Refill – Religion, filosofi og livssyn ved UiS: Bøker og fagartikler

Menneskene er ikke alene

Er du interessert i dyr og / eller er lærer og ønsker å lage et skoleopplegg om mennesker og andre dyrearter? Ta deg to minutter til å se dette avsnittet fra en presentasjon holdt av naturviteren Frans de Waal.

I dag vet vi at mange dyrearter besitter egenskaper som tidligere kun har vært assosiert med mennesker. Dyr kan ha sans for rettferdighet, føle empati, planlegge, lage og bruke redskaper. Etologer, som forsker på dyrs atferd, filosofer og nevrologer har konkludert med at bevissthet ikke er forbeholdt mennesker, men finnes også hos en rekke andre dyrearter. For de som har kjæledyr, er dette ikke en overraskelse. Følelser, intelligens, planlegging og personlighet er noe man lett kan observere hos hunder, og kanskje også hos katter (den som skriver er en hundemenneske).

En familieanekdote om skotsk terrier Amy og Higgins kan tjene som illustrasjon. En dag fikk Higgins en vaffel. I stedet for å spise den med en gang, gravde han den ned i hagen, tydeligvis med planen om å spise den senere. Amy, som så hva som skjedde, kunne ha stjålet vaffelen fra Higgins, men valgte i stedet å vente. Når Higgins forlot stedet, gravde Amy opp vaffelen og spiste den. Denne historien støtter tanken om at dyr besitter mange av de egenskapene vi tidligere har forbundet kun med mennesker: observasjon, refleksjon, planlegging og evnen til å kontrollere impulser.

Hvorfor har det tatt så lang tid før vi har erkjent at mange dyr har bevissthet? I flere hundre år har filosofer og naturvitere fokusert mer på å finne ut hva som skiller mennesker fra andre dyrearter, snarere enn på hva de har til felles. Dette begynte i 1600-tallet med den franske filosofen René Descartes, som postulerte at dyr var automatiserte maskiner. Når et dyr gå uttrykk på ubehag eller smerte, mente Descartes at dette ikke var mer enn en mekanisk lyd. Denne oppfatningen gjorde det lettere å eksperimentere på dyr og bruke dem til mat, produksjon av varer, og til arbeid. Utnyttelsen av dyr har sannsynligvis vært en viktig årsak til at menneskene har fokusert på forskjellene i stedet for likhetene. Det er vanskeligere å påføre smerte eller drepe et vesen man ser på som likt, eller ikke så ulikt seg selv.

De som fremdeles forsvarer det tradisjonelle synet på dyr, anklager denne nye forskningen som understreker likheten mellom mennesker og andre arter, for å være antropomorfisme – det vil si å tillegge dyr menneskelige egenskaper. De mener disse forskerne lever i en "Disney-verden", der dyr snakker, kopper smiler og koster danser. Samtidig mener andre at antropomorfisme kan være et nyttig verktøy. De er enige i at vi ikke bør pålegge dyr menneskelige egenskaper, men spør hvorfor atferd hos dyr som ligner på vår egen, automatisk skal forklares med andre faktorer enn dem som finnes hos mennesker.

En konsekvens av denne nye tilnærmingen er at det nå er legitimt å gjennomføre kvalitative studier av dyr, på samme måte som man gjør i samfunnsvitenskapene og humaniora. Forskere kan nå interagere med dyr og etablere relasjoner med dem, uten at dette anklages for å gå på bekostning av forskningsresultatene. Anekdoter - historien om Amy og Higgins er et eksempel på dem - kan også brukes. Nærværet til dyrene kan føre til ny innsikt.

Selv om vi gjør store fremskritt i forståelsen av dyrenes indre liv, er det likevel klare grenser. Et klassisk eksempel er at vi aldri vil kunne forstå hvordan flaggermus opplever natten når de flyr og bruker sonar siden dette er en evne som mennesker ikke har.

Samtidig som vår forståelse av dyrenes bevissthet gjør store fremskritt, står mange arter overfor trusselen om å bli utslettet i det som kalles den sjette utryddelsen. Dagens økonomiske system påvirker miljøet så sterkt at vi nå lever i "antropocen" – en tidsepoke dominert av menneskelig aktivitet som ødelegger økosystemene. Hvorfor skjer dette? En teori er at mennesker er i stand til å skape felles tanker som muliggjør samarbeid. Religioner, politiske og økonomiske ideologier er gode eksempler på dette. I den verden vi lever i, er mange av de tankene som forener oss og muliggjør samarbeid, dessverre verken gunstige for miljøet eller for menneskene på lang sikt.

