Derfor bør leger og sykepleiere elske myndighetenes lover og forskrifter

Kronikken ble først publisert 20. november 2019 i Stavanger Aftenblad.

Jo nærmere pasientene sykehusledere jobber, desto større behov har de for at lover og regler er ordentlige, levende verktøy for det daglige arbeidet deres. Derfor er det ekstra viktig at signalene myndighetene gir til sykehusene i form av forskrifter og reguleringer oppleves som relevante for de som jobber i felt.

Teori og praksis

Men – slik oppleves det visst ikke alltid. Der har lenge vært en etablert sannhet at det er et vidt gap mellom det myndighetene forventer at deres reguleringsarbeid skal bidra til, og det nye lover og regler egentlig fører til i den praktiske og kliniske sykehushverdagen.

Kravet til dokumentasjon når Stavanger universitetssjukehus (SUS) innfører et nytt tiltak for å redusere en eller annen form for risiko, er et godt eksempel. Fra myndighetenes perspektiv er det viktig fordi det kan si noe om sykehusets vilje og evne til å se kritisk på egen drift. Dokumentasjonen kan også kan avdekke årsaker til svikt og feil i pasientbehandlingen. Men dokumenteringen i seg selv blir verdiløs for ferske leger i spesialisering dersom den ikke følges opp av en utøvende ledelse og en arbeidskultur som fremelsker åpenhet, gjennomføring av planlagte tiltak og læring.

Tilpasning i hverdagen

Mange studier har vurdert dette gapet som en sikkerhetsutfordring som derfor må forsøkes tettet. Andre forskere peker på at tilpasninger til lokal kontekst er uunngåelig i helsetjenestesammenheng. Ingen pasient er den andre lik, og de som behandler oss, er en del av et stort, komplekst system der det ofte dreier seg om komplisert behandling, noen ganger med usikkert utfall.

Dette siste perspektivet åpner for at myndighetene må erkjenne at helsetjenestene behøver handlingsrom innenfor det regelverket som oppstilles. Variasjon er uunngåelig, og derfor må helsepersonell kunne avvike prosedyrer og standarder når det er (helt?) nødvendig.

Det betyr helt enkelt at operasjonsteamet som opererer deg etter at du har hatt hjerteinfarkt, eller legen som undersøker barnet ditt for hjernerystelse, ikke opptrer fullstendig forhåndsprogrammert. Hvis noe uventet skjer, så vil du vel at de som behandler deg skal handle deretter, der og da.

Forutsetningen om at du som pasient får forsvarlig helsehjelp, behandling og oppfølging skal selvfølgelig uansett være rettesnoren, selv om kirurgen vurderer det som riktig og nødvendig å tilpasse en prosedyre eller avvike en standard for å få det til.

Virkeligheten i hverdagen

Forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten har som mål at sykehusene skal tilby pasientene forsvarlige helse- og omsorgstjenester, og sørge for at ledere i sykehus setter inn tiltak som kan bedre kvaliteten og som reduserer risiko for svikt. Jeg forsker på hvorfor myndighetene har utviklet dette regelverket slik de har, og hvordan de forventer at ledere, leger og sykepleiere i sykehus forstår kravene til kvalitet og sikkerhet.

Det tegner seg et bilde av at helsemyndighetene noen ganger føler seg misforstått: De ønsker egentlig bare det samme som sykehusene, nemlig at pasientene får trygg og god behandling. Men basert på tidligere internasjonal forskning (se her eller her), kjenner vi til at forståelsen varierer for hvordan praksis best kan sikre dette. Regler kan se gode ut på papiret, men være vanskelig å omsette til handling i en kompleks virkelighet.

Likevel, dokumenter som jeg har gjennomgått, viser at norske myndigheter faktisk innser at de kravene som de stiller til sykehusenes kvalitets- og pasientsikkerhetsarbeid må kunne tilpasses den enkelte virksomhet. Størrelse, egenart, aktiviteter og risikoforhold er variabler som den enkelte leder skal ta hensyn til. Mye av regelverket er derfor utformet som såkalt formålsbasert regelverk, der detaljkravene utelates. Det bærende prinsippet er at det er ledere, i samarbeid med sine medarbeidere i den enkelte sykehusklinikk og avdeling, som vet hvor skoen trykker, og som derfor selv skal vurdere hva de bør prioritere av tiltak. Dette er det rom for i dagens regelverk.

Bør forklare bedre

Er det noe helsepersonell ser som overformynderi, er det at deres arbeidshverdag skal styres av lover og forskrift som ikke er relevante for det de står i. Det gjenstår en jobb med å formidle ut til de som jobber i helsetjenestene at myndighetskravene har fleksibilitet og mulighet for tilpasning i seg. Kanskje Helse- og omsorgsdepartementet og Helsedirektoratet må strekke ut en hånd til dem som behandler deres syke barn og deres døende foreldre og forklare dette, – slik at leger og sykepleier over hele landet kan forstå hvorfor de bør elske myndighetene for det handlingsrommet de er blitt gitt.