Hopp til hovedinnhold

Hvordan stoppe mobbingen?

Du har avdekket mobbing og er fast bestemt på at den skal ta slutt, men hvordan går du fram? Les om hvordan du kan gjennomføre en intervensjon og om det videre arbeidet etter intervensjonen.

Publisert: Endret:
Intervensjon

Hvordan kan du gjennomføre en intervensjon?

Godt gjennomført intervensjon i mobbesaker, forebygger i sterk grad at nye saker dukker opp.

Det er selvsagt viktig å få slutt på den aktuelle mobbingen, særlig av hensyn til eleven som blir mobbet. Foto: iStock.

Det er selvsagt viktig å få slutt på den aktuelle mobbingen, særlig av hensyn til eleven som blir mobbet. Samtidig er det viktig å understreke at det å få lov til å mobbe andre også er destruktivt.

En godt utprøvd grunnprosedyre anbefales (Roland, 2007; Roland & Vaaland, 2003). Denne intervensjonen bør helst gjøres av kontaktlæreren eller en som kjenner elevene godt, og det er samtidig viktig at hele personalet kjenner prosedyren. Den som gjennomfører intervensjonen må være respektert av partene.

1.      Samtale med eleven som utsettes for mobbing

En gjennomfører først en diskret samtale med den som blir mobbet. Dersom læreren ikke er blitt informert av de foresatte eller eleven selv, skal en likevel starte med å si at en vet om mobbingen. Det er ikke gunstig å intervjue eleven som start på samtalen.

Videre understrekes det at mobbing ikke er akseptert, og at den skal stoppes umiddelbart. Si også at eleven skal bli informert på forhånd om det som blir gjort. Man inviterer deretter eleven som er utsatt for mobbing til å snakke uten å presse. Dersom de foresatte ikke er informert, sier en til eleven at det skjer, og en prøver å ta kontakt samme dag. Avtal så nytt møte, tid og sted, med eleven. Neste gang vil eleven vanligvis ha lettere for å snakke.

2.      Samtale med elevens foreldre

Samtalen med de foresatte til eleven som blir mobbet skal være respektfull, selv om de måtte være fortvilet eller kanskje sinte. Avtal at læreren har regien slik at de foresatte ikke gjør noe overilt. Avtal også videre kontakt.

3.      Samtale med den eller de som mobber

Etter to-tre samtaler med den som er utsatt for mobbing, tar en kontakt med de som utfører mobbingen. Da skal en ikke møte alle samtidig dersom de er flere, men en og en først. En annen lærer har klassen. Det kan gjøres avtale med denne om å sende de som mobber en og en til et bestemt rom, eller man henter og bringer tilbake hver av de aktuelle elevene selv. Det er viktig at disse ikke får snakket sammen før alle de individuelle samtalene og en gruppesamtale er gjennomført. Den som står bak mobbingen konfronteres med saken, og en legger fram dokumentasjon skaffet på forhånd. Dokumentasjon basert på uttalelser fra andre elever refereres generelt uten kilde. En avslutter innledningen ved å si bestemt at mobbingen må ta slutt umiddelbart. Denne starten er kort og alvorlig, men ikke fiendtlig.

Deretter gir man eleven som mobber mulighet til å respondere. Dersom dette er bortforklaringer, krav om kilder, eller angrep på eleven som blir mobbet, skal en ikke respondere. Gjenta kun kravet om at mobbingen skal stoppe straks. En kan si at rektor er informert og at det blir ført nøye kontroll. Si at elevens foresatte vil bli informert samme dag.

Omtrent på dette tidspunktet kan den som står bak mobbingen bli invitert til samarbeid, men det er ikke nødvendig. En kan for eksempel spørre om eleven som mobber om han eller hun har sett at andre har mobbet den aktuelle eleven. Man kan også spørre om eleven kan gjøre noe. En passer på å si at den som mobber ikke trenger å si hvem andre det gjelder. Ofte vil den som utsetter andre for mobbing gi positiv respons her, og det kan være viktig i prosessen videre. En avslutter og sender eleven tilbake til klassen, eller går sammen med eleven og henter ut den neste.

Samme framgangsmåte gjennomføres med denne og eventuelt flere elever som er involvert i den samme mobbesaken. Den siste ber man vente, og man henter ut de andre elevene til en gruppesamtale. Grunnen er at de som står bak mobbingen nokså sikkert vil kommunisere med hverandre uansett, og risikoen for sabotasje er stor om ikke læreren har kontroll.

4.      Gruppesamtale med de som mobber

I gruppesamtalen repeterer en kort samtalene med hver enkelt, ellers vil de være utrygge på hva de andre har sagt. Da er det selvsagt gunstig om en kan si at de har vært samarbeidsvillige. Det viktigste er å stoppe mobbingen. En avslutter med å avtale et nytt møte med gruppen, og orienterer dem om at de neste gang vil bli spurt om de har overholdt avtalen.

