by sitt tilfelle, som er hovedfokuset for denne artikkelen, var bybrannen på Holmen i 1860 avgjørende for utviklingen av vanntilførsel for både brannvern og drikkevann i byen. For de fleste av byens innbyggere i dag, er det kanskje bedre kjent at Store Stokkavatnet var byens vannkilde “før i tiden”, og dette stemmer fordi Store Stokkavatnet ble byens vannkilde i 1930. Men før den tiden var det et enda mer bynært vann som var innehaver denne rollen, og det var Mosvatnet.
«Møe wandet» i Stavanger
Stavanger ble trolig bispesete en gang på 1120-årene. At man har endt opp med året 1125 som selve året for denne hendelsen bygger på en at én historiker en gang søkte et mer eller mindre rundt tall mellom 1120 og 1130, og endte da opp med 1125. Det hører også til historien at Stavanger ble siden fratatt bispesetet i 1685, som da ble flyttet til Kristiansand. Endringene fikk økonomiske konsekvenser for byen. Næringsgeografisk var Stavanger ved overgangen til 1800-tallet hovedsakelig knyttet til sjøen. Fiske og handel var viktig, og flere av byens yrkesutøvere var direkte tilknyttet disse næringene.
Mosvatnet er i dag det mest sentrumsnære vannet i Stavanger etter Breiavatnet, og det ligger om lag 1,5 km fra Vågen, slik kråken flyr. De eldste skriftlige kildene som nevner Mosvatnet er fra 1600-tallet, og de omtaler det som “Møe wandet”, eller “moe vannet”. Navnet kommer trolig av floraen rundt vannet, for det var nemlig større myrpartier både i sørøst og i nordøst, hvor våtmarken ble kalt Kiellandsmyra. Navnet Kiellandsmyra er av nyere dato, og kommer av at den tilhørte konsul og kunstner Jens Zetlitz Kielland, faren til forfatteren Alexander Kielland.
Allerede på 1600-tallet var gårdsnavnene rundt Mosvatnet for det meste de samme, vi finner Eggenes (Eiganes), Warlandz Houg (Våland), Wldenhough eller Wllenhog (Ullandhaug), og Øckland (Auglend). Nevnt er også Bispeladegården, et navn som kom av det geistlige godset i Hillevåg i middelalderen. De gamle grensene mellom de ulike gårdene er vanskelige å rekonstruere i dag, ettersom skillene var markert med grensesteiner. Selv for en lokalkjent kan det være vanskelig å se for seg det eldre landskapet i dag. Vi har derfor tillatt oss å gjengi et ofte sitert kart, som i stor grad oppsummerer den historiske bakgrunnen for de nevnte gården rundt Mosvatnet.
Utløpet til Mosvatnet var opprinnelig i sørøst, mot Bispeladegården og Hillevåg. Men det var trolig også vannsig gjennom Kiellandsmyra som rant ut i Kannikbekken, og som endte i Breiavatnet, noe som også kommer frem av kartet i Figur 1. Myrene i sørøst og på Auglend ble kalt “Saxemyra” og “Bispemyra”. Bekken fra Auglend, som endte i Mosvatnet, er ellers trolig omtalt allerede i 1483 som “Lodubekkr wid Wllenhog”, som kan oversettes til myrbekken ved Ullandhaug. Bekken mot Hillevåg het “Saller aaen”, hvor “saller” nok skal tolkes i betydningen faller, eller avtar. “Saller aaen” var med andre ord et navn som viste til et utløp med fall, noe som var svært viktig med tanke på vannkraft til kverner.
I størrelsesorden vokste Stavangers befolkning betydelig fra reformasjonen og frem til 1600-tallet. Kanskje var det snakk om en femdobling, og om lag 20% av byens innbyggere hadde utenlanskap opphav. På sjøkartene som er bevart fra 1700-tallet ser vi imidlertid at Mosvatnet først dukker opp i 1795. At vannet ble verdt å markere nettopp da kan nok ha sammenheng med to ulike fenomen. For det første gikk veien fra gården Ullandhaug til Stavanger via sørøstsiden av Mosvatnet, og med en utvidelse av kartene til utmarken rundt Stavanger var det nok naturlig å markere denne veien. Veifaret via Eiganes til Madla, som må ha vært en eldgammel ferdselsvei, ser vi er også med på dette kartet.
