Tidskapselen i tårnet 

Av Sean Denham, Margareth Hana Buer og Bettina Ebert. 

S. Denham er osteolog, M.H. Buer er arkeolog og B. Ebert er konservator og ansatte ved Arkeologisk museum, UiS.  

Lenge har kjelleren under Domkirkens sakristi i det nordre tårnet vært samlingsplass for alt mulig rusk og rask. Så viste det seg at rommet var et skattekammer med fragmenter av Domkirkens inventar fra middelalderen, men det inneholdt også mer enn som så. 

Under restaureringsarbeidet i Stavanger domkirke ble det klart at gulvet i det nordre tårnets sakristi var ustabilt og trengte ny bærebjelke. Å skifte ut bærebjelken ville bety en del arbeid i kjelleren under sakristiet. Dette er et rom som ikke har vært i bruk på flere tiår, men som ble benyttet til oppbevaring av forskjellig rot, slik som restmaterialer fra tidligere arbeider, bunker med papirer fra tidlig 1900-tallet og tilfeldige objekter av mer eller mindre ukjent opphav. Arbeidet med å skifte ut bærebjelken medførte naturligvis at alt unødvendig måtte fjernes av sikkerhetsmessige hensyn, men før dette ble gjort ble alt gjennomsøkt av arkeologer for å forhindre at noe av historisk eller arkeologisk verdi gikk tapt.  

Etter at kjellerrommet var ryddet, klarert og den nye bærebjelken installert, bestemte arkeologene seg for å undersøke kjelleren en siste gang i tilfelle noe hadde unnsluppet i det tynne laget med gammelt støv og sand. Det ble funnet en del småting, men ikke noe av større interesse, før den siste dagen med opprydding. I støvet og sanden bak stigen dukket en liten elfenbensfigur opp – den første av de tre vise menn. En figur som en gang hadde vært festet til en liten, bærbar altertavle.   

Den lille kongen, som i seg selv var et sensasjonelt funn, førte til en nøye, arkeologisk undersøkelse av kjellerrommet. Utgravingens hovedmål var å sikre flere eventuelle deler til alterskapet, men det som kom frem fra lagene med jord overgikk alle forventninger. Aldri tidligere har en så stor mengde og variasjon av arkeologiske gjenstander fra middelalderen blitt funnet i Stavanger.  

I funnmaterialet ser vi glimt av vikingtidens Stavanger i fine håndverksarbeider og i høystatus, importert metallarbeid, og vi ser byens økende betydning som bispesete og maktsentrum utover 1200-tallet i fragmentene av det rike, liturgiske inventaret. De religiøse gjenstandene som, med åpenbar hensikt, ble gjemt i kjelleren i tårnfoten gjør at reformasjonens påvirkning på folket og byen må revurderes. I etter-reformatorisk tid ser vi spor etter Domkirkens status i de fine skårene av farget og dekorert vindusglass og importert keramikk, og gjenstander fra den moderne tid dokumenterer både biskopens og kirkebygningens rolle i samfunnet.  

Det lille kjellerrommet under nordre sakristi er derfor en slags tidskapsel med Stavangers historie, og i det følgende presenteres noen av gjenstandene fra utgravingen.  

Glimt fra vikingtiden  

Stavangers historie i århundrene frem mot byggingen av katedralen er noe uklar, men vi antar at Stavanger i vikingtiden bestod av en sentralplass og tilhørende bosetning. Det er vanskelig å finne bevis for en slik bosetning. Derfor er vi nødt til å sy sammen den tidlige fortellingen om byen med et spekter av uavhengige funn og funnkontekster. 

Et bronsebeslag som ble funnet under utgravningene har bidratt til å kaste nytt lys over denne tidlige perioden i Stavangers historie. Dette runde beslaget er ca. fire cm i diameter og dekorert med et mønster av trekanter og rektangler i rød emalje. Den ble laget i Storbritannia eller i Irland på 800- eller 900-tallet. To helt parallelle funn er kjent fra før, ett fra Bawburgh, Norwich i England og ett fra Aggersborg i Danmark. Sistnevnte sted er en velkjent høystatusbosetning fra vikingtiden. Denne typen gjenstand ville bare vært tilgjengelig for velstående personer med høy status og illustrerer ikke bare rikdommen i vikingtidens Stavanger, men også at Stavanger var en del av internasjonale handelsnettverk. 

