Det iranske regimet er svært robust mot kuppforsøk og eliminering av ledere, påpeker professor i religionsvitenskap Marianne Hafnor Bøe.
En rekke iranske politiske og militære ledere er drept siden USA og Israel gikk til krig mot Iran i slutten av februar i år.
Irans øverste leder Ali Khamenei ble drept på krigens første dag. Nylig ble Irans sikkerhetssjef Ali Larijani også likvidert. Sjef for generalstaben, sjef for paramilitære Basji-styrken, forsvarsministeren og etterretningsministeren er også drept, med flere.
Til tross for dette mener flere eksperter det er lite sannsynlig at regimet vil falle innen overskuelig framtid.
Når én faller fra, trer en ny inn
– Iran har nemlig lært av historien og laget et politisk og religiøst maktapparat som er rigget slik at når én leder faller fra, trer nye inn, forklarer professor i religionshistorie Marianne Hafnor Bøe ved Universitetet i Stavanger
– I grunnloven er det definerte regler for hva som skjer når øverste leder dør. Det så vi da Khamenei døde i starten av krigen. Et midlertidig styre som overtok landets ledelse, og en komite som skulle utpeke ny leder, kom raskt på plass, sier Hafnor Bøe.
Nå er sønnen, Mojtaba Khamenei, satt inn som Irans nye religiøse og politiske leder.
Samtidig biter Iran fortsatt fra seg med stadig nye angrep, og de har fremdeles kontroll over Hormuz-stredet.
Et nettverk av solide institusjoner sikrer makten
Hafnor Bøe forklarer at Irans politiske system er sammensatt av flere institusjoner.
På den ene siden har systemet valgte institusjoner, representert av et parlament, regjering og president.
Den andre delen består av ikke-valgte institusjoner, som den øverste leder, Vokterrådet og Ekspertrådet.
Vokterrådet har en nøkkelrolle i å sikre øverste leders makt. Rådets oppgave er å garantere at det som vedtas av presidenten og parlamentet er i tråd med det den øverste leder kan stille seg bak. Det er også Vokterrådet som godkjenner alle kandidatene som stiller til alle valg, inkludert president- og parlamentsvalg.
Iran er ikke et enevelde
– På denne måten sikres republikken ved at ingenting vedtas uten av øverste leder er enig, forklarer Hafnor Bøe.
Hun legger også til at Iran ikke er et enevelde hvor lederen er eneste autoritet i systemet.
– Det er heller snakk om et nettverk av solide institusjoner som nettopp er laget for å overleve slike typer kriser som Iran nå står overfor, påpeker Hafnor Bøe.
Dermed er Iran rustet mot scenarier tilsvarende det som skjedde i Irak og Libya. Da Saddam Hussein og Muammar al-Gaddafi – som begge var enerådende på toppen av et hierarki – falt, falt også regimene.
– Regimefall i Iran skjer ikke like enkelt, nettopp på grunn av det sammensatte maktsystemet bestående av flere nivåer av religiøs, politisk, sikkerhetsmessig og militær makt. Når ett nivå svekkes, er systemet rigget slik at de andre kan ta over, forklarer Hafnor Bøe.
Desentralisert revolusjonsgarde
I tillegg kommer Revolusjonsgarden som skal sikre republikken mot indre og ytre fiender. Revolusjonsgarden er uavhengig av den statlige hæren, og rapporterer direkte til øverste leder.
– Denne grenen av maktapparatet har en desentralisert struktur som gjør den svært motstandsdyktig. Når det religiøse politiske toppnivået er truet, trer generalene inn med en militær sikkerhetsledelse, forklarer professoren.
Til sammen utgjør disse institusjonene et sammensatt system som kombinerer religiøs, politisk, samt sikkerhetsmessig og militær makt.
– Systemets sammensatte og spredte maktstruktur gjør at det er svært motstandsdyktig. Det er med på å forklare, hvorfor regimet til nå ikke har falt, påpeker Hafnor Bøe.
De religiøse autoritetene troner øverst
Religionsviteren mener nettopp den sjia-muslimske ideologien spiller en viktig rolle for Irans evne til motstand.
Hun forteller at sjia-islamske autoriteter tradisjonelt har holdt seg på sidelinjen av politikken. De har faktisk vært kjent for å være apolitiske.
