Vår tid er så preget av regelrytteri at det svekker vår evne til å utøve egen dømmekraft, mener Hartmut Rosa, en av Europas ledende tenkere. Han besøkte Universitetet i Stavanger i februar 2026.
– Av og til må vi gå litt bort fra reglene for å gjenvinne rommet for skjønn og vurdering. Nettopp dette er nødvendig hvis vi skal endre systemet i det store bildet.
Det sa den tyske sosiologen Hartmut Rosa da han holdt årets Henrik Steffens-forelesning ved Universitetet i Stavanger i februar 2026.
Rosa er beskrevet som en akademisk superstjerne, og et fullsatt auditorium med over 600 publikummere hørte ham oppfordre til opprør mot dømmekraftens forfall. Han tok utgangspunkt i sin nye bok, Situasjon og konstellasjon – om spillerommet som går tapt (2026).
Se hele foredraget Hartmut Rosa holdt på Universitetet i Stavanger 12. februar 2026 på Viten-TV: Hartmut Rosa om dømmekraftens vilkår i vår tid. Henrik Steffens-forelesningen 2026 ved Universitetet i Stavanger.
Regelstyrt hverdag
Hartmut Rosa er professor i sosiologi ved Friedrich Schiller-universitetet i Jena og er særlig kjent for sine arbeid om akselerasjon, fremmedgjøring og resonans. Mange opplever ham som god på å vise hvordan hverdagslige erfaringer av i dag henger sammen med større sosiale og historiske krefter.
Rosa mener at vår tid er preget av et regelrytteri som er så massivt at det svekker vår evne til å utøve egen dømmekraft. Dette kan være en forklaring på at utbrenthet og ensomhet øker i vår tid, ifølge Rosa.
Han viste til noen gjenkjennbare eksempler:
- Fotballdommeren som overstyres av videodømming (VAR)
- Sensoren som må krysse av faste kriterier i et skjema for å fastsette karakteren på et essay
- Billettkontrolløren som må gi bot, selv om passasjeren bare har kjøpt feil type billett
- Burgerselgeren som ikke kan gi en gratis burger til barnet som mistet sin på gulvet, fordi kassen ikke kan overstyres
Sosiologen ser en tendens til at mennesker opplever avmakt i møte med en stadig mer regelstyrt og automatisert hverdag. I alle disse situasjonene er det ikke lenger vi mennesker som vurderer hvorvidt vi skal gjøre en handling eller ikke – det er selve systemet som tar seg av saken.
Resonans og kontroll
Rosas resonans-begrep er et svar på fremmedgjøringen og viser til en relasjon til verden hvor vi evner å både lytte og svare – en slags samklang mellom oss selv og det vi relaterer oss til.
Eksempler på resonans er møter med mennesker, natur eller ting hvor du opplever å bli berørt; for eksempel når en samtale eller et landskap, et musikkstykke eller kunstverk «taler» til deg – og du gir en eller annen følelsesmessig respons tilbake. Det kan også beskrives som en følelse av å være i kontakt med verden.
Rosa er en av hovedrepresentantene i den fjerde generasjonen av den såkalte Frankfurttradisjonen som tidligere har hatt skikkelser som Max Horkheimer, Theodor Adorno, nylig avdøde Jürgen Habermas og Axel Honneth.
Professor i sosiologi ved Universitetet i Stavanger, Anders Vassenden, utdyper:
– Sosiologi er jo et kritisk fag, og Frankfurterskolen har alltid vært opptatt av å identifisere samfunnets onder og patologier. Men i motsetning til mer eller forklaringsorienterte former for sosiologi, har Frankfurterskolen også forsøkt å peke normativt mot idealer om «det gode liv» og «det gode samfunn». Dette er også kjernen i Rosas arbeid, sier han.
Fra handlende individer til mekaniske utførere
– Rosa beskriver hvordan situasjoner som krever sensitiv, gjerne emosjonell vurdering og skjønn, særlig i arbeidslivet, i økende grad erstattes av forhåndsdefinerte konstellasjoner av mer «automatisk» utførelse: sjekklister, måleparametere og dokumentasjon. Det er også interessant at dette også ser ut til å være knyttet opp mot gode hensikter, som likebehandling og rettigheter, påpeker Vassenden.
