Hopp til hovedinnhold

Bruken av livshistorier i omsorgsarbeid

I prosjektet «Livsarket» kartlegges bruk av pasienters livshistorier som en del av omsorgsarbeidet ved sykehjem i regionen.

Publisert: Endret:
Livsarket - ergoterapeutene.org
Livsarket formidler informasjon om personens liv til bruk for de som møter personen i hverdagen om man på grunn av alder eller sykdom ikke lenger kan snakke, huske eller klare hverdagen selv (Illustrasjon: ergoterapeutene.org).

Kjennskap til en persons livshistorie er viktig for å yte profesjonell, individualisert omsorg. Derfor foreslår regjeringen i Demensplan 2020 økt bruk av det såkalte livsarket i demensomsorgen – en kort tekst som viser pasientens preferanser og livserfaringer.

Hvordan brukes personers livshistorie?

Livshistorier har blitt brukt i demensomsorgen i mange år, men det er gjort lite forskning innenfor feltet. Et prosjekt ved UiS vil derfor kartlegge hvordan livshistorier samles inn og hvordan de blir tatt i bruk som en del av omsorgsarbeidet ved sykehjem i regionen.

Prosjektet ble opprettet i 2019, etter at forskerne Nora Simonhjell og Ingvil Hellstrand skrev artikkel om livsarket som fortellende sjanger. Nå er forskergruppen i gang med den første av tre faser i prosjektet.

I første fase har det blitt gjennomført en spørreundersøkelse ved alle sykehjem i Sør-Rogaland. Datainnsamlingen er foretatt av sykepleierstudenter i praksis og av forskere tilknyttet prosjektet.

–  Å samle inn data om pasienters livshistorie eller fortelling kan være aktuelt når pasienter grunnet ulike sykdommer eller medisinske tilstander ikke kan snakke, huske eller fortelle om sitt liv, sin bakgrunnshistorie, sine interesser og hva som oppleves viktig i hverdagen, forteller Ingrid Leiknes. Hun har ledet arbeidet i første fase.

Enhver livshistorie er unik

Enhver livsfortelling er unik. Det er derfor viktig å forske på bruken av disse som omsorgsverktøy.

– Det knyttes nemlig noen institusjonelle, sosiale og etiske utfordringer til hvordan slike livshistorier tas i bruk, og i hvilken grad det er mulig å standardisere livshistorier som et verktøy for å yte god omsorg, sier prosjektleder Ingvil Hellstrand.

– I neste fase skal vi gjennomføre dybdeintervjuer ved utvalgte institusjoner for å få mer kunnskap om hvordan livshistoriene brukes, og hva som oppleves som nyttig eller ikke med dette verktøyet, legger hun til.

Omsorgsetiske refleksjoner

Forskerne er også opptatt av hva slags omsorgsetiske refleksjoner ansatte i sykehjem gjør seg når de bruker livshistorier i arbeidet sitt.

– Når fortellingen om et liv skal ligge til grunn for omsorg, er det ekstra viktig å stille spørsmålstegn ved hvordan det fortelles, av hvem og for hvem. Vi er interesserte i å finne ut mer om institusjonenes og de profesjonelles holdninger til, og bruk av livsarket i et omsorgsetisk perspektiv, avslutter Hellstrand.

Samarbeid mellom praksisfelt, forskere og studenter

Prosjektet gjennomføres av forskere ved Universitetet i Stavanger og Universitetet i Agder, i samarbeid med ansatte i helse- og omsorgssektoren i Sandnes kommune. Sykepleiestudenter ved UiS er også involvert i prosjektet.

Les mer:

Prosjektet er tilknyttet: