Hopp til hovedinnhold

Ferdigbehandlet for kreft – hva så?

KRONIKK: Det er på høy tid med et offentlig, nasjonalt rehabiliteringstilbud etter endt kreftbehandling. Det må være skreddersydd den enkelte – og rettet mot senvirkninger og utfordringer i hverdagen, både eksistensielle og praktiske, skriver forskere i Aftenbladet.

Publisert: Endret:
klem
Personer som overlever kreft, er takknemlige. Men mye oppleves som endret etter avsluttet behandling, mange kjenner ikke seg selv igjen. Behovet for videre oppfølging er stort (Foto: Unsplash).

Kronikken ble først publisert 7. mars 2021 i Aftenbladet.

Stadig flere gjennomgår og overlever kreftbehandling. I dag er det i Norge ca. 260.000 personer som har overlevd kreft. Når primærbehandlingen er avsluttet, går pasientene inn i en overgangsperiode der de må tilpasse seg livet videre. Det synes som det fortsatt gjøres lite innen helsevesenet for å hjelpe denne gruppen mennesker til et best mulig liv etter kreftbehandlingen.

Utfordringer etter endt behandling

I det siste har utfordringer i livet etter kreftbehandling og manglende tilbud fra det offentlige vært fokus i nyhetsbildet:

Disse tre har et entydig budskap om behovet for mer oppmerksomhet på utfordringer etter ferdig behandlet.

Mange som har gjennomgått kreftbehandling, lever med senvirkninger av kreftbehandling. Tidligere forskning understreker at senvirkningene berører dagliglivets aktiviteter, slik som det sosiale livet, arbeidsliv, økonomi og parforhold. Særlig uttalt er opplevelsen av tretthet, utmattelse og manglende konsentrasjon (Ellingson, Borofka 2018).

Slike erfaringer fremkommer også i vår nylig gjennomførte studie (to artikler i 2020: 1 og 2) ved Universitetet i Stavanger og Stavanger universitetssykehus støttet av Folke Hermansen Fond. Vi har utført dybdeintervju med 21 personer som har overlevd kreft, og som altså er ferdigbehandlet i helsesystemet. Studien avdekker erfaringer om at mye kjennes annerledes etter endt kreftbehandling. Mange livsområder er rammet, og dette medfører ulike begrensninger i livet.

Merkelappen «kreftoverlever»

Slik vi ser det, er betegnelsen «kreftoverlever» i seg selv problematisk, og den kan komme i veien for at vi får øye på sårbarheten og utfordringer i hverdagslivet. Kulturelle forventninger om takknemlighet for å være i live kan tildekke den enkeltes opplevelser. De som deltok i vår studie, uttrykte at de var tilfredse med helsevesenet og behandlingen, og selvsagt også takknemlige for å ha overlevd kreftsykdommen. Likevel strevde de med forventninger fra omgivelsene, – om at de nå var friske og den samme som før.

Imidlertid viser flere av fortellingene at de ikke kjenner seg selv igjen. Dette fremkommer tydelig som en tilleggslidelse. De uttrykker et ønske om å få oppmerksomhet og støtte lenger enn varigheten av selve behandlingen.

En slik eksistensiell lidelse peker på en erfaring av flere tap, slik som å ikke kjenne seg som seg selv lenger, og ikke å makte det vanlige, selvfølgelige i tilværelsen. Det synes som om noe i personen er skadet og trenger tilheling. Dette skildres som opplevelse av vansker med å finne et fotfeste i hverdagen, et strev med å finne seg til rette i en endret tilværelse.

Den amerikanske filosofen Steinbock (1995) hevder at mennesker kan kjenne en eksistensiell hjemløshet etter vesentlige «brudd» i livet. Å få en kreftdiagnose og å gjennomgå kreftbehandling kan være et slikt brudd som kan forårsake en fremmedgjøring. Vi mener at støtte og hjelp fra fagpersoner er sentralt for å opprette mer balanse i tilværelsen.

En helhetlig tilnærming

Studien vår peker på at når behandlingen av kreftsykdommen avsluttes, går pasientene inn i en periode der de må tilpasse seg sitt nye liv på egen hånd uten andre støttespillere og veivisere. Dette er i seg selv en krevende og for mange utmattende situasjon. En tilleggsbelastning kan være at den enkelte selv må skaffe seg oversikt over hvilke rehabiliteringstilbud som finnes, og om en er blant dem som er «kvalifisert» for videre oppfølging.

Slik vi ser det, er det grunn til å undre seg over at det fortsatt er et mangelfullt tilbud i helsevesenet for å hjelpe denne betydelige gruppen mennesker. Kan det være slik at den medisinske, sykdomsrettede tilnærmingen – som selvsagt er nødvendig i kreftbehandling for å redde liv – overskygger at «hele mennesket» trenger hjelp? Kan det være slik at personer som er ferdigbehandlet for selve kreftsykdommen, befinner seg i et ingenmannsland?

La oss gjenta: Den medisinske, sykdomsorienterte tilnærmingen med diagnostisering og behandling er helt nødvendig, men i tillegg trengs det tydelig en organisert oppfølging med et tilbud i etterkant av sykdommen. Et slikt rehabiliteringstilbud må legge til rette for at veiledning, samtale og støtte blir vektlagt. Her er Kreftomsorg Rogaland (KOR) en viktig bidragsyter.

Det er på høy tid med et offentlig, nasjonalt rehabiliteringstilbud etter endt kreftbehandling. Det må være skreddersydd for den enkelte – og rettet mot senvirkninger og både eksistensielle og praktiske utfordringer i hverdagen

Kronikkforfattere

51834172
Det helsevitenskapelige fakultet



Avdeling for omsorg og etikk
Førsteamanuensis
51834279
Det helsevitenskapelige fakultet



Avdeling for omsorg og etikk
Professor
51834197
Det helsevitenskapelige fakultet
Professor emeritus