Memento mori! De døde på veggene i Stavanger domkirke - Maktens ansikt i Stavanger domkirke på 1600-tallet

Stavanger domkirke har Norges mest storslagne og praktfulle barokkinventar, datert innenfor perioden 1658 til 1676. Inventaret består av en prekestol og fem minnetavler, eller såkalte epitafier, over henholdsvis familien Godtzen, Humble, Hiermann, Fransøn og Tausan. Kunsthistorisk regnes disse epitafienes rammeverk, med sitt rike og til dels unike billedprogram, å være de mest komplekse som er bevart i Norge. I det følgende skal vi se på hvem disse fem familiene var. Hvor kom de fra, hvilken posisjon hadde de i samfunnet og ikke minst hvorfor har akkurat disse familiene satt sitt preg på interiøret i Domkirken fra andre halvdel av 1600-tallet helt frem til vår tid? 

Memento mori - Husk at du skal dø! 

Ordet Epitafium er gresk betyr på graven. Det er definert som en tekst hugget på en gravstein, skrevet på en plakett eller på en vegghengt tavle, for å ære eller minne en avdød.  

Begravelser i kirkerommet med gravsteiner lagt ned i gulvet har vært vanlig siden middelalderen, og Stavanger domkirke er intet unntak. Gravplatene med sin tekst og dekor, til minne om den avdøde, skulle sees og lå tett i tett i gangsonene i kirkeskipet og i hele koret. De med høyest rang, slik som biskoper, ble begravet i koret, så fulgte skipet etterfulgt av arealene utendørs som urtegården, kirkegården og nederst på rangstigen fattiggården. 

I Danmark-Norge ble skikken med å henge opp minnetavler på veggen i tillegg til familiegravens gravplate vanlig fra slutten av 1500-tallet og fikk sin glansperiode i andre halvdel av 1600-tallet.  

Å sikre seg en god plass i kirken både mens en levde og etter sin død har nok vært sentralt til alle tider og i alle deler av landet. Men det kostet. De aller fleste vegghengte minnetavlene som er bevart i Norge, ca. 200 i tallet, er derfor naturlig nok over embedsmenn og velstående herrer fra borgerskapet; prester, proster, biskoper, borgermestre og lensherrer som ville sikre sitt eget eller hele familiens minne for ettertiden. Men den rangsbaserte tradisjonen ble ikke alltid fulgt. Den første og trolig mest betydningsfulle biskopen i Stavanger etter reformasjonen, Jørgen Erikssøn, ble ved sin død i 1604 ikke gravlagt i koret, men fikk sin gravplass ved øverste pillar i skipet, på søndre side. Her hang også hans minnetavle; portrettet som i dag henger på veggen ved bispeinngangen i koret.  

De fem barokke epitafiene har også gjennom århundrene flyttet rundt i kirken. For eksempel hang Tausan-epitafiet i koret, over døren til nordre sakristi, på 1770-tallet, i 1906 hang det i søndre sakristi før det nå har funnet sin plass i våpenhuset. Det samme er tilfelle med Godtzen-epitafiet som i dag henger på vestveggen i nordre sideskip. De skriftlige kildene forteller at denne familiens gravplass opprinnelig var på vestveggen i søndre sideskip. Det vil si at det ikke nødvendigvis er samsvar mellom epitafienes plassering i dag og hvor familien ligger begravet.  

Til tross for ulike plasseringer i kirkerommet, og en akutt evakuering av hele inventaret til Krypten under 2. verdenskrig, fremstår de fem epitafiene i dag i sin helhet av originalt treskjærerarbeid i eik og med original maling på både malerier og rammeverk.  

De rikt utskårne rammeverkene omkranser et malt familieportrett som innbyrdes har mange likhetstrekk. Personene er fremstilt tradisjonelt med kvinnene plassert til høyre og mennene til venstre, alle er kledd i tidstypiske klesdrakter og de er avbildet med foldede hender og blikket vendt mot betrakteren. Både levende og døde er fremstilt. En påminnelse om dødens nærvær er de døde barna svøpt i likklede og med blomsterkrans rundt hodet, plassert i forgrunnen av motivet. Temaet Memento mori (husk at du skal dø) blir forsterket av symboler som timeglasset der sanden snart renner ut, stearinlyset som har sluknet eller såpeboblen som snart sprekker. Symbolikken når sitt høydepunkt på epitafiet over biskop Humble.  

