Hopp til hovedinnhold

Innlegg: Utdatert gradsforskrift

Vi mener at gradsforskriften med sine monopollignende bestemmelser er utdatert.

Publisert: Endret:
Rektorene i «nye U5» øverst f. v.: Curt Rice (OsloMet), Hanne Solheim Hansen (Nord universitet). Nederst f. v.: Sunniva Whittaker (Universitetet i Agder), Petter Aasen (Universitetet i Sørøst-Norge) og Klaus Mohn (Universitetet i Stavanger). Foto: Sonja Balci (OsloMet), Jon Petter Thorsen (UiA), Mari Hult (UiS).

 Montasje: UiS

Debattinnlegg fra rektorene ved OsloMet, Nord, UiA, USN og UiS publisert i Khrono mandag 8. februar 2021

Samfunnet er i rask endring med stadig nye behov for omstilling og nytenkning. Derfor må vi alle jobbe smartere og løse utfordringer på nye måter. Høyere utdanning og forskning har en viktig rolle i dette arbeidet innenfor alle områder av samfunnet. Utdanningene må preges av høy kvalitet og relevans, og være treffsikre overfor samfunnets behov.

Likevel har vi rammevilkår for universitets- og høgskolesektoren som ikke legger til rette for variasjon, fleksibilitet og endring. Snarere vedvarer historiske ordninger som bremser for omstilling innen høyere utdanning og hindrer utviklingen av utdanninger som samfunnet trenger. Enkelte profesjonsutdanninger er for eksempel i dag forbeholdt et fåtall navngitte institusjoner. Dette er til ulempe både for studentene, for utdannings-Norge og for mulighetene til utvikling og innovasjon.

Når samfunnet i økende tempo løser oppgavene på nye måter, må utdanningstilbudet være i kontinuerlig forbedring og videreutvikling.

Rice , Solheim Hansen

Gradsforskriften inneholder bestemmelser om at det kun er enkelte institusjoner som kan tilby fullverdige utdanninger innenfor blant annet medisin, psykologi, rettsvitenskap og veterinær. For eksempel er det kun Uiniversitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, NTNU og UiT – Norges Arktiske universitet som har anledning til å tilby profesjonsstudier i medisin og tildele graden cand.med. På tilsvarende vis er det bare UiO, UiB og UiT som kan tilby masterstudier i rettsvitenskap.

Det er vanskelig å se gode grunner til at noen studier har slike særrettigheter eller monopollignende privilegier i gradsforskriften, mens andre studier ikke har det. Hvor er logikken i at studier i f.eks. rettsvitenskap (juss) er underlagt forskriften og ikke sivilingeniørutdanninger (masterstudier i teknologi)?

Vi mener at gradsforskriften med sine monopollignende bestemmelser er utdatert.

Det er allerede andre mekanismer som ivaretar en hensiktsmessig kvalitetssikring, oppbygging og fordeling av utdanningene:

1. Universitets- og høyskoleloven hjemler bestemmelser om hvilke institusjoner som kan godkjenne og opprette studier på ulike nivå, og studiekvalitets- og studietilsynsforskriftene ivaretar krav til kvalitet i utdanningene.

2. Alle universiteter er i dag selvakkrediterende institusjoner for utdanninger som ikke omfattes av gradsforskriften.

3. Institusjonens etterlevelse av standarder, kriterier og kvalitetssikring ivaretas gjennom tilsyn fra Nokut – Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen.

4. Sist, men ikke minst, reguleres norsk utdanningskapasitet gjennom tildeling av studieplasser fra Kunnskapsdepartementet.

Sjansene for at fullverdige profesjonsutdanninger etableres mange steder er små, fordi kvalitetskrav er nedfelt i lovverk og studiekvalitets- og studietilsynsforskriftene. Det ville også vært et samfunnsøkonomisk tapsprosjekt. For å kunne tilby et fullverdig studium, trengs det en akkreditert studieplan, et sterkt fagmiljø i tillegg til nødvendig infrastruktur i form av bygg, utstyr og støttetjenester, samt avtaler med eventuelle samarbeidspartnere nødvendige for studiet.

De senere årene har det vært store endringer i utøvelsen av ulike profesjoner. Dette tilsier endringer også i utdanningen for disse profesjonene. Et eksempel er samhandlingsreformen, med blant annet grep for mer koordinerte helse- og omsorgstjenester nær brukerne i kommunene, bedre oppgavefordeling og samhandling mellom forvaltningsnivåene og behov for å ta i bruk teknologi for å kunne utføre tjenester og for å jobbe smartere og bedre.

Når samfunnet i økende tempo løser oppgavene på nye måter, må utdanningstilbudet være i kontinuerlig forbedring og videreutvikling. Bare slik kan vi sikre å møte samfunnets behov. Vi må stadig tenke nytt både om innholdet i utdanningene og om undervisningsmetodene.

Norsk økonomi og samfunn har behov for flere uteksaminerte kandidater innenfor fagområder som er regulert i gradsforskriften. Dette reflekteres i at vi i dag importerer mye av kompetansen som omfattes av gradsforskriften fra utlandet innenfor noen fagområder.

Det er eksempelvis stor enighet om at det er behov for å utdanne flere leger i Norge. I dag utdannes nær 47 prosent av legene i utlandet. Derfor anbefaler Grimstad-utvalget at det opprettes 440 nye studieplasser i medisin. Det er et stort behov for fastleger i kommune-Norge; det samme kan sies om psykologer.

Det fremstår meningsløst at gradsforskriften skal hindre norske utdanningsinstitusjoner i å utvikle studier der Norge i dag har økt behov for kapasitet.

Etablering av nye innovative studietilbud ved andre institusjoner enn dagens vil ikke bare kunne tjene fagområdet, studentene og arbeidslivet. Det vil også styrke utdanning, forskning, innovasjon og næringsutvikling, og bidra i omstillingen av landet.

For oss er dette også et spørsmål om utdanningsinstitusjonens autonomi. Utvikling av nye fagområder bør være opp til den enkelte institusjon, basert på en helhetlig vurdering av kompetanse og kapasitet ved institusjonen, kompetansebehov i samfunnet og institusjonens egne strategiske planer.

I vårsesjonen kommer meldinger som berører dette sakskomplekset til behandling på Stortinget. Vi håper politikerne benytter muligheten og fjerner monopolbestemmelsene i gradsforskriften.

Innlegget er signert av rektorene Curt Rice (OsloMet), Hanne Solheim Hansen (Nord universitet), Sunniva Whittaker (Universitetet i Agder), Petter Aasen (Universitetet i Sørøst-Norge) og Klaus Mohn (Universitetet i Stavanger).