Kloens kraft! Brente bjørneklør i kremasjonsgraver fra eldre jernalder

I eldre jernalder er det ikke uvanlig å finne brente bjørneklør i kremasjonsgraver. De fleste gravene er datert til yngre romertid og folkevandringstid (ca. 200 – 500 e.Kr.). Hvorfor ble bjørneklør lagt i graven med de døde?

Published Sist oppdatert

Figur 4 - bjørneklo

Skrevet av Anja Mansrud ved Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger

Dette har mange arkeologer undret seg over. I denne artikkelen gjengir jeg resultater fra en studie av 128 kremasjonsgraver fra Sør-Norge, graver som inneholdt mer enn 700 klo-fragmenter av klør (fig. 1-3). Hva karakteriserer disse gravene, og hvordan kan vi tolke tradisjonen med å plassere bjørneklør i graver?

Såkalte bjørnegraver har vært kjent og diskutert i norsk arkeologi i over hundre år. På slutten av 1800-tallet ble det oppdaget rester av en bjørnefell i en rik romertidsgrav på Vestlandet. Etter hvert er det påvist minst 13 slike graver i Norge, blant annet det kjente Snartemo-funnet i Agder. Sannsynligvis har det vært mange flere, men ubrente organiske rester som skinn og pels bevares ikke særlig godt i det sure jordsmonnet vi har her i Norge. Tidligere studier satt bjørneklørne i sammenheng med den avdødes identitet, som kriger, sjaman eller en bjørnejeger. Dette har sammenheng med at jernalderens materielle kultur, og seinere myter som refererer til forhold i vikingtid, forteller om en annen forståelse av grensen mellom menneske og dyr.

Som utstillingen Fabelaktige dyr viser, er hamskifte og hybridvesener typisk for ikonografien fra eldre jernalder. Bjørneklør har blitt knyttet symbolsk til den norrøne guden Odin, som ifølge sagaene kunne transformere seg til et dyr, og ikke minst hans hær av berserker eller bjørneskinnkrigere. I Snorres skildring i Ynglingatal omtales berserkene som menn som gikk til kamp uten å verne seg med klær eller brynje, dvs. i bare serken eller i bar overkropp. «Krigere som var sanselause, overmanna av raseri i kampens hete. Dei slåss i ekstase og kjente verken smerte eller frykt.» Andre mener at man forveksler ordet ber (bjørn) med berr (naken) og en alternativ tolkning er at ordet berserkr betyr den som kler seg i bjørneham.

Arkeologen Lotte Hedeager mener at en berserk var en kriger som hadde bjørnen som sitt fylgje, eller alter ego - det vil si en som kunne gå gjennom hamskifte og bokstavelig talt ta bjørnen sin ham. En slik fortelling finner vi i soga om Rolf Krake, der en mann som heter Bjørn – et vanlig mannsnavn i vikingtid – blir forvandla til bjørn som følge av en forbannelse. Han får en sønn med binna Bera, som får navnet Bodvar Bjarke, som betyr voldsom liten bjørn. Bodvar Bjarke har evnen til å omskape seg til en bjørn og kjempe i kamp mens kroppen lå som død i transe. Disse forestillingene ser man gjerne i sammenheng med sjamanistiske trekk i norrøn kultutøvelse.

Figur 1
Fig. 1. Kart som viser utbredelsen av kremasjonsgraver med bjørneklør i det sørligste Norge. Materiale fra Rogaland er ikke inkludert. Kart: Grethe Moéll Pedersen/Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger 

I min studie undersøkte jeg hva slags andre gravgaver som forekommer sammen med bjørneklør, og forsøkte å finne ut alder og kjønn på de avdøde. Det ga et interessant resultat - bjørneklør forekommer nemlig ofte i kombinasjon med kvinnesmykker, som nåler, brosjer og spenner. Andre godt representerte gravgaver er beinkammer, spillebrikker, kniver og andre personlige gjenstander. Våpen som spyd, sverd og piler forekommer kun i 8 prosent av gravene, og bare fire kan klassifiseres som "krigergraver," dvs graver som inneholder komplette sett med våpen, inkludert spyd, sverd og skjoldbule. De våpnene vi oftest finner er piler og spyd, som kan ha blitt brukt til jakt så vel som til krigføring. En del graver inneholder dessuten svært få gravgaver, men kun litt brente bein og små bein-nåler eller kam-fragmenter. Branngraver med bjørneklør kan med andre ord variere fra enkle til rikt utstyrte.