Tekst:  Erling Roland og Grete Sørensen Vaaland

Etter intervensjonen

Hvordan følge opp etter en intervensjon?

Du har gjennomført en intervensjon og klart å stoppe mobbingen. Hvordan følger du opp så mobbingen ikke starter igjen?

God klasseledelse gir både lærer og elever et roligere og bedre arbeidsmiljø, men i blant er det ikke nok. Foto: iStock.

Det er viktig å ha flere møter med de som har mobbet, men en kan trappe ned på hyppigheten. Samtidig holder en kontakt med den som er blitt utsatt for mobbingen og de foresatte til begge parter.

Et eller annet sted i denne prosessen kan det være grunnlag for et fellesmøte mellom de involverte i mobbingen for å forsones og sikre framtiden. Dersom et slikt møte avholdes, må læreren forberede partene hver for seg, og en må kjenne seg trygg på at møtet blir konstruktivt. Tilsvarende kan en ha et fellesmøte mellom de foresatte til begge partene i mobbesaken. I noen saker er det til og med gunstig å ha et fellesmøte mellom både foresatte og elever.

De fleste mobbesaker lar seg løse ved hjelp av nøye gjennomførte samtaler etter den strukturen som er beskrevet ovenfor. Noen ganger kan man likevel oppleve at slik konfrontasjonsteknikk ikke fører til et ønsket resultat. En kan også oppleve at det i første omgang ser ut til at mobbingen tar slutt, men at det så tar seg opp igjen. Det kan være en av dem som mobber som ikke ønsker å samarbeide, eller det kan være flere eller alle som ikke følger opp eller glir tilbake til mobbeatferden. I slike tilfeller må skolen ha tiltak til disposisjon slik at en ikke gir seg med halvgjort arbeid. Det vil være alvorlig for den mobbingen går ut over, men det vil også være svært uheldig for de som mobber en annen hvis de oppfatter det slik at de kan gjøre som de vil uten at skolen evner å stoppe dem. I tillegg vil ufullført eller mislykket håndtering av en mobbesak fort kunne smitte. Alternativet er at det virker forebyggende på nye problemer når elevene erfarer at skolen både kan og vil ta kontroll i forhold til negativ atferd.

Dersom konfrontasjon med de som står bak mobbingen ikke fører fram, må skolen sette ytterligere makt bak sine krav. Det har skolen både rett og plikt til å gjøre (ref. Opplæringsloven  Kapittel 9 A). Hvis noen av de som mobber følger opp konstruktive avtaler gjort med skolen i løpet av de gjennomførte samtalene, skal skolen fortsette sine oppfølgingssamtaler med disse.

Den eller de andre som ikke vil være med på avtaler eller som saboterer inngåtte avtaler, skal følges opp individuelt. Da informeres eleven i samtale om at det er et absolutt krav fra skolens side at mobbingen skal ta slutt. For å oppnå dette vil det bli satt inn reaksjoner overfor eleven inntil skolen betrakter situasjonen som tilfredsstillende. Eleven får beskjed om at slike sanksjoner vil komme, men det trenger ikke å informeres om hvilke mulige sanksjoner som ligger framover i tid. Første trekk blir presentert og iverksatt. Dersom dette ikke fører til ønsket resultat vil nye tiltak bli faset inn.

Den enkelte skole må ha en gjennomtenkt plan for hvilke reaksjoner de kan gjennomføre, og de bør være organisert i en sanksjonstrapp fra milde til sterkere inngrep. Det må dessuten vurderes individuelt hva som faktisk vil oppleves som en sanksjon for den eleven det gjelder. Dersom det å måtte være inne i friminuttene oppleves som et gode, vil det ikke være en hensiktsmessig reaksjon, men hvis eleven vil ha glede av å komme fri fra dette tiltaket, kan det fungere for formålet. Slik må det planlegges både hva som er tilgjengelig av reaksjonsmåter på skolen og hvor funksjonelle de ulike tiltakene vil være for de det gjelder og i den saken det gjelder.

Målet er å skape trygghet for eleven som blir mobbet, gi handlingsrom for positiv atferd for elevene som har sluttet med mobbingen, og å legge press på den aktuelle eleven for å få slutt på mobbeatferden.

Dersom dette gjelder flere elever skal sanksjoner også gjennomføres individuelt. Dette er viktig for at ikke tiltakene skal fungere slik at de faktisk styrker elevrelasjoner knyttet til negativ atferd. Alle sanksjoner som benyttes av en skole må selvsagt være legale, og de skal gjennomføres av autoritative ledere som viser respekt også når de utøver kontroll.