Oppgaven vår er å utvikle nye ideer som kan forene oss rundt mål som tjener livet på jorden. Respekt for dyrene er en av disse ideene. Hver og en av oss – og spesielt skolen – har et ansvar for å fremme en bedre forståelse av dyrenes indre liv.

Ønsker du å lære mer om dette, les gjerne artiklene som har inspirert dette innlegget. De er skrevet av UiS-filosof Morten Tønnessen, en av Norges ledende eksperter på dyreetikk. Disse tekstene er populærvitenskapelige bidrag eller bokomtaler og kan være et utmerket utgangspunkt for videre lesning eller for et skoleopplegg. Hvis du har mulighet, bør du også lese de bøkene som Tønnessen anbefaler.

Her er artiklene:

• bokomtale om Lars Fr. H. Svendsen sin bok Å forstå dyr. 
• kronikken "Hvor like er mennesker og dyr?", skrevet sammen med Siri Martinsen (NOAH), først publisert i Dagbladet.
• kronikken "Artsutryddelse i menneskets tidsalder" med lesetips.
• bokomtalen "Miljøvern for dummies", om Elizabeth Kolbert sin bok Den sjette utryddelsen. En unaturlig historie.
• gjestekommentaren "Hvordan er det å være et dyr?"

 Sist, men ikke minst, kan du se hele presentasjonen til Franz de Waal.

Alessandro Falcetta

Økonomi trenger filosofi

Økonomifaget kan fremstå som en nøytral beskrivelse av hvordan produksjon og utveksling av tjenester og varer fungerer. I virkeligheten er det få disipliner som er mindre nøytrale og objektive enn en disiplin som ser ut til å være nøytral og objektiv.

Økonomifaget er i store deler av verden hovedsakelig koblet til den kapitalistiske modellen, som bygger på et bestemt syn på hva et menneske og samfunn er og hvordan de fungerer. Dette synet er et resultat av historiske prosesser, som for eksempler filosofiske teorier utviklet i Storbritannia på 1700-tallet.

I lys av at det økonomiske systemet vi lever i har skapt en miljø- og klimakrise som undergraver livsgrunnlaget for mennesker og mange andre arter, er det betimelig å kaste et kritisk blikk på det og undersøke om det er mulig å tenke økonomi på nye måter.

En av ressursene vi i Norge kan bruke for denne nytenkningen, er filosofien til Arne Næss. Arne Næss er mest kjent for sitt arbeid innenfor økologi, men han rettet også søkelyset mot økonomifaget og analyserte forholdet mellom økonomi og økologi.

Arne Næss’ bidrag og hvordan dette kan hjelpe oss å forny økonomisk tekning, er studert i en artikkel forfattet av UiS-filosof Morten Tønnessen, Jan Karlstrøm og den nylig avdøde Thomas Hylland Eriksen. Artikkelen ble publisert i juni 2024 i Norsk filosofisk tidsskrift og er gratis tilgjengelig.

Denne artikkelen avdekker forhold og åpner opp for perspektiver som sjelden omtales i de tradisjonelle mediene. De tre forfatterne inspirerer til å tenke nytt. Interessant nok lever vi i et økonomisk system som hele tiden oppfordrer til nytenkning. Samtidig er det eneste som ikke skal utfordres av nye tankemåter, systemet selv. Tønnessen, Karlstrøm og Eriksen vil at vi tenker nytt også om dette.

Alessandro Falcetta

Fem artikler om motvekst og danning: Vi kan gå andre veier

• 5 artikler fra Nordic Studies in Education

På 1980-tallet brukte den britiske statsministeren Margaret Thatcher betegnelsen TINA for den vestlige kapitalistiske modellen: “There Is No Alternative”. Etter fallet av Berlinmuren og kollapsen av Sovjetunionen hevdet sosiologen Francis Fukuyama at verden hadde nådd historiens ende. Det vestlige systemet, basert på liberalt demokrati og kapitalisme, ville være det eneste rådende systemet i fremtiden.  

Thatcher og Fukuyamas utsagn bygde på ideen om at kapitalismen, spesielt i dagens form av nyliberalisme, var best egnet til å løse de problemene mennesker står overfor og ville føre til rikere samfunn. 

I korte trekk hevder den nyliberalistiske tankegangen at markedet, lavere skatt, deregulering og privat initiativ til slutt vil produsere bedre livsvilkår for alle. En fundamental forutsetning for at dette skal kunne skje, er økonomisk vekst. Dette produserer større profitt, som er hovedmålet for de private økonomiske aktørene. 

Førti år etter inntoget av nyliberalisme, befinner vi oss midt i en miljø- og klimakrise, og Vesten erfarer økende fattigdom, spredning av psykologiske plager og økende tilslutning til illiberale politiske bevegelser. 

