Co-creating knowledge for system transformation – boundary objects and the making of relational space-times

Sammendrag

Den økende oppfordringen til at politikk for vitenskap, teknologi og innovasjon (STI) i større grad skal adressere utfordringene knyttet til sosiale og miljømessige kriser, har rettet oppmerksomheten mot politiske prosesser som kan støtte bærekraftige omstillinger (se for eksempel Lundin og Schwaag, 2018; Schot og Kanger, 2018; Steward, 2012; Weber og Rohracher, 2012). Dette omfatter også en oppfordring om å utvikle et nytt «meta-rammeverk» for STI-politikk (Schot og Steinmueller, 2018) som kan anvendes på tvers av ulike geografiske kontekster. Det krever en grundig revurdering av hvordan vi forstår politikkoverføring og de politiske prosessene som understøtter bærekraftige praksiser på tvers av ulike fysiske rom. Litteraturen om bærekraftige omstillinger, og mer spesifikt den delen som omhandler geografien til bærekraftige omstillinger (Coenen mfl., 2015; Hansen og Coenen, 2015), bygger på prinsippet om at det er nødvendig å forstå og integrere kompleksiteten som bestemte steder innebærer for slike omstillinger. Likevel gjenstår spørsmål knyttet til politikkoverføring, oppskalering og tilpasning innen transformativ innovasjonspolitikk (TIP) (Veldhuizen og Coenen, 2022).

I denne presentasjonen bygger jeg på to områder av nyere forskning gjennomført innenfor Transformative Innovation Policy Consortium (TIPC), som adresserer problemstillinger knyttet til politikkoverføring og politisk læring på tvers av geografiske rom i arbeidet med bærekraftige omstillinger. Det første fremhever betydningen av å utvikle det vi omtaler som «foranderlige, flytende rom» (Ramirez mfl., 2024) mellom akademikere og beslutningstakere, og viser hvordan slike rom kan være avgjørende for å overføre transformativ innovasjonspolitikk mellom ulike geografiske kontekster. I denne forskningen ble det imidlertid observert at kjernen i samskapingsprosessene var de tolv transformative utfallene presentert i Ghosh mfl. (2021), som syntes å fungere som grenseobjekter (Star, 1989; Star og Griesemer, 1989). Disse muliggjorde mer effektiv kommunikasjon på tvers av kunnskapsgrenser mellom aktører med ulike typer kunnskap. Videre utforsker vi bruken av grenseobjekter som et virkemiddel for å styrke kommunikasjonen mellom aktører med ulike kunnskapsformer, blant annet gjennom politiske eksperimenter som springer ut av Transformative Innovation Policy Consortium (TIPC).