God klasseledelse gir både lærer og elever et roligere og bedre arbeidsmiljø. Det sosiale miljøet i klassen blir godt, og den enkelte elevs potensiale for læring, trivsel og personlig utvikling får gode kår.

Tekst: Erling Roland og Grete Sørensen Vaaland

Flytting av den som mobber

Flytting av den som mobber er siste utvei

Å flytte de som mobber til andre skoler er riktig i noen tilfeller. Men det må ikke være en lettvint løsning før andre tiltak er prøvd, og flytting alene er heller ikke nok for å løse et mobbeproblem.

Hvis skolen jobber godt med langsiktig og systematisk arbeid, er det ytterst sjeldent skolebytte er nødvendig. Foto: iStock.

Skoler har mulighet til å flytte elever i spesielt alvorlige mobbesaker. Det er viktig at ordningen eksisterer, men det er bare i helt spesielle mobbetilfeller det bør være nødvendig å bruke den, mener førstelektor Grete Sørensen Vaaland og professor Sigrun K. Ertesvåg ved Læringsmiljøsenteret. Begge har mange års erfaring fra arbeid med og forskning på mobbing.



– Flytting av den som mobber må nok brukes i noen saker med hardnakket mobbing, og når andre tiltak ikke fungerer. Slike saker bør være veldig sjeldne forutsatt at skoler handler kompetent og konsekvent med å avdekke og stoppe mobbing, sier Vaaland.

De voksnes ansvar

Det viktigste er at mobbingen stoppes raskt, og det er de voksne ved skolen som har ansvar for å forebygge, avdekke og stoppe mobbing.

– Vanlige årsaker til at mobbing ikke blir stoppet, ser ut til å være mangelfull, kortvarig, halvhjertet eller ikke-faglig kompetent innsats fra skolen, sier hun.



Hvis skolen legger skylden for mobbingen på den som utsettes for mobbingen, har skolen sannsynligvis godtatt bildet av den som blir mobbet. Da klarer skolen neppe å løse saken. De to mobbeforskerne er tydelig på at dersom flytting av elever blir nødvendig, er det den som utfører mobbingen, ikke den som blir mobbet, som skal flyttes.



Hvis skolen jobber godt med langsiktig og systematisk arbeid, er det ytterst sjeldent skolebytte er nødvendig. I tilfeller hvor skolene ikke makter å gjøre det de skal, er det neppe noen lykkelig løsning for noen av partene at den som mobber blir flyttet.



– I slike tilfeller må skolen pålegges, samt følges opp, for å stoppe mobbingen og ivareta de involverte, og skoleeier må følge opp at dette skjer. Samtidig må det eventuelt gjøres tiltak for å skjerme den som blir mobbet. Det kan gjøres uten at den som mobber flyttes, sier Ertesvåg.

Flytting er aldri løsningen alene

Det er helt uakseptabelt at skoler lar mobbing pågå uten at de bruker alle virkemidler for å stoppe den. Et virkemiddel er å flytte den som mobber. I noen sjeldne tilfeller er det nødvendig, men bare som en del av løsningen. Ved flytting, må man gjøre tiltak både på skolene som «avgir» og «mottar» eleven.



Når en som mobber flyttes er det viktig å være bevisst på en ny start, og de trenger hjelp for å komme ut av rollen med mobbeatferd. Det er gjerne en elev som har brukt mobbing som strategi for å oppnå makt eller tilhørighet. Eleven trenger støtte for å komme inn i en konstruktiv medelev-rolle der han eller hun ikke må tråkke på andre for å ha det bra.



Også på skolen som eleven flyttes fra må den sosiale situasjonen følges nøye opp.

– Utviklingen må ledes av de voksne, og den må ikke overlates til tilfeldighetene, understreker mobbeforskerne.

Behov for mer forskning

Forskning viser at elever som utsettes for mobbing er i risiko på kort og lang sikt. Men det er ikke forsket på om utsiktene er bedre i tilfeller hvor den som mobber er flyttet eller mobbingen blir stoppet.



– Det hadde vært interessant å finne ut mer om effektene av at noen definerer noe som mobbing og stopper det. Hva betyr det for den som er blitt utsatt for dette at mobbingen blir tatt tak i og stoppet som alternativ til at det fortsetter helt til man kommer seg vekk fra skolen, spør Ertesvåg og Vaaland.



Å mobbe er heller ikke ufarlig for den som mobber, og gjennom mobbeatferd utvikles mønster som kan være sosialt destruktiv om mobbeatferden ikke blir korrigert. Også her mangler det forskning om det er forskjeller på lang sikt mellom de som blir stoppet og de som får fortsette å mobbe, og mellom de som flyttes og de som ikke flyttes.



