Linn Eikje Ramberg. Linn Ramberg er arkeolog og ansatt ved Arkeologisk museum.
Hvordan har vi laget en utstilling om Stavanger domkirkes 900 år lange historie?
I 2025 feirer Stavanger domkirke jubileum. Vi vet ikke nøyaktig når byggingen av kirken begynte og vi vet heller ikke når den første romanske kirken sto ferdig. Basert på tre skriftlige kilder har historiker Oluf Kolsrud argumentert for 1125 som et sannsynlig år for etableringen av Stavanger bispedømme, hvilket danner utgangspunkt for at vi i 2025 kan feire at bispesetet og kirken er ærverdige 900 år.
Arkeologisk museum bidrar til å markere jubileet med to nye utstillinger, som på ulike måter har Stavanger domkirke i fokus. Flere perspektiver var viktige for oss, og vi har derfor valgt å dele utstillingen i to deler. Den ene viser det store restaureringsarbeidet som har vært utført på domkirken de siste ti årene for å gjøre katedralen klar til jubileumsåret, og ruste den for fremtiden. Den andre utstillingen omhandler domkirkens første århundrer. Den viser gjenstander og funn som er gjort ved arkeologiske utgravinger under gulvene i kirken, og hva de kan fortelle om livet i middelalderen og bruken av kirken. På samme måte som de to utstillingene viser to ulike tider og perspektiver, viser de også to ulike stemninger. Den første utstillingen er et mylder av informasjon, bilder og tekst, som viser den travle byggeplassen, mens den andre utstillingen er rolig, avsondret og viser det sakrale kirkerommet.
Bygging og restaurering av Stavanger domkirke
Stavanger domkirke slik den står i dag er et resultat av flere byggefaser. Kirken har også vært reparert nesten kontinuerlig, og restaurert i flere omganger i løpet av sine 900 år. Den siste større restaureringen ble påbegynt i 2016 og har pågått helt frem til jubileumsåret. Restaureringen ble ledet av arkitektene Schjelderup & Gram, og Arkeologisk museum bidro innen tre arbeidsfelt: stein og murarbeid, kirkeinventar og arkeologiske undersøkelser.
Den første kirken, som er bygget i romansk stil, besto av kor, skip og vesttårn. Rundt midten av 1200-tallet ble det romanske koret erstattet av et større kor i gotisk stil med to sidetårn, som sammen med korets avslutning danner kirkens østfront. I løpet av perioden 1320 til 1400 ble det bygd en ny forhall der vesttårnet tidligere sto.
Både håndverkere og inspirasjon ble hentet fra land som hadde tradisjoner for monumentale kirkebygg i stein. Den romanske kirken ble bygget i anglo-normannisk stil. Dette er en stil som oppsto i Frankrike og som ble videreutviklet i England etter den normanniske invasjonen i 1066. Håndverkerne var organisert i håndverksforbund (bygghytter), som blant annet tok seg av fagopplæring. Bygghytte betegner både den fysiske verkstedbygningen og byggeorganisasjonen knyttet til en kirke/katedral. Det er trolig at de samme håndverkerne som bygget domkirken bygget flere andre steinkirker i Rogaland i første halvdel av 1100-tallet. Sola, Sørbø og Talgje er datert til første halvdel av 1100-tallet.
Selv om kunnskapen og byggestilen kom fra Europa, var materialene som ble brukt lokale. Steinen, grønnskifer og etter hvert kleberstein, ble hentet fra Ertenstein på Rennesøy og Fjøløy ved Utstein. Håndverkerne brukte materialer som hadde egenskaper de kjente igjen fra egen byggetradisjon med kalk- og sandstein. Å bruke materialer fra nærområdet var hensiktsmessig med tanke på transport.
Restaureringsarbeidet 2016-2025
Ved restaureringen av stein og murverk på Stavanger domkirke ble det vektlagt tradisjonelle håndverksmetoder og bærekraftige materialer. Et eksempel er at sementen som ble brukt i fugene ved tidligere restaureringer nå flere steder er erstattet med kalkmørtel slik det var opprinnelig. Kalkmørtel er et fleksibelt og bevegelig materiale som er diffusjonsåpen, det vil si at det slipper igjennom fuktighet. Sement er hardere og mindre fleksibelt, hvilket medfører sprekkdannelser ved bevegelse, ukontrollert vanninntrengning og påfølgende muggskader eller skader etter frostsprengning. I restaureringsarbeidet har man brukt en egen kalkmørtel. Det å utvikle egne blandinger er viktig i det erfaringsbaserte tradisjonshåndverket, hvor nettopp en tilpasning til lokale klimaforhold er viktig for bevaring av bygningen.
Hvitkalking av veggene var også vanlig i middelalderen. Det tjente to hensikter; Det beskyttet bygningen mot fukt, og sørget i tillegg trolig for at bygningen skulle fin ut. Stavanger domkirke var hvitkalket frem til 1800-tallet, og nå er deler av kirken igjen blitt hvitkalket.