Rosa selv trekker fram studentessayet som eksempel: Når du som sensor skal vurdere studentens besvarelse bryter du den ned til ulike konstellasjoner, ofte av binær karakter – ja eller nei. Er problemstillingen tydelig formulert, ja eller nei? Er sitatene korrekte? Er litteraturlista oppført på riktig vis? Ja eller nei?
Rosa viser til at våre ulike holdninger til situasjon og konstellasjon må eksistere side om side, men han advarer oss om at konstellasjonens logikk er i ferd med å bli enerådende.
– Faren er at vi mister evnen til å ta i bruk erfaringer, sensitiviteten og følelsene for å utøve skjønn og dømmekraft. Vi går fra å være handlende individer til mekaniske utførere, påpeker Rosa.
Han mener dette er en av hovedårsakene til den økende forekomsten av tap av livslyst og utbrenthet i dagens samfunn.
Aggressiv modus overfor verden
Rosa brukte forelesningen også til å minne oss på at vi i det moderne samfunnet trenger vekst og akselerasjon for å beholde antallet jobber og for å opprettholde levestandarden vår.
– Vi må øke hele tiden. Det er kapitalisme. Det har sine gode sider, men det skaper også et stort problem. Det skaper behov for optimalisering. Det setter oss i en slags aggressiv modus overfor verden, fordi vi må bli bedre, vi må bli raskere, vi må bli mer innovative. Det blir et permanent behov for optimalisering, påpeker forskeren.
– Særlig unge mennesker er utbrente og stresset. Det andre store problemet er ensomhet. Det er til og med opprettet egne departementer for ensomhet, la han til.
Nødvendigheten av å gjøre det vi «egentlig» ikke burde gjøre
Hartmut Rosa har et svar på hvordan vi skal unngå å føle oss som mekaniske roboter som handler på automatikk. Det skjer når du sier: «Egentlig har jeg ikke lov til dette, men jeg gjør det likevel.»
Egentlig er kontoret stengt, men kom inn, jeg gir deg skjemaet. Egentlig fylte du ut feil skjema, men ok, jeg godtar det denne gangen. Egentlig burde jeg gi deg en bot for dette, men jeg lar være. Egentlig burde jeg gi deg en D eller stryk, men jeg lar deg bestå fordi du har skrevet noe originalt som har verdi.
– Dette er øyeblikkene hvor du blir et handlende subjekt. Det er slik du unngår å bli utbrent – fordi du føler at du faktisk gjør en forskjell, at du handler.
– Vi kan begynne å bli agenter, og i det minste få en følelse av handlekraft i det vi gjør.
– For å overvinne problemene i og med kapitalismen må vi forstå oss selv som aktører i denne verden. Vi må begynne å se på oss selv som moralsk ansvarlige aktører. For da kan vi også være politiske aktører og endre strukturene.
Rosa tar i bruk det brasilianske begrepet «jeitinho». Det er et begrep for den typen handlekraft og spillerom som trengs for å motvirke vår avmaktsfølelse, ifølge Rosa.
– Interessant nok har nesten alle kulturer utenfor Europa et begrep for dette – den lille veien, den smale stien. Og de er veldig klar over at det grenser til korrupsjon. Det kan misbrukes. Det er en mellomform for løsning. Men det er nødvendig for våre menneskeliv.
Rehabilitering av dømmekraft
For Rosa gir det mening å tenke at i enkelte situasjoner er det på sin plass å bruke egne erfaringer og følelser og stole på sin egen dømmekraft – selv om det kan bety å bryte noen regler.
I Stavanger oppfordret sosiologen tilhørerne om å bli handlende individer.
– Vi kan begynne å bli agenter, og i det minste få en følelse av handlekraft i det vi gjør. Men vi kan også endre reglene litt, for det har blitt gjort før. La oss endre reglene slik at de ikke regulerer hver enkelt handling. I stedet bør vi løfte blikket og ha et kontrollsystem på metanivå for å identifisere korrupsjon og systematiske skjevheter og diskriminering der vi ikke vil ha det. Og la oss så gjenvinne rommet for vurdering og skjønn, for det er nødvendig hvis vi vil endre systemet i stort.
Tekst: Karen Anne Okstad
Foto: UiS / Sander Mortensen
