Truer pandemifokuset folkehelsen?

Kronikken ble først publisert 12. desember 2020 i Stavanger Aftenblad.

Narkotiserende dysfunksjon kaller samfunnsforskere det når folk flommes over av informasjon, men samtidig bedøves i bevissthet og handling. Koronapandemiens enorme mediedekning tar tid og oppmerksomhet bort fra andre folkehelseutfordringer.

Faktisk har Norge hatt få smittede, syke og døde, så langt. Det er et forløp vi bør kunne forsvare fremover. Da trengs en kollektiv flokkmentalitet hvor vi gjør som helsemyndighetene sier og hvor vi tåler byrdene av et tidvis nedstengt samfunn.

Samtidig må myndighetene ikke glemme resten av folkehelsen i sin iver etter å håndtere pandemien.

Sosial ulikhet

Helseforskjeller knyttet til sosial status er folkehelsearbeidets største utfordring. Det er både Verdens helseorganisasjon (WHO) og Folkehelseinstituttet (FHI) enige om. Folk fra høyere sosiale lag lever lenger og har bedre helse enn de fra lavere sosiale lag. Det gjelder over hele verden, også i likhets-Norge.

Noen ulikheter skyldes livsstilsfaktorer som røyking, høyt alkoholforbruk og manglende helsetilbud. I Norge bidrar hjerte- og karsykdommer sterkest til sosiale forskjeller i dødelighet, kanskje fordi vi finner størst sosial ulikhet i røykevaner her?

Dessuten sier Verdensbanken vi har en fedmeepidemi i Norge, og at det er klare sammenhenger mellom fedme og flere alvorlige og kroniske sykdommer.

Paradokser

Dagens helsesystemer henger bak velstandsutviklingen. WHO peker på fem paradokser i verdens helsetilstand:

1. Det første kalles «invers omsorg», de som har flest midler og ofte minst behov er de som forbruker mest helsetjenester. Offentlig helseinnsats begunstiger de rikeste.
2. Det andre påviser at dyre private helsetjenester skyver mange ut i fattigdom. 100 millioner mennesker faller under fattigdomsgrensen årlig fordi de må betale av egen lomme for helsetjenestene.
3. Det tredje gjelder den oppdelte og splittende helsetjenesten som ekstrem spesialisering skaper. Denne hemmer en helhetlig tilnærming til både pasient og familie og frakobler muligheten til vedvarende helseomsorg.
4. Dernest er noen helsetjenester risikable; brudd på sikkerhets- og hygienestandarder fører til sykehusinfeksjoner og medisinsk feilbehandling.
5. Og til sist, ressursene brukes til helbredende helsetjenester som koster mye, mens vi overser forebygging og helsefremming som kan forhindre at inntil 70 prosent av sykdomsbyrdene.

Helsegap og tidligvarsler

De store gapene i bestrebelsene for bedre folkehelse må lukkes, sier WHO. Reformer og nytenkning kreves både for å sikre likhet i tilgang på helseressurser, raskere respons på folks behov og forventninger, bedre samordning av ulike helsetilbud og profesjoner, moderne helseledelse, og styrket helsefremming. Dessuten må alternative helsescenarioer utredes.

Kina informerte WHO på nyttårsaften 2019 om SARS-CoV-2 viruset, men FHI var tydeligvis ikke forberedt på dette tidligvarslet. WHO (2020) lister manglende beredskap for sykdomsepidemier som en global helseutfordring mot 2030. FHI derimot, tar ikke med pandemier i sin nyeste oversikt over de 10 største truslene mot folkehelsen. Pandemier må tas med, men vi trenger et helhetlig regime for folkehelsevern, ikke bare for smittevern.

Den lange linjen: Folkehelsen svekkes

Norge er nemlig ikke noe forbilde som sunnhetsnasjon, viser ratingbyrået Bloomberg. Over tid har vi kommet opp på 6. plass i Europa og på 9. plass i verden. Sunnhetsrangeringen bygger på indikatorer for aktivitetsnivå, røykevaner, sykdom og forventet levealder, spedbarnsdødelighet, fedmenivåer, alkoholforbruk, utbredelse av pasienter med høyt kolesterol, høyt blodsukker og økt blodtrykk, HIV-smittede og vaksinasjoner mot smittsomme infeksjonssykdommer.

Forurensning, tilgang til rent vann og sanitære forhold er også tatt med.

Pandemien gjør at flere, herunder unge med lettere psykiske lidelser, faller ut av arbeidsstyrken, og vi kjenner ennå ikke helsebyrden av dette. Alt dette er viktige aspekter ved folkehelsen som nå er skjøvet i bakgrunnen.

Politisk hype?

Det klappes for helsepersonellets innsats i pandemien. Hyllesten er vel fortjent, men samtidig er personellmangelen skrikende (Sykepleierforbundet, 2018; OECD, 2020). Helsepersonell må ved sykefravær alltid erstattes, men hvordan skal det gjøres når grunnbemanningen er for lav og mange er i karantene? Vi kan ikke lenger hente vikarer fra Sverige.

I pandemiens tidsalder trenger alle land sine egne helsearbeidere. WHO oppfører manglende helsearbeidere som global utfordring, FHI har det ikke på listen.

Det har blitt en politisk «hype» å si at vi skal forebygge mer for derved å reparere mindre. Skal helsefremming, sunn livsstil og velvære realiseres, må folkehelselovens fine prinsipp om «helse i alt vi gjør» følges av vedvarende handling. Utfordringen ligger i å både håndtere nåtiden og forberede seg på fremtiden, samt å se helheten i helsebildet.

FHI er kunnskapsbank for hele helsesektoren, men hvorfor har det ikke utredet alternative fremtidsbilder av hele sykdomsbyrden og hvilke tiltak hvert av scenarioene krever? Tar pandemien all oppmerksomhet og narkotiserer langsiktig refleksjon der, som hos oss andre?