Den andre grunnen til at Mosvatnet dukker opp på kart mot slutten av 1700-tallet har nok å gjøre med den økonomiske betydningen av utløpet mot Hillevåg og Ladegården. Møllene og kvernene langs utløpet mot Hillevåg, som ble kjøpt av Friedrich Petersen – grunnleggeren av Køhler-konsernet – i 1799, hadde vært viktige i flere hundre år. Oppkjøpet til Petersen inkluderte tre vannkverner, sluse, renner, redskaper, samt selve stemmen ved Mosvatnet som regulerte vanntilførselen til Ladegård, og som var eid av Peder Klow.
Fig 2
Den store bybrannen og behovet for vann
Stavanger var på 1800-tallet som i dag en sjøvendt by, men den var også selvgrodd, altså utviklet uten noen byplan. Unntakene i bybildet som ga et annet inntrykk, var Domkirken og Kongsgård, som dog også tilhørte en svunnen tidsalder. Innen den store bybrannen i 1860 hadde byen opplevd flere branner (1633, 1684, 1716, 1766, 1768, 1795, 1833). Brannen i 1684 var spesielt hard for befolkningen, da 149 hus gikk opp i flammer. Året etter ble også bispesetet flyttet til Kristiansand, og etter et besøk i den hardt skadete byen bestemte kong Christian V å oppheve byens kjøpstadsprivilegier – men heldigvis kun for en periode.
I 1815 var Stavanger fortsatt en by uten teknisk infrastruktur, og manglet både vannledninger og gatelys. Ferskvann ble hentet fra brønner, eventuelt fra Skolebekken, som rant fra Breievannet og forbi Domkirken. Natt til 13. mars 1860 var vinden sterk, og da ilden brøt løs klokken tre var brannslukkerne sjanseløse. Brannen startet i “Vasbøhus” ved Kjærringholmen, og spredte seg fort til Bakken, Pottemagerstranden, Holmen og skråningen opp mot Valbergtårnet. Hus ble revet og våte seil trukket over bygninger for å unngå spredning sørover.
I løpet av ni timer hadde 250 hus forsvunnet, og nærmere 2000 var husløse. Heldigvis var ingen liv gått tapt. Oppbyggingen startet umiddelbart etterpå. Det ble åpenbart at brannvesenet ville hatt betydelig større muligheter i slukningsarbeidet dersom de kunne koble sprøytene sine på faste rørledninger med vann under trykk. Ved hjelp av innleid ekspertise fra Drammen ble Mosvatnet utpekt som den beste kandidaten for hvor vann kunne hentes ned til sentrum. Allerede i 1862 ble det planlagt at vannet først skulle ledes direkte til sentrum i røyr via Kiellandsmyra, og at trykket ville bli optimalisert ved en senere anledning av en pumpemaskin.
Konfliktene om Mosvatnet
Et av hovedpoengene til det miljøhistoriske studiefeltet, er at historien ikke utvikler seg jevnt og naturlig, men at endringer inntrer relativt raskt, og ofte som konsekvens av uenigheter og kontroverser om naturressurser. Kontroverser er også viktige kilder på den måten at de ofte blottlegger meningene, og av og til også verdenssynet, til de involverte partene. Som nevnt ble Mosvatnet hovedvannkilden til Stavanger by i perioden 1866–1930 som en konsekvens av bybrannen i 1860. Men da byens oppmerksomhet i etterkant av brannen ble rettet mot Mosvatnet, hadde kontrollen over vannivået allerede vært et kontroversielt tema i en årrekke. Opprinnelsen til denne kontroversen kan spores tilbake til nevnte Friedrich Petersen.
Petersen kjøpte møllene i 1799, i en periode da krigskonjunkturer gjorde det svært gunstig for handelsfolk i Stavanger. Med litt flaks, det vil si ved å unngå engelske eller franske kapere, kunne man tjene svært godt på eksport. Forholdene var også gunstige for nyoppståtte bedrifter. Petersen hadde selv utenlandsk opprinnelse, og var mekaniker og møllemester. Da han og lillebroren Boye kom til byen var de opptatt av det Stavanger by manglet, nemlig industri. Petersen startet med å bygge vindmøller, og kjøpte etter hvert også opp eiendommer.