I et skriftfelt i rammeverkets nedre del gis det faktaopplysninger om de avbildede i tillegg til å omtale deres gode og dydige egenskaper. 

Godtzen-epitafiet (1660/1662) – lykkejegeren fra Danmark  

Beretningen om Søren Pedersen Godtzen (1599 – 1665) er en suksesshistorie om en «lykkejeger» som kom til Stavanger omkring 1620. Sammen med tre brødre reiste Søren Godtzen fra sønder-Jylland i Danmark og allerede som 23 åring ble han lensherrens fullmektig og senere fogd over Jæren og Dalane. Atten år etter at han kom til byen, ble han borgermester og toller, samtidig som han kjøpte opp store eiendommer. I skattelistene fra 1661 kan vi lese at Godtzens eiendommer blir taksert til svimlende 1355 riksdaler, fire ganger mer enn gjennomsnittet for embetsmenn og 31 ganger mer enn byens håndverkere. Dette, i tillegg til hans omfattende involvering i skipsfart og handel, gjorde ham til byens rikeste mann.  

I 1630 giftet Godtzen seg med den 17 år gamle Elisabeth Trane som var datter av Stavangers mest velstående mann, den danskfødte Christen Trane. Da Godtzen døde i 1665, ble imperiet drevet videre av Elisabeth i 20 år. Godtzen-ekteparet satte definitivt sitt preg på Stavanger og fremdeles i dag kan mange føre sine aner tilbake til denne familien, blant annet den betydningsfulle Kielland-familien. 

I 1660 fikk borgermester Søren Pedersen Godtzen satt opp et epitafium i Stavanger domkirke over seg og sin familie. Minnetavlen fremstiller Godtzen sammen med sin kone og deres 18 barn, hvor to av dem døde unge. Ved siden av de døde barna er det flere Memento mori-symboler: et slukket stearinlys, en hodeskalle og et timeglass. En påminnelse om dødens evige tilstedeværelse. 

Rammeverket rundt Godtzens familieportrett er å betrakte som det enkleste og minst voluminøse av de fem epitafiene. Det består av medaljonger med utskårede scener fra påskehistorien, der hver scene fremstiller motiv fra Kristi lidelseshistorie. Medaljongene er omkranset av engler og hele epitafiet krones av den oppstandne Kristus flankert av Elias og Moses.  

En interessant detalj ved Godtzen-epitafiet er at det står skrevet to årstall, 1660 og 1662. Det første er skåret inn i rammeverket, mens det andre er malt på skriftfeltet. Dette tyder på at rammeverket har stått umalt en periode før det ble malt. 

Ordlyden på Godtzen-epitafiets skriftfeltet fremhever hvordan ekteparet ønsket å bli minnet for ettertiden og lyder som følger:  

Om det saa behager den Almectige Gud, da 

Bliffuer her den Ehrlig Welvise oc actbar Mand Borgermester 

Severin Pedersøn Godtzen, oc Hans Kiere Høstrü den 

Erlig Güdfryctig og Dÿderig Matron Elisæbet 

Christensdatter Trane, oc deris Kiere Børns 

Begraffüelse, Alleting udspørgis i døden 

ANNO. CHRISTI, 1662 

Humble-epitafiet (1661) – «Kong Salomo og Jørgen hattemaker»   

Humble-epitafiet er til minne om biskop Markus Christensen Humble (1605 – 1661) og hans familie. Humble ble født i Danmark, tok utdannelse ved Københavns universitet og fikk etter hvert graden magister. Etter noen år som sogneprest i Danmark kom han til Stavanger i 1655 hvor han ble utnevnt til biskop, et embete han hadde frem til sin død i april 1661.  

