Ingvild Idsøe-Jakobsen har i sin doktorgradsavhandling forsket på hvordan ansatte i hjemmetjenesten oppfatter risiko og hvordan de tilpasser arbeidet sitt i møte med dette.
Ingvild Idsøe-Jakobsen forsvarer 15.august 2025 avhandlingen Exploring risk perception and adaptive capacity in homecare services: A multiple embedded case study
Hva har du forsket på?
Jeg har forsket på hvordan ansatte i hjemmetjenesten selv opplever og håndterer risiko og endringer. For å sikre god kvalitet i hjemmetjenesten må ansatte hele tiden tilpasse seg uforutsette situasjoner. Planer må justeres, ressurser fordeles på nytt, og behov som oppstår underveis må håndteres der og da.
Med dette som bakteppe ønsket jeg i avhandlingen å undersøke tre spørsmål:
- Hvordan tenker og snakker ledere og helsepersonell om risiko og tilpasninger?
- Hvilke tilpasninger gjøres i praksis – og hvorfor?
- Hvordan fungerer hjemmetjenesten som system?
Formålet med avhandlingen har vært todelt:
- Å bidra med mer kunnskap om hvordan risiko oppfattes og hvilke tilpasninger som skjer i hjemmetjenesten.
- Å undersøke hvordan begrepet risiko brukes for å sikre helsehjelp av god kvalitet.
Jeg intervjuet både ledere og helsepersonell i hjemmetjenesten for å få innblikk i deres refleksjoner, erfaringer og vurderinger. Samtidig har jeg satt funnene inn i en større teoretisk og samfunnsmessig sammenheng.
Avhandlingen er ikke ment som en fasit, men som et utgangspunkt for videre diskusjon og bedre forståelse av hjemmetjenesten – både som praksis og som system.
Hva fant du ut?
Funnene fra studien viser at ledere og helsepersonell i hjemmetjenesten sjelden brukte begrepet «risiko» selv, men likevel gjorde de kontinuerlig vurdering av risiko i praksis. De opplevde at trygghet og selvstendighet var viktige egenskaper hos helsepersonellet, fordi arbeidet var så komplekst og skiftende. Når tidsplaner ble presset, ble det nødvendig å gjøre justeringer. Slike tilpasninger ble sett på som nødvendige for å opprettholde kvaliteten på tjenestene, også når tilpasningene ikke fulgte nasjonale retningslinjer.
Funnene viste også tydelig at selv om helsepersonellet ofte gikk ut alene, var det kollektive og kollegiale aspektet svært sentralt både i avgjørelser her-og-nå i hjemmene, ved å hjelpe og støtte hverandre med vanskelige vurderinger og håndtere uforutsette endringer, og i diskusjoner og erfaringsdeling i etterkant. Dette kollektive perspektivet ble beskrevet som uvurderlig og helt sentralt for god kvalitet.
Ledere og helsepersonell fortalte at de anså tjenestene som forsvarlige, men påpekte at de var dårlig tilpasset enkelte pasientgrupper, særlig personer med alvorlig demens, psykiske lidelser eller rusproblemer. At hjemmetjenesten ikke hadde anledning til å si nei til å ta imot flere pasienter ved kapasitetsutfordringer ble sett på som krevende. Fleksibilitet og løpende tilpasninger ble fremhevet som avgjørende for kvaliteten på tjenestene.
Både ledere og helsepersonell beskrev en forventning fra samfunnet, pasientene og pårørende om å håndtere langt mer enn helsehjelp, inkludert sosiale og økonomiske utfordringer hos pasientene. Hva som var nødvendig helsehjelp var også uklart i mange settinger, fordi flere pasienter ikke hadde noen rundt seg til å hjelpe med ikke-helserelaterte problemer og hverdagsoppgaver. Dette tvang helsepersonellet og lederne til å ta vanskelige avgjørelser og prioritere strengt. Denne kontinuerlige belastningen bidro til økt emosjonelt press i arbeidshverdagen.
Hva kan forskningsfunnene brukes til?
Funnene fra studien indikerer at ledere og helsepersonell i hjemmetjenesten har en bevissthet om risiko og tilpasser tjenestene der det er nødvendig. En felles terminologi for risiko kan bidra til å synliggjøre utfordringer, konsekvenser og behov overfor beslutningstakere i kommunen. Siden kommunene allerede har et ansvar for sikkerhet og beredskap, kan målrettet opplæring i risikohåndtering være en ressurs i det videre arbeidet og sikre felles forståelse på tvers.
Myndighetene bør kartlegge systemiske risikoer og de utilsiktede ringvirkningene i hjemmetjenesten for å styrke pasientsikkerheten. Helsepersonellets fleksibilitet er en viktig ressurs, og i avhandlingen anbefales det at fremtidige retningslinjer derfor også bør inkludere et perspektiv på resiliens. På utdanningsnivå anbefales det å styrke opplæringen i risikohåndtering for både helsefagarbeidere og sykepleiere.
Studien viser at hjemmetjenesten ofte står overfor utfordrende pasientsituasjoner. Pasienter med alvorlige psykiske lidelser, alvorlig demens, økonomiske problemer og pasienter som motsetter seg hjelp kan være spesielt krevende å sikre fullt forsvarlige helsetjenester. God kommunikasjon er avgjørende, spesielt ved endringer i pasientens helsetilstand. Både ledere og helsepersonell opplevde at godt samarbeid er viktig, og at fragmenterte tjenester kan svekke kvaliteten. Det er derfor relevant å undersøke hvordan teamarbeid i hjemmetjenesten kan styrkes ytterligere, slik at kompetanse, erfaring og fleksibilitet utnyttes til det fulle. For å møte disse utfordringene, anbefales det i avhandlingen at hjemmetjenestene i kommunene bør legge til rette for både skriftlig og muntlig informasjonsutveksling ved vaktskifter. Diskusjonsgrupper for helsepersonell kan også være en nyttig måte å dele erfaringer og finne gode løsninger sammen.
Ingvild Idsøe-Jakobsen er stipendiat innen kvalitet og sikkerhet i helsesystemer ved Avdeling for kvalitet og helseteknologi, og tilknyttet SHARE - Senter for kvalitet og sikkerhet i helsetjenesten. Hun har 10 års erfaring som seniorinspektør i Arbeidstilsynet og har en bachelor i helsefremmende arbeid og helsepsykologi, og master i endringsledelse med valgfrie emner i risiko og samfunnssikkerhet.