Men dette endret seg etter den islamske revolusjon.
– Siden 1979 har Iran vært en konstitusjonell islamsk republikk som baserer seg på sjia-islamsk autoritet i kombinasjon med teokratiske, autoritære og demokratiske elementer. Denne statsformen er en religiøs nytolkning som mangler historisk sidestykke, forklarer religionsviteren.
Hun påpeker at de religiøse autoritetene nå ikke bare er direkte involvert i, men også troner øverst i det politiske systemet. Dette er ifølge Hafnor Bøe noe helt nytt som ble etablert etter revolusjonen.
Kampen mot USA og Israel kan knyttes til en endetidstro
Systemet fungerer som et teokrati hvor øverste autoritet ligger hos Gud. Denne autoriteten blir forvaltet av den høyeste av islamske lærde, den øverste lederen, i fraværet til Den tolvte imam.
Dette er en messiansk skikkelse. Det vil si en frelser for det iranske folk. Ifølge tradisjonen gikk Den tolvte imamen i skjul for å unngå å bli drept av sjia-muslimenes fiender. Det hadde alle de tidligere imamene blitt.
Ifølge teologien skal han vende tilbake ved dommedag for å gjenopprette et rettferdig sjia-muslimsk styre.
Khomeinis doktrine om velayat‑e faqih – at den øverste sjiamuslimske lærde styrer på vegne av den skjulte imamen – bygger direkte på denne teologiske forestillingen.
– Dette religiøse verdensbildet påvirker politikken. Kampen mot USA og Israel kan knyttes til en endetidstro hvor sjiamuslimene kan få frelse og rettferdighet gjenopprettes gjennom dommedag når Den tolvte imam trer fram, forklarer Hafnor Bøe.
Et regime fundert på anti-vestlige holdninger
En viktig vending i Iransk historie skjedde i1953, da britisk og amerikansk etterretning organiserte et statskupp mot den folkevalgte statsministeren Muhammad Mosaddeq.
Det var i samarbeid med sjahen og deler av hæren. Slik ble oljeindustrien satt under internasjonal kontroll.
Mange Iranere opplevde kuppet som et ydmykende overtramp og en anti‑vestlig holdning vokste fram i årene etter. Den ble en viktig årsak til revolusjonen i 1979.
– Revolusjonen var både en kamp mot sjahens vestliggjøring av landet og mot vestlig imperialisme. Det var også et opprør mot sjahens dekadente livsførsel, forklarer Hafnor Bøe.
– Revolusjonen i 1979 var både en kamp mot sjahens vestliggjøring av landet og mot vestlig imperialisme. Det var også et opprør mot sjahens dekadente livsførsel, forklarer Hafnor Bøe.
– Helt siden republikken ble etablert har dette regimet vært sjiaislamistisk og tuftet på anti-imperialistisk ideologi. Det går til dels tilbake i tid med vestlige land som har forsøkt å øke sin innflytelse i Iran, men det handler også om dagens situasjon, påpeker Hafnor Bøe.
– Regimet opprettholder sin legitimitet med anti-vestlige holdninger ikke minst nå under krigen mot USA og Israel, forklarer hun.
Kvinnen ble et symbolsk sentrum
Ideologien som vokste fram etter 1979‑revolusjonen i Iran var dypt preget av et antivestlig verdensbilde.
Forestillingen om «forgiftning fra Vesten» sto sentralt. Mange iranere opplevde under sjahens regime en omfattende vestliggjøring – i livsstil, kultur og samfunnsstruktur. Khomeinis bevegelse ønsket å bryte radikalt med dette.
Målet var å rense samfunnet for vestlig innflytelse i kultur, utdanning og lovgivning, og i stedet gjenreise et islamsk ideal basert på Koranen.
– I denne ideologiske omformingen ble kvinnen et symbolsk sentrum: hun representerte både den påståtte vestlige korrumperingen og visjonen om et nytt islamsk kvinneideal, forklarer Hafnor Bøe.
Hun har forsket spesielt på forholdet mellom religion, lov og kjønn.