Epitafiets familieportrett viser Markus Christensen Humble med sine to koner og seks barn. Humbles første kone var Ingeborg Andersdatter Beske. Hun døde før han flyttet til Stavanger. Hans andre kone, Anne Christensdatter Thrane, var enken etter hans forgjenger biskop Thomas Cortsøn Wegner.  

På Humle-epitafiets maleri er Memento mori-symbolikk viet stor plass og viser hvordan Humble ønsket å bli husket. Han var opptatt av likhet og epitafiet formidler at han forstår seg selv som en del av en menneskehet som er underlagt døden slik som alle andre. Det er en likhet i verden – alle skal dø. Livet kan være vakkert, men det tar slutt på samme måte som blomsten som visner og boblen som sprekker. Det er ingen forskjell på rik og fattig, ved døden er vi alle like. Det er også nærliggende å tenke at han ønsker å nedtone de sosiale forskjellene i samfunnet. Maleriet formidler det å minnes de døde på troens premisser.  

Portrettmaleriet frankeres av utskårede figurer av Adam og Eva som forsterker budskapet i maleriet. De står midt i syndefallet med slangen, eplet og tildekkede kropper, og på den måten illustrerer menneskenes krevende kår som de er underlagt. Ellers er hovedinnholdet i epitafiets billedprogram i rammeverket det religiøse budskapet som er viet gjengivelse av Jesu lidelse, død, oppstandelse og triumf. Gjennom oppstandelsen er de menneskelige begrensningene blitt overvunnet.  

Ordlyden på Humble- epitafiets skriftfelt lyder som følger: 

Her hüiler üdi sit Soffüe-kammer 

den Hederlige oc Høÿleærde Mand, 

M. MARCUS CHRISTENSØN HUMBLE, 

fordüm SUPERINTENDENT offüer Staffüangersstifft 

hen ved 6. Aarstid, som hensoff i Herren den 8. 

APRIL 1661, üdi sin Alders 56. Aar: desligest  

hans kiere Hüstru, den dÿderig Matrone  

ANNA CHRISTENSDATTER TRANE 

Güd aff sin naade giffüe dem  

en glædelig opstandelse 

Hiermann-epitafiet (1664) - den lærde 

Jens Pedersen Hiermann (1618 – 1671) var i Stavanger den lærde fra den store vide verden. Han var av dansk opprinnelse og en svært velutdannet mann. Han tok først utdannelse ved Christian IVs akademi i Sorø og videre ved universitetet i Orléans i Frankrike og fikk magistergraden i teologi i 1647. Samme år kom Hiermann til Stavanger og ble lektor og kannik ved katedralkapitelet. Med sin høye akademiske og teologiske kompetanse og med viktige stillinger i kirken tilhørte han utvilsom overklassen i byen. 

Jens Pedersen Hiermann fikk satt opp et epitafium over seg og sin familie i Stavanger domkirke i 1664, syv år før sin egen død. Det vil si at han hadde god tid til selv å planlegge sitt epitafium med grunnlag i sin teologiske kompetanse. Kunsthistorisk regnes Hiermann-epitafiet for å ha det rikeste billedprogrammet blant Norske barokke epitafier. 

Familieportrettet på Hiermann-epitafiet har, i likhet med Humblemaleriet, mye og fremtredende Memento mori-symbolikk. I dette maleriet er det særlig skjebnegudinnens håndtein som bør trekkes frem, og i maleriet finner vi en tekst med henvisning til denne. Vive memor lethi quisquis coelstia curas/sic lethi victor gaudia læta feres– «Lev med minnet om døden, hvem du enn er som fryd deg om de himmelske ting slik vil du oppnå frydefull glede som seierherre over døden. Livets korthet og dødens uunngåelighet.» Blant lærde menn med klassisk humanistisk dannelse, slik som Hiermann, var det ikke uvanlig å referere til håndteinen.   