Sporene av handelsnettverk kan også anes i en langt mer beskjeden gjenstand funnet i tårnet, et fiskesøkke. Dette må ses i sammenheng med den store mengden fiskebein som ble funnet i kulturlag fra sen vikingtid under skipet i katedralen. Disse, sammen med andre indikasjoner på økt konsum av fisk i sen vikingtid/tidlig middelalder, antyder at Stavanger deltok i den internasjonale tørrfiskhandelen som utviklet seg rundt Nordsjøen i vikingtiden. 

Høyt utviklede håndverksindustrier kan også spores i et annet beskjedent funn, et kniv- eller verktøyskaft som ikke var ferdig bearbeidet, og som var laget av tåbeinet til en ku. Denne gjenstanden må ses i sammenheng med identifiseringen av et verksted under katedralens skip fra sen vikingtid. Verkstedet spesialiserte seg på bearbeiding av bein, gevir og horn, og utgravningene avdekket ikke bare et tilsvarende uferdig skaft, men også en fint dekorert kam i bein datert til ca. år 1000. Ved siden av dette verkstedet hadde det også vært et avansert bronseverksted fra samme periode og som var konstruert slik at smeden kunne arbeide ved ekstremt høye temperaturer. Slik håndverksproduksjon ses ofte i sammenheng med høystatussteder som samtidig har god tilgang til handelsnettverk. 

Et siste funn som peker tilbake til vikingtiden, er en bronsering som kan ha tilhørt en ringspenne. Et lignende funn, som nå er tapt, skal ha blitt funnet i katedralens kjeller under arbeider på 1800-tallet. Disse to funnene antyder at det var hedenske gravlegginger på området i vikingtiden, før den kristne gravplassen ble etablert i sen vikingtid/tidlig middelalder. 

Når vi ser på samlingen av forskjellige funn fra vikingtidens Stavanger, ser vi en økende rikdom, sterke forbindelser til internasjonale handelsnettverk og dermed kristendommens økende innflytelse. Dette danner grunnlaget for opprettelsen av bispedømmet Stavanger og byggingen av katedralen.  

Gylne tider  

Den europeiske høymiddelalderen (ca. 1050 – 1350 AD) var preget av en kulturell blomstring særlig innen arkitektur og kirkekunst. Gotikken ble gjeldende, og denne stilen ble innført ved byggingen av det nye koret og tårnene på 1200-tallet. De fleste kirkelige gjenstandene som ble funnet i tårnfoten er fra denne perioden, slik som den forgylte kobberplaten og elfenbensfigurene, det bøyde beslaget og røkelsesskjeen. Dette er gjenstander som tilhørte koret og alteret og som på forskjellige måter gjenspeiler de liturgiske og rituelle handlingene i messen. Den største gruppen av funn fra denne perioden er myntene, til sammen ca. 180, som også er det største middelalderske myntfunnet fra Rogaland.   

At myntene ble funnet i kjelleren under sakristiet i det nordre tårnet er nok ikke så underlig. Sakristiet var biskopens område, og vi ser for oss at konsentrasjonen av både mynter og de øvrige gjenstandene nettopp er knyttet til biskopens funksjon i katedralen og i samfunnet. Skatter og almisser ble samlet inn og oppbevart i sakristiet sammen med liturgiske gjenstander og klær, viktige dokumenter fra pavestolen, messebøker og andre objekter brukt i forberedelsen til og under messen. Gjennom årenes løp har både mynter og andre gjenstander av forskjellige årsaker forsvunnet gjennom gulvet og ned i kjelleren.  

Den forgylte kobberplaten har antagelig vært festet på et skrin av tre som hadde form som et lite hus. Vi vet at i år 1517 hadde Domkirken 32 helgenrelikvier og disse var pakket inn i stoff og i små poser og ble oppbevart i skrin som var plassert enten oppå eller under alterene. Den viktigste relikvien, armbeinet til St. Svithun, ble oppbevart i et helgenskrin som var plassert på høyalteret, ifølge sagalitteraturen. Dette skrinet ville ha vært et flott skue for menigheten når de fikk et glimt av alteret langt der framme, gjennom den smale åpningen mellom skip og kor. På festdagene til St. Svithun, 2. og 15. juli, ble skrinet båret i prosesjon gjennom byen og var synlig for alle.  