Verktøyene som ble benyttet i restaureringsarbeidet er i stor grad de samme som man benyttet i middelalderen. I utstillingen kan man se flere verktøy som er funnet i kirken, som meisel, hammer og filer. Det kan være vanskelig å se om disse er fra 1800-tallet eller fra middelalderen, ettersom formen har forandret seg minimalt. Også metodene og hjelpemidlene som benyttes for tunge løft eller arbeid i høyden er de samme i dag som i middelalderen, som prinsippene rundt bruk av taljer eller bygging av stillaser med stokker/stenger. I veggene i Stavanger domkirke kan man se hull hvor stokker fra stillasene har vært festet inni veggen. I noen av hullene er det fortsatt rester etter stokkene som ble benyttet i byggefasen, og ved å datere disse har vi fått ny innsikt i arbeidets fremgang da domkirken ble oppført.
I arbeidet ble også nye oppdagelser gjort og som leder videre til ny forskning. På domkirken finnes spor etter at man har reparert steder i muren ved bruk av tjære. I dag brukes tjære hovedsakelig som impregnering av tre, men det finnes mange spor etter at tjære har blitt brukt som lim på domkirken.
Men Stavanger domkirke ble ikke bare bygget med stein og mørtel. Her trengtes andre håndverk også, som metallsmeder for å lage beslag, låser og hengsler. Det trengtes også snekkere og tømrere til tak og interiør. Kirken har i middelalderen vært fargerik innvendig og både interiør, vegger og dekorelementer i stein har vært malt. I utstillingen kan du se en fargepalett med mange farger som ble brukt i kirken. Her kan du også se stein med spor av maling som viser at også steinene i noen tilfeller fikk farge. Det har også vært malerier på kalken i korets tak. Her ble det under flere lag med kalk funnet to malte engler fra middelalderen.
En annen oppdagelse som er gjort i forbindelse med restaureringsarbeidet omhandler det barokke inventaret. Inventaret består av fem epitafier og den fantastiske prekestolen. Disse flotte arbeidene har tidligere vært tilegnet Anders Lauritzen Smith. Det viser seg imidlertid nå at flere har vært involvert i arbeidet og at det er Pieter Billedhugger som har laget rammene på de fleste epitafiene og prekestolen. Alle disse nye oppdagelsene viser hvordan et restaureringsarbeid leder til utprøving av nye (gamle) metoder, nye undersøkelser, forskning og ny kunnskap.
En byggeplass i middelalderen har yrt av liv, aktivitet og ulike språk. Også i dag har byggeplassen og bygghytten tiltrukket seg dyktige tradisjonshåndverkere fra hele verden, hele 11 nasjonaliteter har vært med i restaureringsarbeidet. Takket være deres fagekspertise kan Stavangers befolkning igjen frydes over å besøke Norges best bevarte middelalderkatedral.
Byggingen av domkirken har gitt grunnlag for ytterligere håndverksspesialisering og også etter hvert tertiærnæringer. Håndverkerne trengte et sted å bo, mat, klær og personlig utstyr. Det er vanskelig å spore enkeltmennesker i historien, men gjennom skriftlige kilder, arkeologiske utgravinger, naturvitenskapelige prøver og gjenstandsfunn kommer vi noen ganger litt nærmere. Det har vært flere arkeologiske undersøkelser i og rundt domkirken de siste 60 årene. Et større forskningsprosjekt, Future Past, har gjennomført flere arkeologisk utgravinger i og utenfor domkirken i perioden 2020 – 2023. Det er gjort større utgravinger inne i kirken i 1967, 2021 og 2024. Gjenstander fra disse undersøkelsene er utgangspunktet for den andre delen av vår jubileumsutstilling som setter søkelys på katedralen og menneskene i middelalderen. Bli med inn i kirken.
Katedral og samfunn i middelalderen
Det har lenge vært en diskusjon hva som lå her da man begynte å bygge Stavanger domkirke. Var det allerede en bylignende bebyggelse, eller ble katedralen bygd et sted der det ikke fantes så mye fra før? Gravinger under gulvet i domkirkens skip har vist at her lå en sentralgård hvor man har drevet med spesialisert håndverk. Her har det også vært en kirkegård hvor man har begravd sine døde. Om det har stått en kirke her tidligere er mer usikkert – det er ikke funnet sikre spor etter en per i dag, selv om det ansees som sannsynlig. Nede i Vågen finnes spor etter avfall som man har kastet på havet, så det må ha vært en befolkning her som produserte avfall.
En gang på 1120-tallet er Stavanger blitt et bispesete, med den tidligere benediktinermunken Reinald fra Winchester som biskop. For å kunne innvie en katolsk kirke må man ha en relikvie fra en helgen oppbevart i eller på kirkens alter. Det sies at Reinald brakte med seg armbeinet til St. Svithun og katedralen ble viet til ham.
Biskoper og konger har en tydelig rolle i byggingen og utvidelsene av katedralen på 1100- og 1200-tallet. 35 steinskulpturer av ulike hoder dekorerer Stavanger domkirke i dag, av disse er 19 originale, eller kopier av slike. Tre hoder godt synlig i koret viser kong Magnus Lagabøter og hans to sønner Eirik og Håkon som i sin tur også ble konger over Norge. Dekoren i kirken, både i stein, tre og glassvinduer understreker kirkens arkitektur, oppdeling i soner, og troens budskap. Det er funnet mange biter etter glassvinduer som har stått i kirken gjennom århundrene. Slike vinduer har bidratt med å formidle bibelhistorien i en tid da de færreste var lesekyndige.
