Unik mynt fra Magnus Berrføtt - et metalldektorfunn

Skrevet av arkeolog Linn Ekje Ramberg ved Arkeologisk museum, UiS, og Morten Eek, medlem av Rygene detektorklubb.

En klar vårdag i april går Morten Eek fra Rygene detektorklubb sammen med andre fra klubben noen søkerunder på et jorde ved Utstein kloster. Det går flere timer uten noen spennende funn. Da det piper i detektoren og en liten gjenstand graves frem ser dette heller ikke ut til å være noe spesielt, og gjenstanden blir tatt inn, men legges til side for en senere gjennomgang. Mynten Morten Eek finner skal vise seg å være et unikt eksemplar av en norsk middelaldermynt. En type som ikke tidligere er funnet i norsk jord! 

En dag i april  

En dag i april var forholdene gode for detektorsøk. Solen tittet frem, gresset var nedbeitet, og nyfødte lam nøt en begynnende varme. Flere fra Rygene detektorklubb tok turen til Utstein kloster hvor det ble gjennomført søk i flere timer. De gode forholdene til tross ble det ikke gjort noen veldig spennende funn - det var i hvert fall det detektoristene trodde. Metalldetektoren ga noen utslag og en liten gjenstand ble gravd opp fra 10 – 15 cm dyp i pløyelaget. Den ble studert på stedet. En blank side tiltrakk seg interesse, men dette ble veid opp av at motsatt side var av kobber med et mørkt punkt i midten. Der og da ble det konkludert med at dette var en knapp som man kunne se nærmere på siden. To-tre århundre gamle klesknapper i tinn, sølv og bronse med gravert mønster og dekor er svært vanlige detektorfunn. Funnet ble med hjem hvor det ble lagt i en boks med andre knapper, slitte nyere mynter og ugjenkjennelige biter av bronse og bly fra nyere tid. 

En sommerdag et par måneder senere ble funnet hentet fram under en gjennomgang av boksen. Flere medlemmer av Rygene Detektorklubb deltok. Den fine, blanke siden påkalte interesse. Den hadde et særegent kors og kunne godt gå for å være en mynt. En sjekk mot tilgjengelige referanser viste at den var slående lik en illustrasjon i et mye brukt referanseverk fra 1865, «Norges mynter fra middelalderen» av C.I. Schive. Under lupe kunne man tydelig se at hvis dette var en mynt, var den brettet rundt en kobberplate som var lagt mot baksiden. Dette harmonerte dårlig med hvordan en ordinær knapp ville vært laget. Gjenstanden ble lagt ut i en post på sosiale medier for detektorister og arkeologer, med spørsmål om noen hadde kjennskap til liknende funn. Det tok ikke lang tid før en dialog med Arkeologisk museum var opprettet, og funnet ble omgående innlevert for videre undersøkelser.  

Knappen som viste seg å være en unik mynt 

At denne gjenstanden til forveksling kunne fremstå som en knapp skyldes at en mynt har fått det vi kaller en sekundærbehandling. På et tidspunkt har mynten fått lagt på en kobberplate på den ene siden og så har man bøyd myntens ytterkanter rundt kanten på denne platen. Mynten har også to runde hakk i ytterkanten. Dette er spor etter fester, kanskje for en kjede eller bøyle. 

Litt skitten og urenset fremsto dermed denne montasjen som en knapp heller enn en mynt ved første øyekast. Heldigvis skulle finneren kaste ett blikk eller to til på den, og se at den siden som var synlig var av godt sølv og er veldig lik reversen på en mynt fra et skattefunn gjort på Sand kirkegård på Sandøy på Færøyene i 1863. 

Gjenstandens forside 

Myntens synlige side består av et kors trukket med doble linjer og med halvsirkler eller skåler i enden av korsarmene. Skålene inneholder små punkter. I korsvinklene er det linjer inn mot midten som gir inntrykk av at det ligger et enkelt kors under det doble. Motivtypen kan benevnes kors over kors og i denne utførelsen finnes motivet i en periode fra slutten av 1000-tallet til noen tiår ut på 1100-tallet. Mynten har tekst langs randen, det vi kaller en omskrift. Dessverre er kun noen enkeltbokstaver og tegn synlige, så omskriften kan ikke leses med sikkerhet. Myntens andre side er ikke tilgjengelig for det blotte øyet på grunn av platen som er satt på.  

