Hopp til hovedinnhold

Elfenbenstårnets vrengebilde

KRONIKK: Dannelsesidealet er stedt til hvile ved universitetene, og det faglige skjønnet er under press.

Publisert: Endret:
«Det har sneket seg inn et «regneark-universitet» basert på en økonomisk-administrativ logikk som tydelig fortrenger faglig autonomi og dannelse», skriver professor emeritus Jan Erik Karlsen.

Kronikk av Jan Erik Karlsen, professor emeritus i endringsledelse, UiS

Universitet hvor kritiske og gjennomtenkte samfunnsborgere formes uten statens innblanding, kalles elfenbenstårn. Der pusler forskere med høytsvevende og lange tanker. De slipper å bry seg om nytten av det de gjør og om det som skjer «der ute». Nå og da kaster de fra sitt tårnvindu ut noen papirer til allmennheten, og stiger de ned fra tårnet sitt, er det for å fortelle andre hvordan verden egentlig er. Så lukker de tårndøren. Men slik er det ikke lenger, tårnets pilar, akademisk frihet forvitrer.

«Regneark-universitetet»

«Riv elfenbenstårnet!» sier likevel mange, herunder rektor Klaus Mohn ved UiS, som ønsker et åpent universitet hvor forskerne har blikket utover. Kunnskapen skal deles raust med næringslivet, arbeidslivet og sivilsamfunnet. Øyensynlig har han ikke oppdaget at elfenbenstårnet allerede ligger i ruiner, og er erstattet av noe annet enn hans idealmodell. Det har sneket seg inn et «regneark-universitet» basert på en økonomisk-administrativ logikk som tydelig fortrenger faglig autonomi og dannelse.

Arbeidsforskningsinstituttet (Kuldova m.fl. 2020) har nylig analysert faglig skjønn som ingrediens i akademisk frihet ved norske universiteter. Studien er nedslående, men ikke uventet lesning.

Mindre rom for faglig skjønn? To tenkemåter står mot hverandre:

  • Den ene er et etablert universitetsdemokrati med stor faglig frihet og uavhengighet for den enkelte lærer og forsker. Utdanningens og forskningens verdi blir ikke kvantifisert eller redusert til noe som kan selges på markedet. Det er en modell som likner på elfenbenstårnet.
  • Den andre modellen vektlegger økonomi, administrativ kontroll og styring. I denne globale markedslogikken ses kunnskap, dannelse og læring i beste fall som ting og tall, men de har ingen egenverdi.

Dette likner dagens regneark-universitet hvor korte, modulbaserte kurs tilbys studenter på alle nivåer fra nykommer til doktorand. Helhetssyn og kritisk distanse er ikke utdanningstilbudets førsteprioritet. Dannelsesidealet er stedt til hvile, og det faglige skjønnet er under press.

Vareproduksjon

Universitetsdemokratiet uthules; økende kontroll-iver, toppstyring og reformer hvor man skal avbyråkratisere og effektivisere gjennom budsjettkutt gir økende uro. Dette går utover forskning og utdanning som kjernevirksomhet. Politiske føringer og økonomiske nedskjæringer reduserer tilliten til ledelsen. Fagfolkene føler seg overstyrt. Medbestemmelsen og medvirkningen svekkes av styringssystemene. Tillitsvalgte gis ikke tid til å utføre sine oppgaver. Flere påpeker også at når åremålsansatte ledere overtar og kollegiale organer med valgte representanter utfases slik som nå, svekkes universitetsdemokratiet og den representative medbestemmelsen.

Datostempling er normalen; det er tidspress, rapporteringspress, publiseringspress, konkurranse- og prestasjonspress knyttet til økonomiske krav om å levere mer på mindre tid. Arbeidet blir stadig mer «tingliggjort», det blir en vare der kvalitet og holdbarhet ikke er det viktigste. Faglig skjønn devalueres.

Ironi som selvsforsvar

Økende kontroll og søkelys på resultater som kan måles, fører til at man opplever arbeidshverdagen som både mer normert, byråkratisert og ensrettet. Den er også gjennomsyret av konkurranse med kollegaer, noe som gir økende individualisering og færre felles prosjekter. Tidspresset og økende krav til publisering, innhenting av eksterne midler, undervisning og administrasjon betyr også at mange ikke har tid til og ikke prioriterer å sette seg inn i hvordan de egentlig blir styrt. Det til tross for at misnøyen med ledelsen er relativt høy og «tvangsironi» er utbredt. Dette er et interessant paradoks, sier studien.

Akademisk kynisme og ironi for å berge faglig skjønn? Mens vitenskapelig ansatte ofte dyrker en kritisk og kynisk distanse mot kravene som ligger i regneark-universitetet, er de samtidig bekymret over virkningen disse kravene har på trivsel, samarbeid og sosiale relasjoner i arbeidet. Den utbredte kynismen henger tett sammen med nostalgi og følelsen av at det nye systemet ødelegger selve universitetssjelen; dette skaper paradoksalt nok et slags tykkhudet fellesskap blant akademikerne. De «gamer» systemet for å ha ryggen fri, men dette undergraver kollegialitet og universitets humanistiske verdigrunnlag. Til tross for at man er kritisk til systemet, er man presset til å konkurrere; man tilpasser seg og vet det selv, – og forsvarer det med ironi.

Ikke lenger fritt

Gjenreise elfenbenstårnet? Universitetet er ikke lenger en unik og fri arbeidsplass. Prestasjonsmål, kompetansemåling, resultatstyring og strategisk ledelse har blitt vanlig og gjennomsyrer alle nivåer og ledd ved universitetet. Dagens systemiske disiplinering av faglig ansatte er derfor ingen farbar vei. Universitets samfunnsansvar ivaretas like dårlig av en servil akademikerstand som ærbødig «bukker mot konge, regime og marked» som av en virkelighetsfjern ansamling av avsondrede forskningsnerder.

Men universitetsdemokratiet, dannelsesidealet og faglig skjønn må ikke skusles vekk. Utviklingen har allerede gått for langt i gal retning.

Aktuelt om endringsledelse

Maktmennesker ser ikke diskriminering

En person som ønsker seg makt, oppfatter i mindre grad enn andre diskriminering og urettferdighet på arbeidsplassen.

Disputas om endringsprosessar på sjukehus

Korleis kan leiarar og sjukehustilsette hjelpe inn i endringsprosessar på sjukehus slik at endringane blir vellukka? Det...