Hopp til hovedinnhold

"Nullvisjon for pasientskader - en retorisk skivebom?"

Systemer som legger opp til et ensidig søkelys på svikt og straff av enkeltmennesker, kan ifølge kronikkforfatterne ha negative konsekvenser for læringsmotivasjon og læringsevne.

Publisert: Endret:

Sina Furnes Øyri er postdoktor ved SHARE - Senter for kvalitet og sikkerhet i helsetjenesten ved Avdeling for kvalitet og helseteknologi ved Universitetet i Stavanger. Sammen med Siv Hilde Berg - som også er postdoktor ved SHARE - har hun skrevet en kronikk som ble publisert i papirutgaven til Dagens Medisin lørdag 4. desember. Den kan også leses digitalt.

Kronikkforfatterne mener at det er umulig å eliminere all tenkelig risiko i helsetjenesten - og at det heller ikke er formålstjenlig i et individ- eller samfunnsperspektiv. De understreker at en nullvisjon for pasientskader fort kan bli et unyansert retorisk virkemiddel og en politisk "vy", som ikke tar helsetjenestenes kompleksitet inn over seg.

Sina Furnes Øyri er en av kronikkforfatterne. Hun er postdoktor ved SHARE - Senter for kvalitet og sikkerhet i helsetjenesten.
Sina Furnes Øyri er kritisk til bruk av nullvisjon for pasientskader. Foto: privat

– Mer enn en verdi

Norske myndigheter har ved flere anledninger proklamert nullvisjon som konsept i helsetjenesten, der nullvisjon for pasientskader er sist ut. Øyri og Berg mener at en nullvisjon for pasientskader bærer preg av lav troverdighet, og dermed kan fremstå som utopisk for klinikere og beslutningstakere. De oppfordrer Helsemyndighetene til å la seg inspirere av Aristoteles sine grunnleggende prinsipper for overtalelse, som oversatt til norsk betyr troverdighet, fornuft og følelser.

– Nullvisjonen er mer enn en verdi. Vi mener at det mangler sentrale argumenter for hvordan nullvisjonen skal brukes som et styringsverktøy i et komplekst, høyrisikabelt system, sier kronikkforfatterne videre.

Ingen behandling er hundre prosent risikofri: det finnes en påregnelig risiko. De påpeker videre at upåregnelige skader i tillegg kan oppstå til tross for at helsepersonell har ytt forsvarlig helsehjelp og behandling, og hvor det ikke er mulig å påvise systemiske faktorer som har gitt rom for uforsvarlighet. Denne distinksjonen tar ikke en nullvisjon høyde for.

Siv Hilde Berg er medforfatter i kronikken. Hun er også postdoktor ved SHARE.
Siv Hilde Berg er medforfatter i den publiserte kronikken. Foto: privat

Styringsverktøy for praksis

Lokal forankring i sykehjem og sykehus krever ifølge postdoktorene noe mer enn generelle topptunge beslutninger. Handlingsplaner og visjoner må aksepteres av dem som skal iverksette dem, være reelle styringsverktøy for praksis og ha en viss grad av sunn fornuft i seg.

En nullvisjon kan tenkes å gi økt oppmerksomhet til målsetningen om å redusere antallet pasientskader, uten å gi merverdi til det konkrete arbeidet som gjøres lokalt i sykehjem og sykehus landet over. Generelt er det en utfordring å kvantifisere data for å måle effekt i helsetjenesten. Mål som oppleves som meningsløse, kan medføre svekket motivasjon til å iverksette risikoreduserende tiltak. Helsepersonell erfarer at pasientsikkerhet også skapes gjennom individrettede tilpassinger som ikke lett lar seg standardisere eller måle.

– Det hviler et paradoks i å innføre en nullvisjon for et samfunnsområde som har iboende risiko. For å argumentere troverdig om nullvisjonen, bør det differensieres mellom nullvisjon for upåregnelige skader og påregnelige komplikasjoner som er påført pasienter av helsetjenesten, avslutter kronikkforfatterne.

Tekst: Eigil Kloster Osmundsen