Om vi ser på alders- og kjønnsfordelingen, basert på osteologisk analyse, så ser vi samme variasjon. Bjørneklør forekommer i manns- og kvinnegraver, i blandede kremasjoner med flere individer og av og til i barnegraver. Dette viser at det ikke alltid er samfunnets økonomiske eller militære eliter som er begravd med bjørneklør. I stedet for å representere høvdinger, sjamaner eller krigere, kan de som ble kremert og gravlagt med bjørneklør også ha vært helt vanlige bønder, gjetere og jegere.

Materialet åpner for ulike tolkninger, og i denne artikkelen skal jeg se videre på den interessante forbindelsen mellom kvinner og bjørneklør. Jeg foreslår at praktiske erfaringer med bjørner, i forbindelse med utmarksbruk, gjetning og jakt, samt beretninger og sagn vi finner i norsk folketro fra 1800-tallet, kan bidra til å gi en forståelse av hvordan bjørneklørne ble oppfattet av jernalderens mennesker – som gjenstander med en helt spesiell kraft og magiske egenskaper. Jeg bruker det vi kaller en historisk eller retrospektiv tilnærming, der dokumentert viten fra yngre perioder kan brukes til å tolke forhold i eldre tid, og argumentere for en kontinuitet i bruken av landskapet, dyreholdet og trosforestillinger over en lang tidsperiode.

Figur 2
Fig.2. To bjørneklør uten gjennomhulling (C22231) (Foto: Kirsten Helgeland/Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo. CC BY-SA 4.0) 
Figur 3
Fig. 3. Gjennomhullet bjørneklo, kanskje brukt som anheng eller amulett? (C35844) (Foto: Kirsten Helgeland/ Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo. CC BY-SA 4.0) 

Bjørnen i norsk folketro 

Folkloristikken handler om vanlige folks tro og praksiser snarere enn om den organiserte og nedskrevne religionen, og fokuset ligger på hvordan tradisjoner opprettholdes og overføres gjennom rituelle praksiser knyttet til hverdagslivet. I norsk folketro har bjørnen en spesiell rolle i forbindelse med utmarksbruk og setring. Dette er utførlig beskrevet av folkloristen Svale Solheim i boken "Norsk Sætertradisjon».

Utmarkbeite og setring er fortsatt er levende tradisjon i Norge i dag, men i det gamle bondesamfunnet var seterbruket en livsnødvendighet. På grunn av det skrinne jordsmonnet var det ikke mulig å sanke nok for til å fø buskapen gjennom vinteren. Gjennom sommeren beitet derfor kyr, sauer og geiter på skogs- eller fjellsetre, hvor de ble passet og stelt av budeier. Husdyrene ble sluppet ut på beite omtrent samtidig som sultne bjørner forlot hiet etter vinterdvalen. Dette gjorde at både buskap og budeier var sårbare mens de oppholdt seg på setrene. Brunbjørnen viker vanligvis unna mennesker og spiser planter, bær og kadaver. Men av og til blir de tiltrukket av buskapen og blir jegere eller slagbjørner.

Frykten for å miste husdyr til rovdyr, sykdom eller overnaturlige vesener som hulderfolk, er et gjentakende tema i den norske setertradisjonen. I det gamle bondesamfunnet var også trolldom var en realitet. Det var en kraft eller makt med sterk virkning på dyr og mennesker, som visse individer kunne kontrollere for å påføre andre skade. For å beskytte seg mot trolldom, uhell og overnaturlige vesener som hamløpere eller hulderfolk brukte man magiske amuletter eller andre beskyttende gjenstander. Særlig dyretenner og klør hadde en sterk beskyttende virkning. En slik forståelse av gjenstanders virkningskraft er vanlig i folkelige forestillinger, og finnes i de norrøne kilder, i etnografi, historiske dokumenter og senere overleveringer.

Bjørneklør og bjørnelabber ble ansett å ha helbredende krefter, og kunne benyttes til medisinske formål og i helbredelsespraksiser. En flådd bjørnelabb er for øvrig bemerkelsesverdig lik en menneskehånd. Enkelte steder ble bjørnelabber brukt til å hjelpe kvinner under vanskelige fødsler, og for å helbrede brystbetennelse (fig.4). Bjørnelabber kunne også anvendes for å helbrede og beskytte kyr på lignende måte. Andre magiske remedier var bjørnefett og kvartskrystaller, som kunne beskytte kuer, melkeredskap og melkeprodukter mot trolldom når man oppholdt seg på setra. Sike praksiser er kjent fra middelalderen og seinere perioder, til tross for innføringen av den protestantiske kristendommen på 1500-tallet og kirkens iherdige innsats for å bekjempe en praksis som ble ansett som overtro. Vi kjenner en rekke eksempler på at bjørneklør har blitt plassert under kirkegulvet i middelalder og seinere perioder. 

