Romanen har litterære kvaliteter, er enkel å lese, har ytre spenning og er på 153 sider. Den gir også kunnskaper som kan ha relevans i religion og historie. Anne Tandberg skriver her en praksisfortelling om da hennes Ny-GIV-gruppe leste boka i fellesskap.
Romanen En gang (2010) handler om Felix, som foreldrene plasserer i et katolsk barnehjem i Polen for å beskytte ham under jødeforfølgelsen i 2. verdenskrig. Han rømmer fra barnehjemmet, møter en pike, og reiser ut for å finne foreldrene. Romanen er episodisk og spenningen er knyttet til om de vil overleve eller ikke. Den er skrevet i jeg-person, og har en kronologisk handlingsgang. Hovedpersonen, Felix, er vesentlig yngre enn elevene mine, men ingen av dem oppfattet boken som en barnebok.
Vi hadde tre timer i uken til rådighet. Ingen av elevene hadde lest en tekst i omfang av en roman før, og bare en av elevene hadde norsk som morsmål.
En gang var ekstra lett å ”selge inn” til ungdommene fordi den også gir kunnskaper om religion og historie. Jeg viste kort til ulike kompetansemål og sa at elevene kunne få bruk for innholdet denne boken også i RLE og samfunnsfag. ”Dere leser en og får tre”, reklamerte jeg. Det likte elevene godt.
Jeg varierer måten å ”lese” elevene inn i bøker på. Noen ganger leser jeg et spennende parti i boken som jeg vet vil vekke nysgjerrighet hos elevene. Noen ganger bruker jeg trailere fra filmer eller jeg kan lese fra begynnelsen av boken. Med En gang valgte jeg å bruke fortelling. Men før vi kom så langt hektet vi på forkunnskaper om 2. verdenskrig, og en polsk pike i gruppen fikk snakke litt om det å være katolikk. Så startet jeg med noe sånn som dette:
”En gang under andre verdenskrig i levde det en gutt som var litt yngre enn dere. Han het Felix og bodde på et barnehjem. Mammaen og pappaen hans hadde plassert han der fordi de ble forfulgt. Hvis de ble tatt, ville de bli drept. Foreldrene ville redde livet til gutten sin. Gutten savner foreldrene sine veldig, og det er et tøft miljø på barnehjemmet. Felix har det vondt, men da han har vært der i tre år og åtte måneder får han en gulrot i suppen sin. Felix tenker at gulroten er et tegn fra foreldrene om at han skal komme etter dem. Hva tror dere Felix kommer til å gjøre?”
Etter noen spørsmål fikk elevene bøkene sine og begynte å lese selv. I gruppen var det ulike typer svake lesere. Noen leste fort og feil, andre sakte og feil eller sakte og riktig. Etter en uke ble første leser ferdig. Hun lånte umiddelbart fortsettelsen Så. Halvparten av eleven i gruppen valgte å lese Så. Før lesingen av En gang hadde vi i to uker arbeidet med kortere tekster med fokus på: førlesing , overvåking av egen lesing og hva vi skal gjøre når det er ord vi ikke forstår. Elevene hadde egen notatbok for å skrive ned slike ord. Jeg laget ordforklaringer som vi gikk igjennom, pugget ordene og hadde tester.
Etter hvert kapittel (jeg tok utgangspunkt i den seneste leseren) stoppet vi opp og snakket om det vi hadde lest. Jeg stilte spørsmål som for eksempel ”Hva skulle torturgjengen gjøre med den nye gutten på do?" Felix har mye fantasi og en naiv tilnærming til mye av det som skjer. Jeg stilte derfor også spørsmål som: ”Kunne gulroten virkelig være et tegn fra foreldrene?” I mange av tilfellene klarte elevene å se realiteten. Jeg passet på at alle var med i handlingen og forsøkte også å få elevene til å tenke fremover i teksten. ”Hva kan Felix komme til å gjøre nå?” Ulikt lesetempo var ikke noe hinder i denne sammenhengen.
Etter at vi var ferdige med boken skulle vi arbeide med to sjangre, dagbok og fagartikkel. Dagboken skulle være Felix sin, og det var lov til å dikte like mye som Felix. Artikkel som sjanger hadde vi øvd mye på. Elevene skulle skrive om jødeforfølgelsen under 2. verdenskrig. De hadde mal for fagartikkelen. Dette var det vi hadde tid til, ellers er det mye mer jeg kan tenke meg å gjøre med En gang.
Av Anne Tandberg, Hauketo skole.