I katolsk tid var det bare de geistlige eller svært velstående som ble begravet inne i kirken. Det er derfor først og fremst dem vi finner spor etter i gravmaterialet som er stilt ut. Også etter reformasjonen er begravelser inni kirken forbeholdt velstående som betalte for seg, mens øvrige ble begravet på kirkegården utenfor. Ved de arkeologiske utgravingene i kirken ble det funnet gjenstander som kan karakteriseres som personlig utstyr og smykker, og som kan fortelle oss noe om datidens mennesker. Ringer er blant det mest personlige utstyret. Det samme er rester etter et hårnett og en lik-krans som har pyntet den døde. Lik-kranser var en tradisjon som vi finner i Tyskland og Skandinavia fra 1600 – 1800-tallet. De finnes oftest i gravene til barn eller unge kvinner.
Ikke alle gjenstandene som er funnet under kirkegulvet kommer fra graver. Noen har også havnet der ved at gjenstandene er mistet gjennom sprekker i tregulvet, eller ved at man har gravd eller gjort annet arbeid under gulvene og dermed tilført jordmasser. I domkirken er det funnet keramikk, spillebrikker og en terning, perler fra en rosenkrans og mynter - for å nevne noe. De aller fleste gjenstandene som er funnet i Stavanger domkirke kan likevel knyttes til Biskopen, liturgien og trosutøvelsen. Fantastiske funn av relikvieinnpakninger, pynt og dekor i forgylt metall som kan ha sittet på skrin, og små figurer i metall viser at katedralen hadde et rikt liturgisk inventar. Et brikkevevd bånd med gull og sølvtråd kan ha sittet som kanting på biskopens kappe og viser at også han hadde utstyret i orden. To små figurer i elfenben som viser Maria og Melkior, samt en gjennomhullet fot fra et krusifiks. Denne kan ha stått på et sidealter i domkirken. Sist, men ikke minst, kan man se platen som er tolket som del av relikvieskrinet som inneholdt armebeinet til St. Svithun. Relikvieskrin hadde på 1100- og 1200-tallet ofte form som små hus, og metallplaten som er funnet kan se ut som en vegg på en bygning med bueganger, dør og spir. Utover denne sentrale relikvien skal Stavanger domkirke ha hatt ca. 30 relikvier som ikke er av like stor betydning. Relikviene var sentrale i tilbedelsen av hegnene, som kunne gå i forbønn for menneskene overfor Gud.
Den dag i dag kan det være vanskelig å forestille seg hvilken betydning den katolske tro hadde på menneskenes forståelse av tilværelse, dagligliv og handlinger i middelalderen. Troen strukturerte hverdagen, delte inn tiden og bestemte hva som var tillatt og ikke. Den bestemte når man sto opp, hvilket arbeid som var tillatt og når og hvilken mat man spiste. I middelalderen var ca. hver tredje dag en helligdag, og det var faste ca. 160 dager i året. Hvordan man gjennomførte og lyktes med å leve i henhold til de religiøse retningslinjene hadde direkte konsekvenser for ens evige tilværelse, i livet etter døden. Med andre ord kunne konsekvensene være uoverskuelige og store.
Virkningen av at det bygges en katedral i Stavanger har ikke bare hatt betydning for selve religionsutøvelsen, men også på utviklingen av stedet katedralen sto i, og områdene rundt. Kirken har vært en arbeidsgiver, kunde for håndverksprodukter og en pådriver for handel. Kirken var også en pådriver for bruk av mynten Peterspenge, en skattlegging som ble videresendt til Roma. Funksjonen som bispesete har koblet Stavanger og dets geistlige til et stort religiøst og kulturelt nettverk bestående av bispeseter, erkebispeseter, klostre og ikke minst Paven. Paveseglet som ble funnet ved utgravingen i domkirkens nordre tårn er et eksempel på denne kontakten. Ordet forsegle kommer av at slike segl ble brukt for å lukke brev, slik at ikke uvedkommende skulle lese dem. Seglet var personlig og var derfor også en garanti for brevets ekthet. Nettverket knyttet til kirkens organisasjon var viktig for opplæring i lese- og skriveferdigheter, og opprettelsen av de første skolene – katedralskolene. Det var også klostre og geistlig utdannede som drev kunnskapsutviklingen fremover, og som hadde mulighet til å bruke tiden sin til forskning på ulike nivåer. Byggingen av Stavanger domkirke har dermed vært en viktig faktor i byens utvikling, og bidratt til så vel kulturell som religiøs påvirkning fra Europa i middelalderen.
Restaureringsarbeidet på Stavanger domkirke, og de arkeologiske undersøkelsene som har vært gjennomført har samlet gitt oss masse ny kunnskap, nye gjenstander, grunnlag for ny forskning og ikke minst en utrolig stolthet over kirken vår!