Mange tenkere påpeker at det som stadig økonomisk vekst lovet, et bedre liv for alle, ser ut til å ha produsert det motsatte. 

En av sektorene hvor vekstmentalitet har kommet inn, er utdanning. Siden 1990-tallet har nyliberalistisk tenkning påvirket alle utdanningsnivåer i forhold til hva pensum skal inneholde, hva skolens oppgaver er, og hvordan utdanningsinstitusjoner skal driftes. Denne inntrengningen er ikke overraskende. Økonomisk vekst krever stadig nye områder hvor markedet kan ekspandere og/eller hente ressurser fra, etter at de vanlige sektorene er mettet. Utdanning, helse og omsorg er de nye grenselandene som må nås. 

Når det gjelder utdanning i Norge, har denne økonomiske tenkningen gjort seg gjeldende siden begynnelsen av 2000-tallet med implementeringen av de anbefalinger som ulike institusjoner og organisasjoner, for eksempel OECD (Organization for Economic Cooperation and Development), har gitt sine medlemmer.  

Anbefalingene sier at utdanning skal produsere medborgere i stand til å møte de utfordringene som oppstår i en verden i stadig endring, noe som oversatt betyr å tilfredsstille næringslivets behov.  

Språket i akademia har blitt tilpasset til denne nye situasjonen: studiepoengproduksjon, kandidatproduksjon, gjennomstrømming og rekruttering viser hvordan en utilitaristisk tenkemåte har erstattet et tidligere pedagogisk syn som satte studentene, og ikke næringslivet, i sentrum. 

Hva betyr dette for utdanning? Er det mulig å tenke en utdanning som bygger på andre premisser og sikter mot andre mål? 

Dette var temaet på en konferanse arrangert i 2023, The 4th Annual Nordic Educational Conversation, som blant annet har resultert i artiklene samlet i den siste utgave av Nordic Studies in Education. Denne utgaven, som er gratis tilgjengelig på nett, undersøker hvordan begrepet “degrowth” kan åpne utdanning for nye perspektiver.  

Begrepet “degrowth”, på norsk “motvekst” (se gjerne denne oversikten, ble introdusert i 1972 av filosofen André Gorz, men fikk oppmerksomhet først på begynnelsen av 2000-tallet. Ingen enkel definisjon kan uttrykke hva begrepet står for, men generelt sett utfordrer det til å redusere ressursforbruk, spesielt i Vesten, og til å skifte fra økonomiske verdier til sosiale og individuelle verdier som inkludering, omsorg og gavmildhet. 

• Motvekst - en introduksjon av Jørgen Pedersen

Den innledende artikkelen, forfattet av John Baldacchino og Herner Sæverot, påpeker at det vekstparadigmet har lovet, har produsert det motsatte: fattigdom, psykiske lidelser og ensomhet. Det er derfor på sin plass å utforske hva motvekst kan bidra med i vårt samfunn med tanke på danning.  

De to forfattere observerer at danning står overfor enn spesiell utfordring i forhold til motvekstideen: Dette er at vekst har vært et viktig element i det tradisjonelle begrepsapparatet av pedagogisk filosofi siden Aristoteles’ tid. I denne konteksten betyr vekst å overskride gamle grenser og har derfor vært et viktig verktøy mot konservative som vil holde fast ved sine privilegier. I dag forstås vekst innenfor utdanning som akkumulering av kunnskap, mens Baldacchino og Sæverot hevder at studentene trenger verktøy for å tolke verden og forstå egen tilværelse. 

Til dette målet er de fem artiklene i den siste utgaven av Nordic Studies in Education rettet. En kort oppsummering av artiklene kan leses i slutten av Baldacchino og Sæverots introduksjon. De undersøker, utfordrer og utvider motvekstbegrepet fra ulike perspektiver. Flere forfattere trekker frem den estetiske dimensjonen, som er særlig relevant i bidraget skrevet av UiS-kollega Kari Marie Manum sammen med Anne Pirrie. 

I en tid hvor det råder en stor debatt om lærerutdanning og skolevesen, er denne samlingen både et viktig bidrag til å se på hele danningsspørsmålet fra uvanlige sider og en kilde til nye tanker og inspirasjon. 

Alessandro Falcetta

Rettferdighet og menneskeverd: Omri Boehm om radikale universalisme

Den israelske akademikeren Omri Boehm er en av vår tids mest interessante filosofer. Født i 1979, er Boehm nå førsteamanuensis ved The New School for Social Research i New York, en institusjon kjent for å ha vært knyttet til filosofer som John Dewey, Erich Fromm og Hannah Arendt. 