Figur 5
Fig. 4.
Flådd bjørnelabb med klørne fjernet (datert til ca. 1890-1894) fra Veitestrand i Hafslo. Labben ble brukt til å assistere ved fødsler og til å helbrede sykdommer hos kvinner og kyr (foto: L. Asle Vold/De Heibergske Samlinger).

Mens de oppholdt seg på setrene på 1800-tallet, løp kvinnene risikoen for å møte ekte bjørner, men måtte også med i betraktningen at bjørnen de møtte kunne være en mannbjørn – det vil si en mann som var forvandlet til en bjørn på grunn av en forbannelse. For det fantes nemlig en lignende forestilling om hamskifte i norsk folketro som i de norrøne kildene. I norsk folketradisjon kalles dette fenomenet hamløper. Dette beskrives ikke som noe ønskelig – en hamløper var et resultat av trolldom og noe som burde unngås. Forvandlingen fra mann til bjørn skjedde gjennom et objekt - et stykke av et bjørneskinn, en fostermembran eller et belte.

Kjernemotivet i norske sagn om hamløpere er et møte mellom en kvinne og en bjørn som finner sted i utmarka. Disse sagnene er knyttet til ideen om at bjørner var farlige for gravide kvinner, fordi mannbjørnen hadde til hensikt å rive ut det ufødte barnet og oppdra det som sitt eget. Slik kunne han bryte trolldommen og bli menneske igjen. Bortsett fra historien om Bǫdvar Bjarke, nevnt tidligere, er historier om hamskifte uvanlig i de norrøne tekstene. Faktisk så er historier der bjørner er involvert i sosiale og erotiske relasjoner med kvinner mye mer utbredt. Slike historier finnes i norrøne og klassiske myter, og i dokumenter som Olaus Magnus Nordens historie.

Kloens kraft! 

For å vende tilbake til arkeologien, så kan vi se et interessant sammentreff i materialet rundt 200-400 e.Kr. Skikken med å flytte buskapen til setra ble nemlig etablert i Norge i slutten av romertid, omtrent på samme tid som det forekommer så mange graver med bjørneklør. Det må med andre ord ha vært en betydelig bjørnebestand på denne tiden, og faren for konfrontasjoner mellom mennesker, bjørner og husdyr kan ha eskalert i denne perioden. Det tradisjonelle og det forhistoriske landbruket var på mange måter likt, for det å holde husdyr innebærer en viss årstidsrytme som er styrt av dyrenes behov for føde og stell, og er relativt lik og konstant i tid og rom. Nå jernalder-bøndene flyttet buskapen til seters, må deres opplevelser i stor grad lignet situasjonen i det gamle norske bondesamfunnet.  

Flere forskere har antatt at de brente klørne er rester av kremerte bjørneskinn. Kremasjonseksperter er imidlertid skeptiske til denne antagelsen, og påpeker at et bjørneskinn ville ha beskyttet kroppen og hindret brenningen av liket. En hel bjørnefell ville ha inkludert 20 klør hvis det var komplett med for- og bakben. Min studie viser at bare fire begravelser har 20 klør eller mer, mens 40 prosent inneholder én eller to klør, 80 prosent har færre enn 10.

Når vi arkeologer skal tolke informasjon ut fra fragmentert materiale som kremerte beinrester så er det selvfølgelig alltid en utfordring å vurdere om det vi står igjen med er representativt for hva som en gang fantes. Men ut fra antallet graver jeg har studert, mener jeg det er ganske godt belegg for å si at i de fleste tilfeller er et komplett bjørneskinn ikke til stede. Det lave antallet klør indikerer heller at bjørneklørne representerer bjørnelabber eller at klørne ble brukt som anheng eller amuletter.

Én bjørneklo hadde kuttmerker som viste at den hadde blitt skåret løs fra labben, og vi har også et par eksempler på klør med et synlig boret hull, som antyder at de har blitt brukt som anheng. I kildematerialet finnes en bevart ubrent kvinnegrav fra Agder, som inneholder fragmenter av et vevd belte med en bit av dyreskinn og en bjørneklo fortsatt festet til beltet. Dette antyder at kvinnen har båret en klo som et anheng i beltet. Vi kan også tenke oss at klørne kan ha vært sydd på klær, som en kappe eller skinnkrage, montert med surring og båret som en amulett rundt halsen eller i beltet, eller oppbevart i en pung eller et knytte. For de fleste gravene er det ikke mulig å si noe direkte om hvordan klørne ble båret. Det er kun den indre, forbeinede delen av kloa som blir bevart gjennom kremasjonsprosessen, og en ubrent bjørneklo må jo ikke nødvendigvis ha vært gjennomhullet for å brukes (fig.5). 

