KRONIKK: Vi ønsker ettertanke og debatt om forholdet mellom et smittevern som krever sosial distanse, veid opp mot menneskets grunnleggende behov for nærhet med andre gjennom hele livet, og særlig mot slutten av livet.
Kronikken ble først publisert 30. mai 2020 i Stavanger Aftenblad.
På grunn av covid-19-utbruddet innførte Stavanger kommune i midten av mars besøksrestriksjoner på alders- og sykehjemmene. 27. mai ble disse restriksjonene lettet noe, og pasienter kan igjen ta imot besøk på rommene sine.
I Norge har over halvparten av dødsfallene som følge av covid-19 skjedd på sykehjem. At seks av ti døde er pasienter på sykehjem (FHI, 12.05.2020), gjenspeiles etter vår mening ikke i det nasjonale mediebildet. Her er død av covid-19 i stor grad blitt framstilt som resultatet av en dramatisk kamp på sykehusets intensivavdeling.
Heller ikke i Folkehelseinstituttets nøkkeltall og oppdateringer om smitteutbredelse, nevnes sykehjemmet eksplisitt. Her fokuseres på antall døde, og antallet innlagte på landets sykehus og på intensivavdelinger.
En endret «siste bolig»
Bak tallet «seks av ti» er det en annen virkelighet hvor følelser og relasjoner utfordres sterkt. Døden er på ingen måte et uvanlig fenomen på sykehjemmet. Statistikken viser faktisk at det er her de fleste av oss kommer til å dø. Sykehjemmet oppfattes derfor gjerne som den siste bolig. Dette vet de gamle selv, deres nærmeste og helsepersonellet som arbeider der.
Koronaviruset har likevel medført en drastisk endret hverdag på sykehjemmet. Helsepersonell skal nå håndtere et nytt sykdomsbilde for eldre beboere med høy risiko for alvorlig sykdom og død ved smitte.
Med besøksbegrensning eller forbud mot besøk av smittevernhensyn, er helsepersonellet brått blitt langt mer alene om ansvaret for omsorgen, også når det gjelder å ivareta beboernes emosjonelle behov, savn og angst.
Pårørende, på sin side, er nærmest blitt avstengt fra å være der for dem de er glad i, og er blitt tvunget til å overlate ektefeller, gamle foreldre eller andre slektninger til helsepersonell som de kjenner mer eller mindre godt – i uker og måneder.
Pårørende kan nå få slippe til unntaksvis. Helsedirektoratet jobber i disse dager med å utarbeide en veileder for besøk i helse- og omsorgsinstitusjoner, i lys av pandemien. Å skulle veie smittevern og sosial distanse opp mot beboeres og pårørendes behov for samvær, nærhet og fysisk kontakt er, etter vår mening, en krevende balansegang. Vi tenker da særlig på hvordan hensynet til smittevern og hensynet til pasienten og pårørendes ønsker og behov for relasjonell tilknytning blir håndtert og balansert når døden kommer. Derfor ønsker vi å rette oppmerksomhet mot noe av det som står på spill i slike vanskelige avveininger.
Nærhet i omsorg for døende
Døden kommer ikke alltid som en naturlig og akseptert avslutning på livet, selv om man er gammel. Eldre menneskers forestillinger om egen død er mangfoldige, og det finnes ulike forståelser av hva som er en god død.
En felles norm, både i samfunnet og blant helsepersonell, er likevel prinsippet om at ingen skal dø alene. Det er ensomt å skulle forlate verden. Derfor er det lange tradisjoner for å våke over den døende – å være til stede som et vitne og som en hjelper inn i det ukjente.
Å være til stede kan være av personlig stor betydning for den som skal miste, for å få sagt farvel. For den som skal dø, er det åpenbart trøst og trygghet i å ha noen hos seg.
At pasienter ved livets slutt noen ganger dør alene på en institusjon, blir da også ansett som et alvorlig avvik.
Helsepersonell er profesjonelle, men bruker følelsene sine i omsorgsarbeid med andre mennesker. For helsepersonell, som for pårørende, kan det derfor oppleves som en sterk, emosjonell påkjenning å ta hånd om et døende menneske. Under de nåværende omstendighetene kan det oppleves som et særlig stort ansvar og en utfordrende oppgave for helsepersonell å legge til rette for en god død, der pasienten ikke føler seg alene og pårørende ikke føler seg utestengt.
Selv under ordinære forhold plages og bekymres helsepersonell av å oppleve at eldre er uten besøk på sykehjemmet, og mange ser det som sin oppgave å forsøke å gi den gamle nærhet og omsorg. Ansatte kan føle seg nært knyttet til beboere som de har hatt omsorg for over lang tid. Det er hardt når slike relasjoner avsluttes. Vi antar at relasjonelle bånd og følelser forsterkes eller utfordres under de strenge smitteverntiltakene, når helsepersonell på sykehjem har vært alene med ansvaret for døende pasienter.
Tid for ettertanke
Pandemien har medført omfattende smitteverntiltak i norske sykehjem, hvor de fleste covid-19-dødsfallene har funnet sted. Nå som tiltakene gradvis løses opp, er det anledning til å reflektere. Vi ønsker ettertanke og debatt om forholdet mellom et smittevern som krever sosial distanse, veid opp mot menneskets grunnleggende behov for nærhet med andre gjennom hele livet, og særlig mot slutten av livet.
Hvordan kan pasienters og pårørendes behov for nærhet balanseres med strenge smitteverntiltak? I lys av en potensielt vedvarende pandemi med nye restriksjoner for besøk, er det etter vår vurdering sentralt å sikre forhold som er gode nok til at helsepersonell er i stand til å møte beboere på sykehjem med den omsorg og det nærvær som den enkelte har behov for.
Med økt omsorgsbelastning bør også institusjonene sørge for å ivareta helsepersonells behov, inkludert hjelp til å takle emosjonelle utfordringer i en ny situasjon hvor døden blir mer påtrengende og nye moralske dilemmaer lett kan oppstå.
Kronikkforfattere
- Birgitta Haga Gripsrud, Førsteamanuensis, Avdeling for omsorg og etikk, Det helsevitenskapelige fakultet, Universitetet i Stavanger
- Ellen Ramvi, Professor, Avdeling for omsorg og etikk, Det helsevitenskapelige fakultet, Universitetet i Stavanger
- Lisbeth Thoresen, Førsteamanuensis, Avdeling for tverrfaglig helsevitenskap, Universitetet i Oslo
- Beret Bråten, Postdoktor, Avdeling for helsetjenesteforskning, Ahus
Avdeling for omsorg og etikk
Avdeling for omsorg og etikk