I 2022 utga Boehm boken Radikaler Universalismus. Selv om Boehm skriver på engelsk, er det kun den tyske oversettelsen som har blitt publisert. Boken har skapt mye debatt og ble hedret med Leipzig Book Award for European Understanding. 

“Radikaler Universalismus”, som på norsk ville hete “Radikal universalisme”, bygger hovedsakelig på filosofien til Immanuel Kant, en av opplysningstidens mest betydningsfulle tenkere. Kant hevdet at det finnes etiske prinsipper som er felles for alle mennesker, kjent som kategoriske imperativer. Disse kan oppsummeres i to hovedformuleringer: For det første må reglene som styrer dine handlinger være slike at du ønsker at alle følger de samme reglene. For eksempel, hvis du snylter på skattene, må du akseptere at alle gjør det samme. Vil dette være greit? For det andre må du aldri behandle et annet menneske kun som et middel for å oppnå noe, men også som et mål i seg selv. Hvis en elektriker kommer hjem til deg for å fikse noe, må du hilse og anerkjenne at det står et menneske foran deg, ikke bare tenke på reparasjonen du trenger. Disse prinsippene bygger på tanken om at menneske er utrustet med fornuft og at menneskeverd er ukrenkelig. Hvert menneske har en iboende verdi som aldri skal svekkes, krenkes eller tas bort. 

Dette tankesettet er grunnlaget for universalismen, en filosofisk retning som ser på hvert menneske som verdifullt i seg selv, uansett hvem de er, hva de tenker eller gjør. Boehm er en av dagens viktigste talspersoner for universalismen. 

Universalismen har imidlertid møtt mye kritikk. Mange påpeker at de som fremmet universalismen ofte handlet i strid med sine egne prinsipper. For eksempel, den amerikanske uavhengighetserklæringen i 1776, et dokument som bygger på universalismen, ble signert av en president som eide slaver, Thomas Jefferson. Et annet eksempel er at opplysningstiden, som er universalismens vugge, ble ledsaget og etterfulgt av europeisk kolonialisme, hvor ikke-europeere ble undertrykt og umenneskeliggjort. 

Ifølge Boehm er disse innvendingene ikke treffende fordi det som teller er prinsippet, ikke de menneskene som utarbeidet det og ignorerte det i sine handlinger. Tanken om at menneskeverd er ukrenkelig beskytter oss fra overgrep, spesielt for dem som sitter med avmakt. Ved å gi opp universalismen, åpner vi døren for diskriminering og urett. 

Boehm frykter at dette skjer i dagens debatt. Identitetspolitikk som setter søkelyset på de erfaringene som ulike marginaliserte grupper har vært gjennom, og kjemper for deres rettigheter, kan føre til polarisering og splittelser. Et ekstremt tilfelle av identitetspolitikk er det sionistiske prosjektet med en jødisk stat i Palestina. Ved å sette til side universalistiske prinsipper, førte sionismen til fokus på én gruppe på bekostning av en annen, og dannet en stat, Israel, som Boehm definerer som en apartheidstat.  

Andre som kritiserer universalismen, mener at den demokratiske debatten bør få forrang over abstrakte filosofiske prinsipper, og at det som debatten kommer frem til, skal bestemme våre leveregler. Faren med dette, hevder Boehm, er at vi åpner opp for muligheten for at menneskeverd blir krenket. 

Hvor kommer universalismensideen fra? Boehm sporer sitt opphav til Bibelen. En viktig karakter i denne sammenhengen er Abraham. Han ville at Gud skulle spare Sodom fra ødeleggelse i rettferdighetens navn. Ved å ødelegge Sodom, som var berømt som en syndefull by, ville Gud drepe ikke bare forbrytere, men også lovlydige, og dette ville være urettferdig. Det samme gjør Abraham når han blir bedt av Gud om å ofre sin sønn Isak. Boehm foreslår at den originale teksten ikke inneholdt noen engel som stoppet Abraham, og at det var Abraham selv som ofret et dyr i stedet. Disse er eksempler på hvordan en av Bibelens lærdommer er at man i rettferdighetens navn også må nekte å adlyde Gud. 

Boehm har skrevet en bok som vekker mange refleksjoner og tanker. Det som presenteres her, er ikke en analyse, og mulige kritiske punkter har ikke blitt tatt opp. Det er helst en invitasjon til å lese boken, om man kan tysk, og til å følge Boehm, gjerne på de mange videoer som ligger ute på YouTube, for å bli kjent med denne filosofen. 

Omri Boehm, Radikale Universalismus: Jenseits von Identität (Berlin: Ullstein, 2024). ISBN 9783548068572