Elfenbensfigurene fra tårnfoten, som fremstiller jomfru Maria og den første av de tre vise menn, hadde en tilsvarende plassering. Ikke på høyalteret, men kanskje på et sidealter i et av Domkirkens mange kapeller i middelalderen. Figurene var festet på en liten altertavle som bestod av to eller tre paneler. Disse var hengslet sammen, kunne lukkes som en bok og flyttes ved behov – en såkalt triptych. Slike altertavler finnes det flere eksempler på, særlig fra England, Frankrike og Italia, og var populære og kostbare gjenstander som ikke sjelden var i privat eie. Tavlene viste forskjellige bibelske scener, og ofte fantes det en litt større figur i midtpanelet som fremstilte Maria med barnet, eller Maria som Himmeldronning. Figurene fra tårnfoten forestiller kongen som ofte ble kalt Melchior. Den andre figuren fremstiller Maria Bebudelse fra Lukasevangeliet der engelen kommer med budskap om barnet. Selv om figurene ser bleke ut, var de en gang malt og forgyllet slik at de bibelske fortellingene ble mer levende.  

Det siste fragmentet, Jesu fot, var en del av et elfenbenskrusifiks. Dette kan ha vært plassert på et midtpanel i triptyket, eller det kan ha vært et prosesjonskrusifiks som ble båret fram før messen. I samlingen av slike bruddstykker av kristne, liturgiske gjenstander fra tårnfoten finnes også et lite beslag av forgylt kopper med en betlehemstjerne på hvit, emaljert bakgrunn.

Metallarbeidet er av typen Limoges, laget i Frankrike, en stil som kjennetegnes ved bruk av emalje. Beslaget var antakelig festet til et prosesjonskors, som det finnes flere liknende eksempler på fra både Norge og Sverige. Kanskje var beslaget og krusifikset festet på samme prosesjonskors?  

Ved første øyekast kan skjeen med det slanke skaftet virke hverdagslig, men i denne sammenhengen, og med skjeens spesielle bladform, virker det usannsynlig at den fungerte som en ordinær spiseskje. Skjeens utforming og funnkontekst peker derimot i retning av at dette var en røkelsesskje. Liknende skjeer er også funnet i andre kirker og klostre fra middelalderen. Vi tenker derfor at skjeen fra tårnfoten hadde en liturgisk funksjon i messen. Når røkelsen ble lagt på det glødende kullet inne i røkelseskarene, ble Stavanger domkirke fylt med velduft og helliggjørelse.  

Barokkens gull   

Selv om Stavanger domkirkes storhetstid var i middelalderen, har kirken alltid vært et viktig samlingspunkt for lokalbefolkningen. Etter reformasjonen i 1537 ble katolisismen erstattet av protestantismen, med sin mer dempede og mindre prangende tilnærming til religion. Relikvieskrin, sidealtere og malte interiører forsvant, mens helgendyrkelse og tilhørende skulpturer ble stuet bort i støvete kjellere og loft.  

Likevel brakte 1600-tallet med seg en dekorativ stil som lett kan måle seg med middelalderens gull og prakt. Stavanger domkirke ble utstyrt med forseggjorte epitafier og en rikt utskåret prekestol som passet med den nye smaken, men det var ikke bare interiøret som ble fornyet i barokken.  

De middelalderske glassmaleriene med geometriske mønstre i gråtoner ble erstattet av et nytt og dristigere dekorativt uttrykk – nesten som om en kunstnerisk helhet hadde vært planlagt. Det er selvsagt umulig å fastslå om de middelalderske vinduene ble bevisst ødelagt under reformasjonen, eller om de bare gradvis ble erstattet med en mer moderne stil. Fragmenter fra koret med etter-reformatorisk skrift og tekst på glass tyder på at et visuelt middelaldersk fortellingsformat ble erstattet med en barokk stil. I tillegg kan gåtefulle spor av mennesker og landskap ses i glassbitene – og disse skjuler fortsatt mange hemmeligheter. Det kan skimtes fint tegnede ansikter med forseggjorte hatter eller hodeplagg i tillegg til skyer og trær. Hvordan så disse glassmaleriene ut da de var nye? Det er fortsatt mye å lære om det dekorative uttrykket.  