Kors over kors-motiver i ulike utførelser brukes på norske mynter i en periode på ca. 40 år. Helt fra et norsk myntvesen etableres av Harald Hardråde 50 år tidligere gjennomføres stadige endringer i myntenes fabrikk og utførelse. Fra starten har myntene hatt en ca. vekt på 0,9 gram og over 90 % sølv. Hardråde var imidlertid rask med å utnytte myntsystemet ved å systematisk senke sølvinnholdet i myntene slik at det mot slutten av hans regjeringstid var under 17 % sølv i myntene i gjennomsnitt. Resten var kobber. Dette var en måte å tjene penger på, da myntutgiveren kunne produsere flere mynter for samme mengde sølv. Om man klarte ved tillit eller påbud å få myntbrukeren til å akseptere å telle myntene penning for penning, istedenfor å forholde seg til sølvinnholdet, hadde man skapt en større, fiktiv verdi. Hardrådes sønn, Olav Kyrre, fortsatte farens myntpolitikk med å utgi mynt med lav lødighet. Noe tyder imidlertid på at han ved slutten av sin tid, rundt 1080 forsøkte å heve sølvinnholdet noe. I 1093 ble Magnus Berrføtt konge etter sin far og gjennomførte i løpet av sine første regjeringsår en myntreform. Reformen besto av at han halverte myntens vekt, men ved å benytte samme mengde sølv økte han lødigheten til ca. 90 %. Myntene Magnus utga var dermed tilbake på en god sølvstandard. 

Magnus Berrføtt beholdt den nye myntstandarden gjennom sine ti år som konge, men ved hans død skjedde nye endringer av den norske mynten. I løpet av de første tiårene av 1100-tallet ble mynten igjen mindre i størrelse. Blankettene ble så tynne at motivene som ble stemplet på hver side delvis slo igjennom og ble synlige på den motsatte siden. Det ble også vanlig å kun prege myntene på en side. Disse ensidige myntene hadde samme motiver som vi finner på de tosidige og var ikke bare lik, men noen ganger var det også brukt samme stempel på de en- og tosidige myntene. Et av de motivene som ble brukt både på tosidige mynter fra Magnus Berrføtt og på en og tosidige mynter i tiårene etter hans død var nettopp kors over kors. På tosidige mynter var motivet kombinert med motiver av fabellignende dyr på adversen (baksiden).  

For å avklare hvilken mynt som ble funnet på Utstein, var derfor myntens andre side, som vendte mot kobberplaten, av avgjørende betydning. 

Gjenstandens bakside 

Mange tenker kanskje at en løsning for å se myntens andre side ville være å demontere kobberplaten. Dette er imidlertid ingen løsning ut fra et kulturhistorisk perspektiv. Det er selve smykket som er den bevarte gjenstanden. At det i utgangspunktet er en mynt som får en sekundærbehandling er en viktig del av gjenstandens livshistorie og forteller noe om menneskers forhold til det som i utgangspunktet var en mynt i et lengre perspektiv. Vi snakker gjerne om gjenstanders biografi - at gjenstander kan ha inngått i ulike sammenhenger og hatt skiftende betydning fra de ble produsert, ved bruk i mange ulike situasjoner, til deponering eller tap, helt til de blir gjenfunnet og inngår i enda flere sammenhenger på et museum eller magasin. Hvordan denne mynten har blitt brukt og tillagt mening må vi kunne anta har endret eller utvidet seg gjennom dens ca. 1000 år lange livshistorie.  