Etter oppkjøpet i Hillevåg var Petersen rask med å heve vannivået i Mosvatnet, noe som førte til en rettstvist med eieren av gården Holen (senere Schancheholen), Ole Gabrielsen Ullenhoug. Petersen ble stevnet fordi hevingen av vannet hadde ført til oversvømmelser på markene i Holen, samt at ålen ikke lenger kom seg inn i vannet. Gården Ullandhaug hadde nemlig hatt rettigheter til ålefisket nedenfor stemmen langt tilbake i tid, og ålen var en reell ressurs for gårdene i Rogaland. En dom fra 14. juli 1806 ga Petersen og Hillevåg retten til å demme opp Mosvatnet til en viss høyde, men med forbehold. Vannet skulle ikke stemmes høyere enn “den liden Holme som ligger Norden for Stemhuuset in i Mose Vandet, men at Tuppen af denne Holme, i det minste altid bliver tilsynes”. Stemmen skulle tilpasses ålens vandring inn og ut av Mosvatnet, og et eget avløp i stemmen skulle sikre at det øverste lovlige nivået ikke ble overgått. Petersen måtte i tillegg betale Gabrielsen Ullenhoug en erstatningssum for det økonomiske tapet. Bare fire år senere døde Petersen. Han etterlot seg kone og fire barn i Hillevåg.
Etter dommen i 1806 ble Mosvatnet ikke lenger en ubetydelig del av utmarken rundt Stavanger by. Vi ser at i 1835 hadde familien Kielland tatt seg friheten til å anlegge en egen vannledningsgrøft gjennom Kiellandsmyra og ned mot Kannikbekken. Dette førte til en ny rettstvist mellom Petersens enke, Anne Marie Köhler, og familien Kielland. Tvisten endte med en høyesterettsdom fra 16. november 1842. Dommen ga “enkemadame Köhler” eneretten til å lede vann bort fra Mosvatnet.
Kommunen tar kontroll
I etterkant av bybrannen i 1860 tok Stavanger kommune de nødvendige skrittene for å sikre tilførsel av vann til byen fra Mosvatnet. Vannverket ble etablert i 1864 – 65, etter en kongelig resolusjon fra 1862, men ble først tatt i bruk på nyåret 1866. Da var det lagt ned 10 km røyr av ulike dimensjoner med 83 tilhørende brannkummer. Prisen var 40 000 speciedaler (dvs. 10 480 000 NOK omregnet til 2022-verdi). Kommunen fikk tillatelse til å heve Mosvatnet med ytterligere 27 tommer, og til å ta ut 20 000 tønner vann daglig. Dette ser imidlertid ikke ut til å ha vært nok, da det i 1898 ble gitt tillatelse til å høyne vannet med enda én meter.
Etableringen av vannverket innebar også en ekspropriasjon året før, altså i 1863, som ga kommunen rett til å forsyne byen med vann fra Mosvatnet, med det forbehold at fallet til Hillevåg ikke skulle påvirkes. Det ble derfor gjort nødvendige tekniske endringer i innløpet fra Auglend. For å sikre mengde og fall til Hillevåg ble tilsiget fra Auglend ført via en lang renne direkte til utløpet. Kommunen fikk også rettigheter til å anlegge vanngrøfter over Schancheholen, Madla og Tjensvold, noe som økte tilsiget til Mosvatnet.
Det hører til Stavanger bys historie, at 5. januar 1883 kunngjorde skifteretten handelhuset Køhler konkurs, etterfulgt av 27 andre konkurser samme året. Stavanger var i en økonomisk krise uten sidestykke i historien. Kommunen kjøpte Hillevåg for en billig penge, og sikret seg slik enerettighetene til å regulere vannet i Mosvatnet. Selve godset ble solgt videre til høystbydende. I 1894 ble vannbassenget på Vålandshaugen etablert, men dette systemet gikk imidlertid ut av bruk i 1930, da Store Stokkavatnet ble den nye hovedvannkilden til Stavanger by.
Endringene i vannivået gjennom tidene
Gjennom historien er det gjort en rekke endringer i vannivået til Mosvatnet. I 1898 ble det regulert opp med én meter (se kart fra 1911, fig. 3). Fra området Bokkaskogen ser man at vannivået da var på rundt 36,5–37 moh, hvilket betyr at nivået i forkant av 1898 var ca. 36 moh, altså omtrent som i dag. I 1863 ble vannet hevet med 27 tommer (72 cm), og i 1806, med en halv alen (30 cm). Trekker vi fra de nevnte endringene så ender vi opp med et opprinnelig nivå på rundt 35 moh. En konsekvens av hevingen av vannivået er blant annet at flere steingarder i dag ligger delvis eller helt under vannspeilet. I denne beregningen tar vi blant annet utgangspunkt i eldre nivelleringer, hvilket innebærer at den opprinnelige vannstanden kan ha vært enda noe lavere enn 35 moh.
