Hopp til hovedinnhold

Fra et fremdeles koronafritt hjemmekontor

Stipendiat Marlow er opptatt av både menneskers og dyrs rettigheter, hun er veganer, men akkurat nå er fokuset rettet mot verdenssituasjonen og hvor lenge det vil ta før livet er tilbake til normalen.

Publisert: Endret:

Stipendiat Mira Marlow.

Navn: Mira Aurora Marlow

Alder: 43 år

Forskningsprosjekt: Unge kvinners erfaringer fra å vokse opp på barnevernsinstitusjoner

Hjemland: Helsinki,  Finland

Utdannelse: Master i sosialfag fra UiS

Mira Aurora Marlow er finsk. Hun er mor til åtte år gamle tvillinger og er gift med Dave fra UK. Marlow flyttet fra Helsinki i 2003 til Skottland for å studere filosofi og kjønnsstudier ved University of Aberdeen. Her traff hun mannen sin på et MMA treningssenter hvor de begge trente thaiboksing.

 –  Jeg ble ferdig med studiet i Aberdeen i 2007.  Mannen min fikk like etter et jobbtilbud fra New Zealand, så hadde det ikke vært for at han fikk et bedre tilbud fra Stavanger, hadde ungene vår kanskje blitt kalt Kiwier nå, ler hun.

Mira flyttet til Stavanger i februar 2008. Hun gikk på norskkurs ved Johannes læringssenter og gjorde frivillig arbeid for Røde Kors.  

 – Det var vanskelig å finne jobb i denne tiden, men til slutt fikk jeg en deltidsstilling i en barne- og ungdomsbolig på Madla og etterhvert fikk jeg også stilling ved Krisesenteret i Stavanger. Disse arbeidsoppgavene styrket min sosialfaglige interesse, men allerede i den tiden jeg bodde i Finland jobbet jeg med ungdommer med rusproblemer. Sammenlagt la nok denne erfaringen grunnlaget for at jeg etterhvert valgte å ta en master i Sosialfag, forklarer Mira.

Men Mira har også jobbet som eiendomsmegler. … I tillegg har hun erfaring som journalist fra hjemlandet. Og i Scotland jobbet hun som studentveileder ved studentboligene og som butikksjefen på campus.

 – Alt i alt er dette viktige arbeidserfaringer som har gitt meg et viere perspektiv på livet, forteller hun.   

Forskningsprosjekt

Marlow startet masteren i sosialfag i 2013 og i 2016 begynte hun i stipendiatstillingen. Mira forsker på jenter og unge kvinner mellom 17 og 26 år som bor eller har bodd i barnevernsinstitusjoner i Norge. Hun har publisert sin første artikkelen sammen med veilederen sin: Marlow, M.A., & Søndenå, K. (2019). Sosialpedagogikk i lys av endrede historiske og kulturelle vilkår - tid for fornyelse. – Artikkelen er publisert i antologien Sosialpedagogiske perspektiver (Red. Lone, A. & Halvorsen, T.), og handler om hvordan kan nyere teori, nærmere bestemt feministisk standpunktteori, bidra til en renovert og fordypet forståelse av sosialpedagogikkens mantra: ambisjonen om et frigjørende perspektiv som skaper meningsfulle handlings- og endringsmuligheter i hjelpetrengende barn og ungdommers liv.

Mira er spesielt opptatt av hva og hvordan hennes forskningsdeltakere forteller om det å være en jente som bor  på institusjon. Målet med forskingen er å synligjøre jentenes liv på institusjoner og hva, fra deres synspunkt, er nødvendig for å få til en god barndom. Hun har brukt narrative metoder i sin forskning der hun utforsker deltakernes livshistorier.

 – Det har vært et veldig interessant studie.  Spesielt lærerikt har det vært å se hvor handlekraftige disse unge kvinnene egentlig er og hvor flinke de har vært i å håndtere svært utfordrerne situasjoner. Vi hører ofte historier om hvor traumatiserte barn som bor på institusjoner er. Studiet mitt viser at til tross for sine ofte traumatiske fortid viser disse kvinnene en utrolig styrke og evne til å gjøre det beste ut av situasjonene sine, understrekker Mira.