Heldigvis finnes andre løsninger enn å plukke ting fra hverandre – vi tok et røntgenfotografi. Røntgenfotografiet kunne avsløre at mynten har preg på begge sider og at motivet på baksiden, som er myntens advers er en griff, akkurat som på mynten fra Sandøy, som detektoristene fant frem til i Schives oversiktsverk. Små forskjeller i hvordan hodet er formet synes å være den eneste forskjellen som kan observeres basert på billedmaterialet. 

Motivet er i myntlitteraturen omtalt og tolket både som fabeldyret griff og som en Markusløve. Fra rundt år 300 ble en bevinget løve symbolet på evangelisten Markus. Til forskjell fra denne er en griff en blanding av en løve og en rovfugl. Griffen har løvekropp med vinger, man har også rovfuglhode og kan ha to eller flere rovfuglføtter. Dyret på disse myntene har størst likhet med griff selv om de kan variere en del. Markusløven er et kristent motiv fra rundt år 300. Griffen er som symbol mye eldre og er brukt i mange kulturer med ulik betydning. Innen kristendommen ble griffen ansett som en zoologisk realitet og nådde sin største popularitet i den romanske kirkekunsten, men finnes også på gotiske kalkmalerier. Her ble griffen et symbol på Kristi dualitet, som menneske og som Gud.  

En sjelden mynt 

Tosidige mynter med motivkombinasjonen griff og kors over kors, er kun kjent fra tidligere i fire eksemplarer. En inngår som nevnt i et depotfunn fra Sandøy, Færøyene, mens tre andre ble funnet i et depotfunn fra Lundby Krat ved Aalborg i Danmark. Disse fire eksemplarene er ikke identiske, men har små forskjeller som gjør at vi kan si de er laget med ulike stempel, selv om motivene er de samme. Mynten som nå er funnet på Utstein, synes imidlertid å være preget med samme stempel som en av de i funnet fra Lundby Krat. At en type vi kun har fire eksemplarer av ved den femte viser stempellikhet, kan fortelle noe om omfanget på Magnus Berrføtts utmyntning. Alt i alt kjenner vi ca. 100 mynter slått under Magnus Berrføtt, fordelt på tolv funn. At det også bland de øvrige mynttypene finnes en viss frekvens av stempelidentitet gjør at vi må kunne anta at Berrføtt utgav en begrenset mengde mynt i sin tiårige regjeringstid. 

Mange ganger er det tilfeldigheter som at man finner større depotfunn som påvirker disse tallene i den norske mynthistoriens første århundre. Fra Olav Kyrre er det bevart 2670 mynter fra 11 depotfunn. Et av disse funnene er på over 2200 Olav Kyrre-mynter og har sterkt påvirket vår kunnskap om denne kongens utmyntning. Det er sånn sett en fasinerende tanke at vi kanskje bare er ett stort skattefunn unna å ha et helt annet syn på Magnus Berrføtts utmyntning også, og det understreker viktigheten av alle nye funn som blir gjort. 

Kongen, tiden og funnstedet 

Magnus Berrføtt omtales ofte som den siste vikingkongen og er kjent for å skulle ha sagt at en konge har man til heder og ære og ikke til et langt liv. Så døde han da også 30 år gammel. Få av Magnus Berrføtts mynter er funnet i dagens Norge. De kjente funnstedene er Hjerkinn på Dovre (10 mynter), Trondheim (1 mynt) og Utstein (1 mynt). Men vi må ta i betraktning at Norge var større i Magnus Berrføtts dager en det er i dag og Færøyene var del av det norske riket. Magnus Berrføtt la også en betydelig innsats ned i å utvide Norges territorier til å også omfatte vesterhavsøyene, Suderøyene og Man. Dette klarte han, men på den andre krigstokten i vest ble Magnus ved en landgang i Irland utsatt for et bakholdsangrep hvor han ble drept.  