Hevingen av vannet og endringene som ble gjort i takt med behovet i Stavanger sentrum førte også til rettstvister knyttet til is-skjæring. Flere bedrifter som drev med sildeeksport på slutten av 1800-tallet og starten av 1900-tallet drev nemlig med “iskjørsel” fra ishusene sine ved Mosvatnet og ned til sentrum av Stavanger. Is-kutterne søkte erstatning for tapt inntekt som følge av endringene i vannivået. I 1903 ble det bestemt at oppsittere med eiendom ned til vannet hadde rettigheter til is-skjæring. Tuftene fra ishusene ved Mostun og Texaslunden er fortsatt synlige den dag i dag, og vitner om en tid da Mosvatnet spilte en mer sentral rolle i byens økonomiske utvikling.
Men hvem var det egentlig som først stemmet opp Mosvatnet? Ifølge kildene er ikke svaret helt entydig. Petersen kjøpte en stem fra Klow, og høynet nivået slik at det skapte et problem. Det kan jo tenkes at det var en stem der på 1700-tallet, og som nevnt var kvernene allerede til stede da Petersen kjøpte eiendommen. Vi vet at Kongen solgte Bispeladegården i 1668 til Jørgen Thomessen. I 1701 var det ingen eiere av Bispeladegården, men Hillevåg var bebodd av Oluf Gundersen. I 1723 drev Herman Høyer Bispeladegården som avlsgård, og i 1754 var eieren Kammerråd Wallentins. Wallentins solgte til Børge Rosenkilde i 1771, som så solgte til Peder Klow i 1789. Noe av det første Klow gjorde var å selge deler av eiendommen hans videre til fortjeneste. Det kan tenkes at kvernene over Bispeladegården opprinnelig var flomkverner, og at det var Petersens arbeid med stemmen i Mosvatnet som muliggjorde helårsdrift.
Avslutning
I 2025 er Mosvatnet først og fremst et yndet område for turgåing, mosjon, og rekreasjon, en rolle som utviklet seg i løpet av 1900-tallet. Innlemmelsen av Mosvatnet i byen startet kanskje allerede i 1867, da familien Moe på Valberget kjøpte et 15,5-mål stort jordstykke på vestsiden av vannet. De kalte det Mostun. Hagen til familien Moe ble den andre ved Mosvatnet, i tillegg til den i Schancheholen. Mosvatnet ble offisielt innlemmet i Stavanger kommune i 1905, og da ble også grensesteinene reist. Mostun ble siden kjøpt av kommunen i 1915, og på 1920-tallet startet arbeidet med å anlegge turstiene rundt vannet. Mye har foregått på Mostun etter familien Moes oppkjøp av eiendommen; Borgerkorpset mønstret der på 1880-tallet, og Bondeungdomslaget hadde restaurant der på 1930-tallet. I 1936 ble Rogaland Folkemuseum etablert like ved Mostun, men ideen om å et omfattende friluftsmuseum nært Stavanger sentrum ble imidlertid aldri realisert.
De fleste turgåere legger nok i dag merke til grunnmurene som står igjen etter gården i Schancheholen, like sørøst for campingplassen. De færreste vet at før campingplassen ble etablert på 1960-tallet lå det en fornøyelsespark der. I 1939 åpnet nemlig Stavanger Fornøielsespark, hvor man blant annet kunne se levende alligatorer. I 1947 flyttet parken til Bjergsted, og den ble lagt ned kort tid etter. Det etterfølgende året ble Schancheholen kjøpt opp av Idrettslaget Viking som anla Vikingparken, eller “Nikkå” på lokalspråket.
I ettertid er det gjort store endringer i breddene til Mosvatnet, særlig langs Madlaveien i nord (dvs. Texaslunden) og ved Schancheholen i sør, i sammenheng med veiutbygging. Ser vi bakover i tid, slik vi har gjort et forsøk på i denne artikkelen, er det klart at en forutsetning for Mosvatnets innlemmelse i historien til Stavanger by var vannets rolle som et middel til økt velstand og inntekter i industrialiseringen. Mosvatnet var en viktig brikke i Petersens økonomiske suksess ved inngangen til 1800-tallet, og for at Stavanger kommune fikk opprettet et eget brannkorps på 12 mann i 1866. Vanntilførselen fra Mosvatnet muliggjorde også utviklingen av byens kloakkanlegg på slutten av 1860-tallet. Statusen til Stavanger som en industrialisert og modernisert by, henger derfor nært sammen med innbyggernes fortolkning av og relasjon til Mosvatnet. Det er også dette som gjør historien til Mosvatnet til et viktig miljøhistorisk kapittel i Stavanger bys historie.
