Hopp til hovedinnhold

Disputas om sikkerhet for suicidale pasienter

Hvordan kan vi forstå sikker klinisk praksis for pasienter i selvmordskrise som er innlagt på psykiatrisk avdeling? Det har Siv Hilde Berg forsket på

Publisert: Endret:
Siv Hilde Berg

Slik status på kunnskapsfeltet er per i dag, vet vi ikke nok om hva sikkerhet er i psykisk helse. Disiplinen er ny, og lener seg på begreper hentet fra pasientsikkerhet for øvrig. Vi vet enda mindre om hva sikkerhet er for den suicidale pasient.

Avhandlingen gir ny innsikt i å forstå fenomenet sikkerhet for den suicidale pasient og i kompleksiteten denne praksisen innebærer. Forskningsresultatene gir kunnskap om hvordan sikkerhet skapes gjennom tilpasninger og relasjonen til den enkelte pasient.

Intervjuet pasienter og personell

I sin forskning har Berg blant annet intervjuet 18 pasienter som var innlagt i en suicidal krise og 35 helsepersonell. Avhandlingen har benyttet perspektiver fra resiliens i helsetjenesten. Resiliens i helsetjenesten studerer helsevesenet som et komplekst system, og søker etter å forstå tilpasningene som gjøres i klinisk praksis for at det skal gå bra for pasienten.

Berg finner at sikker klinisk praksis for pasienter i selvmordkrise har en rekke kjennetegn på kompleksitet. Praksis består av interaksjoner mellom mennesker, blant annet pasienten, pårørende, leger, psykologer, sykepleiere og vernepleiere. Berg finner at kompleksiteten kjennetegnes i stor grad av tilpasninger til den enkelte for å være sensitiv til individet og konteksten, usikkerhet og dynamiske, og ikke-lineære forhold mellom tiltak og utfall i praksis.

Krever høy grad av ekspertise

Beslutninger om selvmordsrisiko tas under høy grad av usikkerhet. For å danne seg en forståelse av selvmordsrisikoen for den enkelte pasient bruker helsepersonell høy grad av ekspertise. Ikke alle pasienter klarer å sette ord på selvmordstankene. Noen pasienter erfarer sikker klinisk praksis når de blir oppdaget av helsepersonell som er oppmerksomme og på vakt ovenfor deres signaler på forverring. Helsepersonell igangsetter en «sensemaking» prosess for å skape mening i møte med suicidal atferd.

Sensemaking er det vi igangsetter når vi prøver å forstå nye, uventede og utydelige hendelser, og forsøker å skape mening i møte med usikkerhet og kjennetegner beslutningstaking i komplekse systemer. Oppfattelse av suicidal atferd er en kognitiv prosess som involverer mer enn hva som kan rommes av en sjekkliste: det involverer høy grad av ekspertise, oppfattelse av både non-verbal og verbal informasjon og bruk av intuisjon. For å forbedre forståelsen er samarbeidsstrategier sentrale, slik som å diskutere med kollegaer og med pasienten.

Ingen homogen gruppe

Suicidale pasienter er ikke en homogen gruppe, det er en gruppe med svært ulike årsaker til suicidaliteten, med ulike behandlingsbehov og beskyttelsesbehov. Den enkelte pasients opplevelse av kontroll over suicidaliteten styrkes gjennom individualisert behandling. Sikker klinisk praksis rommer denne variabiliteten ved å skape sikkerhet for hver enkelt pasient gjennom å tilpasse behandling. Skreddersydd behandling er spesielt viktig i samtaler om suicidalitet. Når tiltak som selvmordsrisikovurderinger, observasjon og kriseplan utføres uten tilpasning til individet, mister det en funksjon for sikkerhet.

Suicidal atferd er i endring, og pasientens endrede behov for beskyttelse imøtekommes med tilpasninger til den enkelte. Sikkerhet skapes i en balansegang som er avhengig av relasjonen til pasienten og tilpasning av beskyttelsen til den enkelte pasient. Det finnes ingen fasit på hva som er sikkert nivå av beskyttelse for den enkelte pasient. Det involverer kliniske overveielser mellom flere ulemper i pasientbehandlingen, som kjennetegner beslutningstaking i komplekse systemer, nettopp fordi ulike verdier står i motsetningsforhold til hverandre. Helsepersonell står i vanskelige kliniske vurderinger og overveier flere ulemper for pasienten, både i frykt for å under-beskytte og overbeskytte pasienten.

Tillit er avgjørende

I denne komplekse dynamiske praksisen er tillit og relasjoner fundamentet. Sikker klinisk praksis for pasienter i selvmordkrise er avhengig av pasientens opplevelse av sikkerhet, noe som kun kan skapes i persontilpassede og tillitsfulle relasjoner. Tillit er fundamentalt for at suicidale pasienter i en sårbar livssituasjon tar kontakt med helsetjenesten, åpner opp for sin sårbarhet og tar imot hjelp. Pasienten stoler på at hjelpen de får er tilpasset slik at den ivaretar deres sårbarhet. For å håndtere usikkerhet i arbeidet, og klare å vær nær sårbarheten, trengs det støttesystemer som ivaretar helsepersonellet.

Forskningen har blitt utført for Stavanger Universitetssykehus med finansiering fra Helse-Vest.

Berg disputerte for ph.d.-graden i helse og medisin ved UiS 1. oktober 2020.

Hun forsvarte avhandlingen Safe clinical practice for patients hospitalised in mental healthcare during a suicidal crisis.

Om kandidaten

Siv Hilde Berg er psykolog med masterstudier i samfunnssikkerhet. Hun er postdok ved Senter for kvalitet og sikkerhet i helsetjenesten (SHARE), UIS.