Veiing og måling av barn bør fortsette – på riktig måte

I en artikkel i Aftenbladet 13. april 2021 mener Eivind Meland at veiing og måling av barn i skolen må opphøre. I samme artikkel sier Mette Dybwad Torstensen at hun fikk spiseforstyrrelse etter at hun ble veid og målt i skolen og sammenliknet seg med de andre i klassen.

Tidlig oppdaging

Det er bred enighet i forskningsmiljøet om at overvekt, fedme, veiing og måling av barn er både et sårbart og komplekst, men også et viktig etisk spørsmål å drøfte. Vi mener at veiing og måling av barn og unge har mange viktige funksjoner og bør fortsette, slik også Helsedirektoratet anbefaler.

Å veie og måle barna gir samfunnet og politikere opplysninger om utbredelsen av overvekt og fedme blant barn. I dag viser tallene at om lag 17–20 prosent av skolebarna har overvekt, inkludert fedme. Dette høye tallet viser at overvekt og fedme i Norge er et stort folkehelseproblem, blant barn så vel som blant voksne.

Forskningsresultatene viser at helseplager og sykdom som følge av fedme er relatert til graden av overvekt. Det er derfor et poeng å tidlig oppdage de barna som har overvekt for å forhindre at de kommer over i kategorien fedme. Gjennom veiing og måling kan de barna som trenger å snu vektutviklingen, bli oppdaget, og familien/foreldrene kan bli observant på utviklingen og ta små grep for å korrigere vaner uten at det skal lages et nummer av kroppsvekten.

Vi mener at hvordan vi veier, måler og kommuniserer overvekt og fedme er det sentrale punktet, ikke om vi skal veie og måle. Forskere innen overvekt og fedme hos barn og unge verden over er enige i at vi ikke har funnet nøkkelen, hverken på de strukturelle eller individrettede forebyggende tiltakene. Men det forskes mye på hvordan blant annet helsepersonell skal komme i posisjon til å bli gode hjelpere som kan hjelpe foreldrene til å hjelpe barna med å oppnå en energibalanse, og på den måten forebygge fedme.

I Aftenbladets artikkel vises det til at barna som ønsket å bli tynnere, viste seg å veie mer med oppfølgingen. Dette kan forklares med misnøye med vekten ved første måling og at man ikke har lyktes med å korrigere vektutviklingen. Forskning viser at ungdommer ønsket å normalisere vektutviklingen, de prøvde å gjøre tiltak, men lyktes ikke. De visste heller ikke hvordan de skulle få det til eller hvor de kunne få hjelp.

Etikken

Her kommer vi inn på det etiske. Mange barn med fedme opplever seg stigmatisert og mobbet, noe som påvirker livskvalitet, trivsel, kroppsmisnøye og selvbilde. Dette kan videre påvirke læring og skoleprestasjoner, som igjen kan påvirke svak inkludering i arbeidslivet, og føre til sosial ulikhet senere i livet.

Å hjelpe både barn og foreldre med tanker, følelser og atferd knyttet til mat og vekt inngår i det arbeidet som blant andre helsesykepleiere gjør mye av i sitt daglige arbeid. Vi er enige med Ann Karin Swang, leder av Landsgruppen av helsesykepleiere, om at oppfølgingen etter identifisert overvekt eller fedme må bli bedre.

Vi vet nemlig at fedme kan forebygges, når tiltak er tilgjengelige! Likevel viser forskning i Norge en usikkerhet blant både leger og helsesykepleiere om hvordan de skal følge opp disse barna og familiene deres på en systematisk måte. Noe av usikkerheten, som bidrar til at helsepersonell nøler med å ta tak i og kommunisere overvekt og fedme, er at noen mener at å snakke om overvekt kan føre til spiseforstyrrelse. Dette er også noe som foreldre kan frykte. Løsningen blir at en holder seg unna snakk om vekt, og i stedet kun snakker om gode vaner som kan inkluderes i familien. Men vi kan snakke om temaet, men måten det gjøres på er avgjørende.

De store utfordringene helsesykepleierne opplever er å ha nok tid til å gjøre jobben, og mulighet til å skaffe seg nødvendig kunnskap for å gjøre oppfølgingen på en måte som hjelper barnet og foreldrene slik de ønsker å bli hjulpet. For forskningen er også entydig på at oppfølgingen må være i tråd med det enkeltes barn og forelders egne behov. Det må tas høyde for at overvekt og fedme også har en familiær komponent. Helsepersonellet må ta utgangspunkt i den enkeltes egne erfaringer, tanker og følelser – og starte der.

Mangler ressurser

«Jeg mener det er malplassert å se på kroppsvekt», sier Meland i artikkelen. Det er vi helt uenige i. Vi er enige i at helsetjenesten må fokusere på trivsel og hjelpe barn som kjenner utenforskap og har psykisk vansker. Men mener at vi ved å forebygge at flere barn får fedme gjennom veiing og måling og adekvate tiltak som hjelp med tanker og følelser, også vil bidra til forebygging av mobbing, utenforskap og psykisk så vel som fysisk uhelse hos barn og unge.

Det kritiske aspektet er at helsestasjons- og skolehelsetjenesten mangler tilstrekkelige ressurser til å gjøre oppfølgingsarbeidet etter veiing og måling på en helsefremmende måte. Vi håper at bevilgende myndigheter vil prioritere dette viktige helsefremmende og forebyggende arbeidet for familier, barn og unges trivsel, mestring og helse gjennom økt bemanning i helsestasjon- og skolehelsetjenesten.

Kronikken var først publisert i Stavanger Aftenblad 29. april 2021.