– Alt tilsier at utsiktene blir bedre om mobbingen stopper. Trolig er det mye å tjene for enkeltpersoner så vel som samfunnsøkonomisk på at vi tar tak og stopper mobbing, sier Vaaland.

Må rapportere avvik

Flytting av elever må, som nevnt, ikke tas lett på. Når en elev skifter skole på grunn av mobbing, er det et alvorlig faresignal som må registreres og følges opp, mener de to forskerne.



Vaaland og Ertesvåg påpeker at det er omsorgssvikt hvis farlig atferd ikke blir korrigert, stoppet og fulgt opp. Hvis en elev som er blitt mobbet slutter, bør det være et system for å melde dette til skoleeier og oppfølging bør være påkrevd.

Kvifor lykkest ikkje mobbearbeidet

Dømt til å mislykkast i mobbearbeidet?

Forsking frå Læringsmiljøsenteret viser store skilnadar i førekomsten av mobbing mellom norske skular.

Mange skular manglar føresetnadar gjennomføre tiltaka på ein måte som får slutt på mobbinga. Foto: iStock.

Samstundes tyder studien på at skular med mest mobbing ikkje har føresetnadar for å lykkast i arbeidet mot mobbing og gi hjelpa elevane treng. Resultata kan forklare kvifor arbeidet mot mobbing ikkje har lykkast.

Store skilnadar i førekomsten av alvorleg mobbing

Elevundersøkinga for 2013 tyda på at 4,2 prosent av elevane vart mobba 2-3 ganger i månaden eller oftare.



Ein studie frå Læringsmiljøsenteret frå same tid viser store variasjonar mellom skular i førekomst av mobbing. Resultata viser ein variasjon mellom 3 prosent og 20 prosent av elevar som vert mobba kvar veke eller oftare på skular med minst og mest mobbing.



For skular med 200 elevar inneber det ein variasjon frå 6 elevar ved skular med minst mobbing og til 40 elevar som vert utset for mobbing kvar veke eller oftare ved skular med mest mobbing.



Ser ein på førekomsten av mobbing 2-3 gangar i månaden slik Elevundersøkinga rapporterte, viser studien frå Læringsmiljøsentert at opp mot 40 prosent av elevane vert mobba ved skulane med mest mobbing.

Urovekkande resultat

Den høge førekomsten av mobbing ved nokre skular er i seg sjølv urovekkande. Uroa vert ytterlegare forsterka av funn i studien som tyder på at skulane med mest mobbing ikkje har føresetnadar for å lykkast i arbeidet med mobbing.



Samanliknar ein skular der elevane opplever mest mobbing, med skular med minst mobbing er tendensen eintydig: Lærarane ved skular med mykje mobbing rapporterar svakare leiing, mindre samarbeid og svakare relasjonar mellom kollegaer enn lærarar ved skular med lite mobbing.



Lærarane ved skular med mykje mobbing rapporterer òg at dei har mindre autoritet i klasseromet. Alt dette er forhold som forsking dokumenterer er avgjerande for å lykkast i å utvikle skulen, også arbeidet mot mobbing.



Skular med mykje mobbing vil såleis ha små føresetnadar for å lykkast med å redusere mobbing. Dei vil ikkje klare å utvikle eit effektivt arbeid mot mobbing. Dei mest effektive tiltaka mot mobbing omfattar heile skulen og krev såleis ein godt utvikla organisasjon med sterk leiing og godt samarbeid mellom lærarane for å lykkast i endringa. Dette manglar skulane med høgast førekomst av mobbing.



Resultata frå denne studien gir grunn til uro ettersom dei indikerer at dei skulane som har strørst behov for betydeleg innsats mot mobbing har minst føresetnadar for å lykkast i arbeidet. 

Ikkje tiltaka mot mobbing som er feil, men evna til å gjennomføre dei

Sjølv dei mest effektive tiltaka virkar ikkje om dei ikkje vert gjennomført. I verste fall kan halvhjerta innsats føre til meir mobbing, ikkje mindre.



Årsaka til at vi ikkje klarer å redusere førekomsten er såleis ikkje først og fremst mangel på effektive tiltak. Resultata i denne studien tyder på at utfordringa er at mange skular manglar føresetnadar gjennomføre tiltaka på ein måte som får slutt på mobbinga.

Referanse

Ertesvåg, S.K. & Roland, E (2014) Professional cultures and rates of bullying. School Improvement and School Effectiveness.

Forebygge mobbing

Hvordan gjør vi det?

Avdekke mobbing

Hvordan jobbe for å avdekke mobbing?

Oppfølging etter mobbing

Mobbingen er stoppet. Hva nå?