Epitafiet har et rikt utskåret rammeverk. Slik som de andre epitafiene i Domkirken er det fullt av figurer og motiver fra bibelen trolig utvalgt og arrangert av Hiermann selv. Vi ser scener og figurer fra både det nye og det gamle testamentet som Moses, Johannes døperen, Jesu dåp, Jakobs drøm om himmelstigen, Abrahams offer og Stefanus martyriet, for å nevne noen. Et sjeldent fremstilt motiv er Jesus som tolvåring blant de skriftlærde i tempelet. Motivet henviser til barns lydighet, både mot Gud og mot sine foreldre. Det kan kanskje sees i lys av Hiermanns egen rolle som lærer og den unge Jesus på talerstolen som et forbilde for lærerrollen og den eneste kilden til sann kristen lære.  

Spesielt for Hiermann-epitafiet er også de syv erkeenglene med St. Mikael på toppen som overvinner dragen. Dyrkelsen av erkeenglene hørte med til motreformasjonens program (den katolske kirkes kamp for å vinne tilbake innflytelse og makt som gikk tapt under reformasjonen). Det betyr nødvendigvis ikke at Hiermann ikke var en rettroende lærer, men fremhever kanskje at han nettopp med sin kulturelle bakgrunn skulle være interessert i et rikt billedprogram hvor også erkeenglene inngikk. I tillegg til Hiermann-epitafiet finner vi også erkeenglene på prekestolen i Stavanger domkirke og det kjennes ingen andre eksempler på etter-reformatoriske fremstillinger av dem i Norge. Kunsthistorisk fremholdes det at siden erkeenglene både er plassert på prekestolen og på Hiermann-epitafiet må det kunne antas at dette har sammenheng med Hiermanns teologiske bakgrunn og at han også må ha hatt en rolle i utformingen av prekestolens billedprogram. 

Under epitafiets familieportrett er det et innskriftsfelt på latin som utrykker hvorfor Hiermann donerte epitafiet over seg selv og sin familie.  

Viet Gud den beste og største. Magister Jens Hiermann, lektor i teologi og kannik ved dette kapittel, satte i året 1664 opp denne gravtavle – hva den enn måtte være verdt – over seg selv, sin kjæreste ektefelle Anna Catharina Nielsdatter og sine barn av begge kjønn til templets utsmykning og til minne om seg selv da han ennå var blant de levende, men tenkte på døden  

Fransøn-epitafiet (1674) – reddet fra skafottet og ble prest i Skjold 

Fransøn-epitafiets vei til veggen i Stavanger domkirke var både dramatisk og kronglete. Søverin Fransøn (ca 1620 – 1683) var trolig også dansk, men det er lite kunnskap om hans tidlige liv. Fra skriftlige kilder vet vi at han på slutten av 1650-tallet besatt en soknepreststilling i Skåne. Dette var under Krabbekrigen mellom Danmark og Sverige, hvor bl.a. Skåne ble avstått til Sverige. Til tross for at Skåne var tapt, fortsatte Søverin å gi proviant til den danske hæren. For dette sviket ble han dømt til døden, men ble reddet fra skafottet i tolvte time mot å betale 1000 riksdaler i løsepenger. I etterkant lovet danskekongen Fredrik III at han skulle få det første ledige bispesetet. Søverin valgte i stedet å bli sogneprest i Skjold prestegjeld i Ryfylke. Hans kone, Mette Madsdatter Tausan og hennes bror, biskop Christian Tausan i Stavanger, antas å ha påvirket avgjørelsen. Søverin ble innsatt i stillingen i 1661 og hans prestegjerning var preget av vedvarende lokale stridigheter helt frem til sin død i 1683. Hans kone Mette døde i 1671. Kort tid etter søkte han om å bli gravlagt sammen henne i Domkirken. I søknaden, som han må ha skrevet ca. ti år før han døde, klagde han på at det ikke lenger var gravplass å oppdrive under gulvet i Skjold kirke. Søknaden ble innvilget, for innskriften på epitafiet forteller at både han og hans andre kone, Agnete Sørensd. Godtzen, «acter…her i Domkircken att nÿde sit Huile stæd Anno 1674». Ved å få hengt opp et epitafium i Domkirken markerte han sin plass blant områdets mest betydningsfulle menn. 