Marlow skriver nå på sin andre artikkelen. Denne handler om hvem disse kvinnelige beboerne på institusjoner er og hva de mener skal til, for å sikre at barn på institusjon kan få en god barndom.

 – Den tredje artikkelen er i utkastfasen og skal handle om metodiske utfordringer i forskningsprosjektet mitt. Planen var at jeg skulle levere avhandlingen 30. november i år, men på grunn av Korona situasjonen blir den sannsynligvis forsinket. Uansett er planen min å disputere en gang på våren i 2021, men det er en del som fremdeles gjenstår. …For å disputere trenger jeg å bli ferdig med artikkel 2 og 3. En av disse artiklene må være godkjent for publisering, og en må være sendt til et tidsskrift. I tillegg skal kappa skrives. Først når dette er gjort, kan jeg sende inn avhandlingen min, altså alle 3 artiklene pluss kappa til komiteen for vurdering, forklarer Mira.

Mira på privaten

Mira elsker å være i bevegelse enten det er på en yogamatte, i et basseng, på sykkel eller på et snowboard. Dessuten elsker hun å kunne sette seg ned i ro og mak med en god bok sammen med Lulu, den gamle katten sin.

 – Det er en stund siden jeg var i bokseringen nå. Livet endrer seg når man får familie, aktivitetene også. Men våre to døtre er heldigvis glade i både å svømme, sykle og gå på ski, dessuten liker de å dra ut i skog og mark. Selv om vi ikke fikk anledning til å dra opp i snøen i påsken i år, fikk vi likevel luftet hodene og beveget kroppene våre i nabolaget her vi bor og det er i alle fall en trøst, sier hun.

Koronaviruset har likevel satt en merkbar begrensning for Mira og hennes, kanskje litt over gjennomsnittlig, aktive familie.

 – Til tross for at det til tider kan være praktisk å ha hjemmekontor er det ikke alltid lett å få ro til å konsentrere seg hjemme. I alle fall ikke når vi alle er hjemme samtidig. Det har vært veldig utforende å kombinere hjemmeskole til jentene mine, som går nå i tredje klasse, og hjemmekontor for både mannen min og meg selv. Mannen min jobber i oljebransjen så i tillegg er det her mye usikkerhet på grunn av oljeprisen, forklarer Mira.

Familien Marlow har laget en dagsplan der mannen hjelper døtrene med skolearbeid på formiddagene, mens Mira tar ettermiddagsskiftet.

 – Så jobber jeg litt mer etter tvillingene har lagt seg, tilføyer hun.

I tillegg til forskningsprosjektet har Mira ansvaret i vår for å veilede ni bachelorstudenter og fem praksisstudenter. På formiddagene jobber hun med pliktarbeid og på kveldstid jobber hun med forskningsprosjektet sitt.

 – Jeg trenger stillhet når jeg skriver eller analyserer, noe som ikke skjer før jentene har lagt seg kl. 20, sier hun.

Til slutt et lite Koronasukk

 – Livet er litt slitsomt akkurat nå. Spesielt det å skulle undervise våre egne barn er utfordrende. Faktisk er det mye enklere å undervise og veilede bachelorstudenter enn åtte år gamle jenter. Det er så mye følelser knyttet til skolearbeid i denne alderen! Følelser som krever en pedagogisk erfaring tilpasset barn i grunnskolen og denne erfaringen har verken jeg eller mannen min, ikke enda...  Men øvelse gjør mester.

Løsningen vår er at vi hver ettermiddag setter av tid til å komme oss ut og at vi gjør noen gøy sammen. Vi baker, spiller fotball, går på tur, sykler og ser på film. Jentene savner likevel fritidsaktivitetene sine som korpset, turnen, teaterundervisningen på kulturskolen, fotball treningen og ikke minst klassekameratene og vennene sine.

Konklusjonen min er nok at til tross for at det kan være veldig kjekt å være mye sammen som familie, ser vi alle fire frem til at skolene åpner igjen og at vi voksne kan gå tilbake på jobb. ...Likevel bør vi nok ikke klage, men kanskje heller prise oss lykkelige for at vi fremdeles er friske og har hverandre, legger Mira til og smiler.

Tekst av Nina Skarpsno Heide

Først publisert 15.04.2020