Figur 4
Fig.5.
Bjørneklo som skal ha tilhørt den legendariske jegeren Daniel Tyskeberget (1774-1856) fra Åsnes i Solør (foto: Bård Løken/Anno Norsk Skogmuseum) 

I hele det sirkumpolare området hvor det lever bjørner forekommer det blant jegerfolk en forestilling om brunbjørnen som en karismatisk og mektig skapning med overnaturlige krefter. Men som den finske folkloristen Juha Pentikäinen har påpekt omtaler ikke de norrøne tekstene bjørnen som et hellig dyr på samme måte som i de sirkumpolare bjørnetradisjonene. Tvert imot hevder han at holdningen til bjørnen endret seg i takt med at levebrødet ble mer fokusert på jordbruk og gjetning. Bjørnen ble nå oppfattet som et farlig skadedyr som drepte kveget og spiste kornet. Som arkeologer kan vi naturligvis aldri være sikre på at like praksiser i ulike tidsperioder nødvendigvis innebærer at trosforestillingene var like. Bjørneklør kan ha vært redskaper for transformasjon eller symboler for sjamanisme, slik tidligere forskning har ment. Men bruken av beskyttende amuletter er en langvarig folkelig tradisjon. I Norge er de eldste seterbrukene funnet i Sogn, og i tilknytning til hustufter som har fungert som seter er det funnet kvartskrystaller, perler og andre gjenstander som kan ha blitt brukt som beskyttende amuletter, som en liten bjørnefigur funnet i ei tuft ved Modvo i Sogn (fig. 6).

Som folkloristen Bente Alver har pekt på var oppfatningen av verden som befolket av potente krefter også vanlig i det norske bondesamfunnet, før elektrisiteten ble oppfunnet og vi gikk fra et religiøst verdensbilde til et vitenskapelig. Naturen var befolket av ulike skapninger som voktet over ulike territorier og landskapstyper. De spilte en sentral rolle i hverdag og arbeidsliv, og gjennom å forholde seg til naturvesener på riktige måter, kunne menneskene ta del denne potente kraften og bruke den til både skade og gavn.

I et slikt verdensbilde er det slett ikke så merkelig at en anser at levningene etter det sterkeste og farligste dyret i skogen har spesielle krefter, og at disse kreftene fortsatte å leve og virke i klørne. I finsk folklore kalles dette "väki," eller bjørnekraften. Den ble brukt til terapeutiske, beskyttende og helbredende formål. Basert på det som jeg har lagt frem her mener jeg det er plausibelt å konkludere med at bjørneklør kan ha blitt båret som beskyttende amuletter. En slik bruk av bjørnekraften kan være en av flere forklaringer på at så mange bjørneklør har havnet i gravene på 400-tallet e.Kr.

Figur 6
Fig. 6: Bjørnefigur (B11436) fra Modvo i Sogn, funnet i en kontekst tolket som en setertuft og datert til eldre jernalder (foto: Olav Espevoll/Universitesmuseet i Bergen CC-BY-NC-ND-3.0) 
Videre lesning

Alver, B. G. (2006). " Ikke det bare vand!" Et kulturanalytisk perspektiv på vandets magiske dimension. Tidsskrift for kulturforskning, 5(2). 

Oma, K. A., & Klokkervoll, A. 2023. " Høyrte du kor hardt dei i Hafrsfjord slost; berserkar bura (...), ulvhednar ula": Dyrekrigarar, kjønnsroller og ontologisk status i jernaldersamfunnet. Primitive Tider, (Spesialutgave), 141-155. 

Grimm, O. 2023. Bear skin burials revisited: Norway and Sweden, mainly Migration Period. I Bear and Human: Facets of a Multi-Layered Relationship from Past to Recent Times, with Emphasis on Northern Europe, O. Grimm et al. (red.), BREPOLS, s.  533-546. 

Mansrud A. og Kristoffersen, S. 2023. En annen virkelighet - utstillingen Fabelaktige dyr. Frá haug ok heiðni 2023 

Mansrud, A. 2023. The power of the paw. Multi-species perspectives on the bear claw burial tradition in a long-time perspective in South Norway. In Bear and human – facets of a multi-layered relationship from past to recent times with an emphasis on northern Europe, O. Grimm et al. (eds.), BREPOLS, s. 489-532). 

Mansrud, A. 2002. Dyrebein i graver - en kilde til jernalderens kult-og forestillingsverden. I: Mellom himmel og jord. Beretning fra et religionshistorisk seminar på Isegran.