Portrettet viser Søverin Fransøn, hans to koner og datter. I bakgrunnene er en dramatisk mørk himmel med både sol og måne og en sentralt plassert korsfestelsesscene. Maleriets ramme er omkranset av de fire evangelistene og to bærende søyler som forestiller dydene Spes (håp) og Caritas (kjærlighet). De to kvinneskikkelsene er hvitmalte med gulldekor og skal trolig illudere marmorskulpturer. Resten av rammeverket har, som de tre eldre epitafiene, tradisjonell fargebruk med gull og sølv med lasurer.  

De bibelske motivene på rammeverket er stort sett tradisjonelle og har dommedag som hovedtema. Den store scenen med korsbæringen i nedre del og scener fra pasjonshistorien på sidevingene og bunnstykket er utsnitt av større motiv. Likeledes er Kristus tronende som verdenshersker på epitafiets topp ofte benyttet på altertavler og epitafier fra denne tiden. Utsnittet av en større dommedagsscene med rundskårne fremstillinger av en fordømt sjel i helvetes flammer og en frelst sjel med foldete hender befinner seg på vingenes ytterkant. Kunsthistorisk blir disse to scenene ansett som unike i norsk sammenheng. Det gjør også de skårne fremstillingene i epitafiets øvre del. Disse er i sin helhet viet apostelen Peter, som også er hovedperson i epitafiets toppmaleri som viser en fremstilling av da han ble befridd fra fengselet av en engel.  

Ordlyden på Fransøn- epitafiets skriftfelt lyder som følger: 

Dette EPITAPHIUM haffuer den hæderlige og vellærde Mand Her Søverin Fransøn 

forige Sogneprest til Fosie og Lockerüp sogner i skaane  
Mens itzige Pastor Primarius till Skiolds præstegield, Till en  
Zirat I dette Guds Huus og en christelige Amindelse ladet opreise huor 
neden:fore hans S. kieriste Den dÿdige og Gudfrÿctige Matrone  
Mette Matzdatter Tausan ligger begrafüen, og acter, effter Guds  
Vilie medden dÿd og Güdelskende Matrone Agnete Sørens D 
Godtzen sin anden hüstrü her i Domkircken att nÿde sit  
Huile stæd Anno 1674. 

Tausan-epitafiet (1676) – Fra slottsprest til biskop med kongens gunst 

Christian Madsen Tausan (d.1680) var, i likhet med de andre, også danske, trolig fra København der han tok sin magistergrad i 1635. Før han kom til Stavanger hadde han blant annet vært sogneprest i Køge, slottsprest i Christansborg slott i København og prost i Ramsø. I sin tid i Danmark må han hatt en posisjon nær kong Fredrik III. Kildene forteller at han støttet kongen da han ved statskupp overtok makten i 1660 og var til stede på riksdagen i København da kongen innførte enevelde i Danmark og Norge samme år. Som en gunst fra kong Fredrik ble Tausan året etter utnevnt til biskop i Stavanger. Tausan var biskop i Stavanger fra 1661 til sin død i 1680.  

Epitafiet er den yngste minnetavlen i Domkirken, men oppleves gjerne som det mest monumentale. Bruken av kun hvitt, sort og gull på rammeverket leder tankene mot at epitafiet består av marmor, trolig bevisst valgt i tråd med tidens europeiske kunststrømninger.  

Epitafiet ble bekostet av Tausans sønn Mathias i 1676, fire år før faren døde. 

Det rikt utskårede epitafiet består av et sirkelformet malerifelt som omrammes av en krans med små scener som forteller Jesu lidelseshistorie.  

Maleriet viser Christian Tausan med familie; to koner, tre døtre og fem sønner samt et avdødt barn i forgrunnen. Begge konene var danske. Den første, Anna Clausdatter Jæger, døde i 1650 og i 1651, mens han fremdeles var sogneprest i Køge, giftet han seg på nytt med Mette Hansdatter.  