En rekke fragmenter av importert keramikk ble også funnet under utgravningen. Dette er deler av et høystatusservise som ble produsert i Nederland og Tyskland, og som fantes i velstående husholdninger over hele Europa på 1600-tallet. Slik keramikk ble ikke nødvendigvis bare brukt til husholdning, men kunne også ha en funksjon i kirken, kanskje under gudstjenesten som beholdere for altervin eller dåpsvann.  

I tillegg til keramikk og dekorative glassmalerier fra etter-reformatorisk tid, fant vi også spor etter 16 – 1800-tallets gravskikk. Nåler fra liksvøp ble funnet, selv om disse er vanskelige å datere. Et av de mest gripende funnene var en lik-krans fra 1700-tallet. Dette er en forseggjort krans av metalltråd, som danner et komplekst mønster av blader, blomster og bånd. Metalltråden var opprinnelig belagt med gull og kransen ville ha blitt brukt blant annet som kistepynt under begravelsen til et yngre menneske av høyere status. Dette var skikk i Skandinavia og Tyskland på den tiden. 

En levende kirke  

Rusk og rask fra moderne tid vitner om katedralens nyere historie. Ved første øyekast kan gamle spiker og beslag, ledninger og sikringer (som ble funnet i store mengder) se ut som søppel. Vi velger å se annerledes på disse tingene, som små symboler på det kontinuerlige arbeidet med å holde katedralens infrastruktur oppdatert. At håndverkerne av og til tok seg en pause i arbeidet kan man se av de mange Tou ølkorkene som ble funnet i krypkjelleren under skipet og i kjelleren under nordtårnet. Det er vanskelig å datere ølkorker, men det er åpenbart at de stammer fra 1900-tallet. 

En av de mer gripende dokumentene som ble funnet i tårnfoten er programmet for festgudstjenesten i Domkirken, 17. mai i 1945. Den tyske okkupasjonen hadde opphørt bare ni dager tidligere, og dette var ikke bare en feiring av Norges grunnlovsdag, men av et nylig frigjort Norge. Bare én kopi av hvert program ble funnet, noe som antyder at dette var eksemplarer biskopen valgte å beholde som minner fra en så meningsfull anledning. Biskop Gabriel Skagestad var en lidenskapelig motstander av den tyske okkupasjonen og av Quislings regjering, og ble fra januar 1944 og frem til krigens slutt holdt i eksil under nazistenes kontroll. Vi kan lese ut av dette hans stolthet og glede over at Norge hadde kommet seg gjennom krigen.  

Den største kategorien av funn fra tårnfoten er kanskje ikke like sosialt relevant, men likevel interessant. Dette er hundrevis av tippekuponger fra 1940- og 50-årene som, om ikke annet, kan fortelle oss at selv de geistlige kan finne spenning i det verdslige! 

I lys av Domkirkens rolle i samfunnet som et fast holdepunkt for mange mennesker i Stavanger – i dåp og begravelse, ved julegudstjenester, søndagsskole og korøvelser – står bryllup høyt på listen for mange. Her representert ved et vielsesprogram fra 1950-tallet i anledning bryllupet mellom to av Stavangers fremtredende familier, Smedvig og Middelthon. 

Tidskapselen  

I den lille kjelleren har vi funnet små glimt av en lang historie: fra Stavangers utvikling i sen vikingtid og tidlig middelalder, byens økende rikdom og makt på 1200- og 1300-tallet og reformasjonens innvirkning på inventaret. Vi kan også se mindre og nære historier: en håndverker som drakk en øl etter en lang arbeidsdag, en prest som likte engelsk fotball, bryllup og begravelser. Konsentrasjonen av disse vidt forskjellige funnene i et lite rom er helt unik fordi det fantes ingen nihundreårsplan som gikk ut på å samle Stavangers historie i sakristiets kjeller. Tilfeldigheter og omstendigheter gjorde det slik, og vi føler oss privilegerte som fikk muligheten til å åpne tidskapselen. Nå ser vi frem til videre forskning på dette fantastiske materialet.