I Nord-Europa er runene de eldste skrifttegnene. I tiden før det fantes museer og arkiv bar steinene vitnesbyrd om fortidens mennesker og hendelser. De første nedtegnelsene er vår eldste felles hukommelse.
I Rogaland er det bevart mange runeinnskrifter, særlig på runesteiner. Steinene sto oppreist og godt synlige i landskapet og var kanskje sin tids juridiske dokumenter, bibliotek og museum? Runene var i bruk her i 1500 år – lenger enn den latinske skriften vi bruker i dag.
De eldste runeinnskriftene handler om norrøn skikk og religion. Den norrøne guden Odin fikk runene i bytte for å henge i et tre, sultende, gjennomboret av et spyd, i ni døgn. Odin gav den hemmelige runekunnskapen videre til menneskene.
Runene ble skrevet på steiner og andre gjenstander i Skandinavia fra det 2. århundre til middelalderen. Runenes form og lyder endret seg underveis, likesom språket. Runerekka kalles FUTHARK etter de første tegnene. Den eldste formen ble brukt frem til 700-tallet i Skandinavia, og ble etterfulgt av en enklere runerekke med færre runer.
Innskriftene fra middelalder kan ha et kristent innhold, men ble også brukt til hverdagslige beskjeder. Disse finnes på steiner, som i vår utstilling, men også på gjenstander som blykors og trepinner. Språket kan være norrønt eller latin.
Ordet rune betyr hvisking, hemmeligheter og hemmelig kunnskap. Runene kunne bli brukt på hverdagsgjenstander, som på disse spinnehjulene, vevloddet og fiskesøkket. Ved å riste (skrive) runer på gjenstandene kunne disse få del i runenes magi, som kunne gi beskyttelse, skape hell og kaste forbannelse.
Våre oversettelser er basert på runologers forskning, men mye er usikkert fordi innskriftene kan være vanskelige å lese og tolke. Kanskje var det handlingen å riste runer som var viktigst, heller enn at de skulle leses?
Øks, bergart fra Erga, Klepp. 4000‒1800 f.Kr., runer 1–700 e.Kr. Innskrift: g a w (eller ƥ). Øksen er et eksempel på gjenbruk i forhistorien. Øksen er fra steinalderen, men bærer en runeinnskrift fra eldre jernalder. Hver rune var ikke bare en lyd, men hadde sitt eget navn og innhold. Ofte har runeristeren prøvd å si mest mulig med færrest mulige tegn, noen ganger er det kun brukt en enkelt rune. Utfra hver runes innhold kan det på denne øksa stå Gave [fra] gud/guder [som gir] glede eller Gave [fra] gud/guder [og/eller] tusser.
Spinnehjul, kleberstein fra
Hodnafjell, Stavanger. Folkevandringstid. Runeimitasjoner
Amulett, marmor eller kvarts.
Ukjent funnsted. 800‒1350 e.Kr. Innskrift: s k
Spinnehjul, kleberstein fra
Hogstad, Sandnes. 200‒600 e.Kr. Runeimitasjoner
Vevlodd, kleberstein fra
Fister, Hjelmeland. Jernalder. Innskrift: a R t
Amulett, marmor.
Ukjent funnsted. 800‒1350 e.Kr. Den flate, runde skiven har en runeinnskripsjon på den ene siden: ha(r)(a)lr ko(n)u(n)kr leifr ur. Harald konge, Leif. Kan dette være Harald Hårdråde og Leif Erikson? På den andre siden er det innrisset en bue og pil, øks, stigbøyle og et firebeint dyr. I den islandske svarteboka Galdrarbok, hvor innholdet antas å ha røtter i middelalderen, er det beskrevet hvordan man kan få hell i terningspill. Man skal risse inn et formular, bestående av navn på konger og oppdagere med særskilt hell, på en pinne eller et blad. Man skal så legge den under bordet, lese Fader vår og kaste terningen.
Spinnehjul, kleberstein fra
Eide, Lund. Jernalder. Innskrift: a m
Fiskesøkke, kleberstein fra
Reve, Klepp. 1000-tallet e.Kr. På søkkets ene langside er det to rekker med runer. Den nederste sier Arnketil kita rit runar. Arnketil Gedde (eller Kjette) ristet runer. Den øverste er utydelig, men er trolig samme innskrift som under, og kan være et eksempel på gjentagelsesmagi. Snorsøkket har også dekor av båndfletninger i ringerikestil. Fiskesøkket ble funnet på bunnen av Orrevatnet da vannet ble senket. Kanskje mistet Arnketil det da han var ute og fisket? Navnet Gedde/Gjedde eller Kjette/hunkatt kan være et tilnavn som henspiller på hvor Arnketil kom fra, eller på særtrekk ved ham som person.