«Den store satan» og «den lille satan»
Samtidig ble anti‑imperialismen en bærende del av retorikken. Den ble særlig rettet mot USA og Israel – omtalt som henholdsvis «den store satan» og «den lille satan». Dette er en retorikk som har preget iranske ledere helt fram til i dag.
– Denne politiske ideologien er tett knyttet til regimets aktive bruk av sjiamuslimsk teologi. I sjia‑tradisjonen står imamrekken på tolv imamer sentralt, der de fleste ble drept av fiender, ofte sunnimuslimske herskere, sier professoren.
Hun forklarer videre at på tilsvarende måte knyttes den politiske kampen mot imperialisme og vestlig dominans til en religiøs fortelling der sjia-muslimer trues av ytre fiender, i dag representert av USA og Israel.
– For regimet handler dermed også den pågående krigen om en overordnet ideologisk kamp hvor sjia-muslimene utsettes for lidelse. Det at de svarer med en slik styrke som de nå gjør, er for regimet en kamp for å gjenopprette rettferdighet for sjia-muslimer, der martyrer får en helt sentral plass i å legitimere regimets prosjekt, påpeker Hafnor Bøe.
– Det er påfallende å se hvordan den sjiaislamske teologien brukes aktivt av det iranske regimet. Den øverste lederen som nå er drept, fikk raskt martyrstatus av regimets tilhengere, forklarer UiS-professoren.
Dyrkingen av martyrer brukes aktivt av myndighetene for å styrke nasjonal identitet og oppslutning. Det bidrar også til politisk mobilisering og legitimitet for staten.
Samtidig påpeker religionsviteren at det er viktig å være klar over at det er langt fra alle sjia-muslimer som er enige i denne politiske bruken av religionen sin.
Det er også verdt å minne om at vestlige som reiser til Iran blir møtt med stor vennlighet og nysgjerrighet blant folket, og at det er hundrevis av unge, dyktige studenter som årlig reiser ut for å ta utdannelse i eksempelvis USA.
Revolusjonsgarden styrker seg
Hafnor Bøe påpeker at det er ingen tvil om at regimet er svekket og at det er vanskelig å spå hva som skjer i dagene og ukene framover.
Hun mener presset innenfra kan føre til intern splittelse, men hun ser ikke for seg at revolusjonsgarden svekkes så lett.
– Generalene er som regel ikke moderate og støtten til Den islamske republikken sitter dypt, sier hun.
Hun holder fram at det i de siste tiårene har utviklet seg stadig tettere bånd mellom sentrale politiske institusjoner i det iranske maktapparatet, og til revolusjonsgarden.
Et tydelig eksempel på dette er ifølge henne måten revolusjonsgarden aktivt har blitt brukt til å slå ned protester på.
Den grønne bevegelsen (2009), Kvinne, liv, frihet-bevegelsen (2022) og demonstrasjonene tidligere i år har blitt slått brutalt ned av regimet gjennom revolusjonsgardens harde framferd.
– Den nye åndelige og politiske lederen, Mojtaba Khamenei har tett bånd til Revolusjonsgarden. Det er derfor grunn til å tro at revolusjonsgarden får en enda større rolle og at det kan snu litt på maktbalansen i systemet, sier Hafnor Bøe.
Krigen kan styrke regimet
Noe annet som kan være avgjørende, tror Hafnor Bøe, er at den øverste lederen Khamenei ikke har formell politisk erfaring.
– Han har en middelmådig religiøs kompetanse, han er ikke lærd av høy nok rang til at han tilfredsstiller kravene i grunnloven. Det kan bety at han kan bli utfordret både fra religiøst og politisk hold, forklarer Hafnor Bøe.
Et annet utfall er at når befolkningen blir utsatt for bombing og lidelse, så støtter de opp om sitt eget land og lederskap – og det sjiamuslimske verdensbilde kan bli en trøst for noen.
– Donald Trumps siste advarsler om å utslette Irans kraftverk i helgen vil nok heller ikke føre til at Iran snur, men snarere gjøre at de biter enda hardere fra seg, tror Hafnor Bøe.
Artikkelen ble først publisert i forskning.no 26. mars 2026.
Referanser i Store norske leksikon:
Irans politiske system og Velayat-e fagih og Revolusjonsgarden
Tekst: Karen Anne Okstad, Avdeling for kommunikasjon og samfunnskontakt, UiS