Øverst i maleriet svever en engel med et skriftbånd som på gresk forteller at familien skal «La sinnet være vendt mot det som er der oppe». To kvinneskikkelser, en på hver side av billedfeltet, forestiller i tillegg de jordiske og de himmelske verdier. Over familieportrettet spiller tre musiserende engler himmelsk musikk. Rammeverket avsluttes oppe av en fremstilling av Treenigheten hvor Faderen og Sønnen fremstilles som siamesiske tvillinger, sammenvokst, med kloden på fanget, og med den hellige ånd (duen) svevende over. Under maleriet er et innskriftsfelt. En liggende engel og en hodeskalle avslutter epitafiet i nedre kant.  
 

Ordlyden på Tausan- epitafiets skriftfelt lyder som følger:  

Det som du ser malt her plasserte Kristian Tausan ved urnen mens han ennå levde. Lev, husk (at du skal) dø. Forstanderen og læreren som forkynte himmelens hus forbereder seg på å bestige det himmelrike han forkynte. Legg kroppen i jorden; den søte eterens egn skal gi sjelen glede. Senere skal livet være evig for de forente. Dekk, grav, begge ektefellers og de ni barns ben. Et gyllent liv venter asken. La uendelig ære synges for Gud! Den falne dødens septre ligger under Kristi fot. Magister Mattias Tausan, lektor i teologi. 
 

Nok er nok! 

Utover på 1600-tallet skaffet en rekke prominente representanter fra borgerskapet og de geistlige seg kostbare og overdådige epitafier for å hedre sitt eget minne. Kongen var imidlertid ikke begeistret for denne «trenden» som fylte opp vegger og pillarer i landets kirker.  

Året 1682 skulle vise seg å bli et merkeår på flere måter. For å få en stopp på all overdådighet og unødvendig forbruk, utstedte kong Christian V av Danmark og Norge en omfattende begravelsesforordning. Den sa at «Kontrafei» - dvs. portrett – i epitafiene ikke lenger skulle være lov. Den tillot riktig nok fortsatt oppheng av minnetavler, men nå skulle de kun bestå av tekst og ikke malerier. Verdien på tavlene skulle heller ikke overstige 300 riksdaler. Med denne forordningen var perioden for overklassens overdådige beprydelse av kirkerommet over.  

Samme år var også slutten for Stavanger bispedømme. Kongen valgte i 1682 å flytte bispesetet til Kristiansand sammen med stiftamtmannen, lagdomstolen og kjøpstadsrettighetene. Dette ble starten på en økonomisk og kulturell nedgangstid for Stavanger.  

Til tross for at tidene ble trangere og epitafiene ble mindre prangende, ble det fortsatt hengt opp minnetavler.  I prestesakristiet i Stavanger domkirke henger et lite og nærmest ukjent epitafium datert 1698. Det er laget til minne om Huldeborg Søfrensdatter Godtzen, datter av borgermester Godtzen. Epitafiet har en enkel ramme og er 76 x 61 cm stort, helt i tråd med kongens nye forordning.  

Dette epitafiet er spesielt, først og fremst fordi det er en minnetavle over en kvinne, men også fordi minnetavlen består av tekst på den ene og et Memento mori-symbol på den andre siden av treplaten. Det vi si at den var ment å skulle sees fra begge sider og må dermed ha hengt fritt. Litteraturen forteller at i 1698, det året Huldeborg døde, ga hennes mann, lagmann Niels Christensen Sandborg, en lysekrone til Domkirken til minne om sin hustru. Lysekronen ble hengt over gravsteinen hennes. Fra denne lysekronen hang det lille, ovale epitafiet med minnetekst over Huldeborg.  

Huldeborgs epitafium viser at tradisjonen til de velstående fortsetter, riktignok i mindre overdådig format, men gjennom hele 1700-tallet kunne man kjøpe seg gravplass i kirkerommet i eget familiegravsted eller hos andre.  

I 1805 ble det, ved en ny kongelig forordning, slutt på all form for begravelser i kirkerommet.