Da Magnus overtok kongemakten etter sin far Olav Kyrre hadde det vært rolige tilstander i Norge i nesten 30 år. Olav Kyrre er kjent som en fredsæl konge som la grunnlaget for mange strukturer som bispesetene i Trondheim, Bergen og Oslo. Magnus var sin fars motsetning og hadde kanskje større likheter med sin krigerske farfar Harald Hardråde. Det vi hører om Magnus handler mye om nettopp denne utadrettede virksomheten, om mindre om hva han gjorde som konge i Norge. En av de tingene vi vet er likevel at han gjennomførte den her omtalte myntreformen i begynnelsen av sin regjeringstid. Man kan kanskje tenke seg at en slik reform for Magnus sin del var motivert nettopp av denne ekspansjonspolitikken hvor han ville utvide og vinne ry utover Norges grenser.   

Utstein 

Den nye mynten ble funnet på et jorde rett nord for Utstein kloster. Området hvor mynten ble funnet har vært søkt med metalldetektor tidligere, og det er innlevert mer enn ti gjenstander fra middelalder herfra de siste 15 årene. Her er blant annet funnet et par utenlandske mynter fra 1200- og 1300-tallet og en plombe i bly. Men det er også plukket opp en mengde moderne skrap gjennom årenes løp; ødelagte dørhåndtak og hengsler, beslag fra møbler og bygningsrester, lekebiler, og bolter og skruer fra eldre maskiner og gårdsutstyr. Ut fra gjenstandenes variasjon i type og aldersspenn er det rimelig å anta at det er påført masser på dette området i nyere tid, og at massene kommer fra et tun eller bebygget område. Dette området kan være helt i nærheten, men det kan ikke fastslås med sikkerhet. 

Området på og rundt Utstein har kulturminner fra en lang tidsperiode. Utstein ligger i det området som først ble isfritt etter siste istid. Rett nord for Utstein på Galta på Rennesøy ligger den eldste steinalderboplassen vi kjenner. På Klosterøy er det registrert mere enn 170 gravhauger og -røyser fra eldre jernalder. Også funn fra vikingtiden er funnet med metalldetektor. Nye georadarundersøkelser har også påvist en mulig handelsplass ved Utstein fra vikingtiden. Undersøkelsene viste at det kan være spor etter justufter, stolpehull, røyser, naust og kokegroper. Viktigst av alt for tolkningen av handelsplassen var funnet av en klynge store groper som er tolket som spor etter grophus. Grophus er små hus som har gulvplanet under bakkenivå, og som ble brukt som verkstedbygninger for håndverksaktiviteter som tekstilhåndverk og kamproduksjon. Slike verkstedbygninger hvor man drev spesialisert håndverk er knyttet til handelsplasser og kaupanger der varene man produserte kunne selges. Tolkningen av dataene fra georadarundersøkelsen er ikke verifisert ved arkeologisk utgraving, men tilstedeværelsen av alle disse sporene viser at her har det vært aktivitet utover det vanlige.

Første gang Utstein er nevnt i skriftlige kilder er i Torbjørn Hornkloves kvad etter slaget i Hafrsfjord. Her fortelles det om herren over austmennene, han som bor på Utstein. Snorre forteller at Harald Hårfagre satt på Utstein på sine eldre dager. Utstein nevnes også i Olav den Helliges saga i forbindelse med striden mellom Olav og Erling Skjalgsson, men da bare som stedsangivelse for trefningen mellom dem som skjedde nord for Utstein. Neste gang Utstein nevnes i de skriftlige kildene er i tilknytning til Asbjørn av Heimnes testamente fra 1280-årene, altså 250 år senere, der Utstein tilgodesees med tre mark og et bjørneskinn.  

Arkeologiske undersøkelser av Utstein kloster har imidlertid vist at det finnes spor etter bygninger eldre enn klosteret, og at like før klosterbrødrene kom til Utstein har det vært pågående byggearbeider som klosterbrødrene overtok og videreførte. Gerhard Fischer mener derfor at det er nærliggende å tenke at dette kan knyttes til Magnus Håkonsson, som ble kronet til konge i 1258 og like etter fikk Rygjafylket av sin far Håkon Håkonsson som styringsområde. Her holdt han til frem til han i 1263 overtok kongetittelen ved sin fars død, bosatte seg i Bergen og augustinerne fikk overta Utstein.  

Den strategiske beliggenheten av gården Utstein må ha vært viktig for plasseringen av kongsgården både for Harald Hårfagre og Magnus Lagabøte, og kanskje også for konger i tiden mellom disse? Utstein ligger sentral til i skipsleia mellom Stavanger og Karmsund, ytterst i fjordsystemet til Boknafjorden. Dette ga kontroll over leia langs kysten og innseilingen til Ryfylkefjordene, og kanskje også seilas over til de britiske øyer. Havna ved Utstein er også den beste havna i mils omkrets, godt beskyttet mot vær og vind, og med hele tre utløp. Det er rimelig å tenke at denne plasseringen har vært av betydning i de århundrene hvor Utstein ikke er nevnt i de bevarte skriftlige kildene, selv om innseglingen til havna i middelalder kan ha blitt noe grunn for mere dyptgående seilskip. Eldbjørg Haug foreslår at Utstein har vært Erling Skjalgssons veitslegods og at Sola-ætten har sittet på Utstein på denne måten både før og etter Erling. Hun påpeker videre at klosterøys militære betydning neppe var mindre under borgerkrigstiden på 1100-tallet. Kan Utstein ha vært et sted av betydning også i Magnus Berrføtts regjeringstid? 

I Stavanger påbegynnes det en steinkatedral i denne tiden. Vi vet ikke sikkert nå, men det kan ha vært mot slutten av 1000-tallet, eller begynnelsen av 1100-tallet. Byggingen av noe så monumentalt har trolig påvirket hele regionen både med tanke på arbeid, handel og kulturell påvirkning fra tilreisende håndverkere. Den romanske kirken er bygget i gråsteinsmur, men noe kleber- og kleberlignende steintyper ble benyttet. Dette var i all hovedsak grønnskifer fra steinbruddet på Ertenstein på Rennesøy, ca. en mil NØ for Utstein. Herfra tok man også stein til kirken på Sørbø, på Rennesøy, som er bygd rundt samme tid som domkirken. Også Fjøløy ved Utstein har også vært foreslått som bruddsted for noe av steinen, men her er det i dag ingen kjente klebersteinsforekomster, og det er derfor usikkert hvilken steintype som kan ha kommet herfra. Det er likevel ut fra dette mulig å se for seg at det har vært aktivitet i området øst og kanskje også rett vest for Utstein knyttet til Stavanger domkirke, i en tidsperiode hvor Magnus Berrføtt sine mynter sirkulerte som betalingsmiddel. Med få arkeologiske spor på Utstein fra denne perioden og tause skriftlige kilder, er det vanskelig å si noe om dette uten å grave veldig dypt og bredt. Kanskje kan nye funn eller større studier belyse dette bedre i fremtiden.  

Opp mot gjenstanden vi her snakker om, finnes imidlertid en joker i kortstokken, nemlig at mynten er laget om til et smykke. Ettersom vi ikke vet når dette har skjedd og vi også bør ta høyde for at et smykke kan ha lang levetid før det mistes, deponeres eller kasseres, kan det være helt andre tidsperioder i Utsteins historie som er relevant for å forstå akkurat dette funnet. Her må vi også se om det er mulig å foreta analyser av gjenstanden som kan bringe oss nærmere en datering av når mynten gjennomgikk denne funksjonsendringen. 

Avslutning 

Gjenstanden som ble funnet en klar vårdag på Utstein kloster sine jorder er som et lite kinderegg. I disse 0,81 grammene er det flere historier som kan studeres, analyseres og tolkes. Det er historien om en sjelden mynt og dens bruk som økonomiske eller politisk virkemiddel, det er historien om Utstein kloster og hva vi kan si om de årene som vi ellers vet lite om, og til sist er det en historie om et smykke, laget av en mynt i samtiden eller kanskje på det tidspunktet en gammel mynt. Hvordan den ble laget, brukt og tapt eller lagt i jorden. Mye ny kunnskap kan komme ut av en liten gjenstand, og viser betydningen og viktigheten av at også disse gjenstandene blir funnet, innlevert og forsket på.