Barnehagen og skolen er samfunnets psykiske beredskap

I dag er det verdensdagen for psykisk helse. Årets tema, «Vi trenger å styrke vår psykiske beredskap», inviterer til en felles innsats for å styrke vår psykiske motstandskraft i en urolig tid, både nasjonalt og internasjonalt. Dette kan forsterke allerede eksisterende uro og psykisk uhelse hos dem som har plager fra før, men også skape grobunn for at flere bekymrer seg, blir deprimert eller utvikler psykiske plager. Hva kan vi gjøre? Både på kort og lang sikt?

Psykisk helse formes i møte med andre

Det alle har til felles, er at den psykiske helsen vår påvirkes i et intrikat samspill mellom arv og miljø. Arven får vi ikke gjort noe med, men i miljøet – altså det vi skaper sammen – ligger det mange muligheter. I familien, på arbeidsplassen, i bygda og ikke minst i barnehagen og i skolen. En felles innsats for å utvikle inkluderende fellesskap i barnehagene og skolene vil bidra til å styrke vår psykiske beredskap på kort og lang sikt. Egentlig vil det være helt avgjørende!

En felles innsats for å utvikle inkluderende fellesskap i barnehagene og skolene vil bidra til å styrke vår psykiske beredskap.

Inkluderende felleskap i barnehager og skoler skaper livskvalitet for barn og unge her og nå, og gir dem de beste forutsetninger for sunn utvikling og læring. Samtidig investerer vi i framtidas voksengenerasjon ved å sørge for helsefremmende miljøer der barn og unge tilbringer tiden sin, både i dag og i årene som kommer.

Identitet og tilhørighet bygges i hverdagen

I overordnet del av Læreplanverket står det at «Elevenes identitet og selvbilde, meninger og holdninger blir til i samspill med andre. Sosial læring skjer både i undervisningen og i alle andre aktiviteter i skolens regi. Faglig læring kan ikke isoleres fra sosial læring.»

Sitatet reflekterer grunnleggende kunnskap om barn og unges utvikling som ikke kan diskuteres: det er bare slik det er. Identitet og selvbilde formes i samspill med andre, og dette samspillet skjer kontinuerlig i hverdagen. Her kommer speilingsteori inn som en nyttig forklaringsmodell: Den beskriver hvordan identitetsutvikling ikke foregår isolert, men gjennom de utallige menneskemøtene som skjer hver dag, og også i den travle barnehage- og skolehverdagen. Barn og unge utvikler «speilbilder» av seg selv gjennom hvordan de blir møtt av voksne og jevnaldrende i forskjellige leke- og læringssituasjoner.

Hvert møte teller

Hvert eneste møte er av betydning, og utgjør en viktig liten byggekloss i det som etter hvert utvikler seg til en mer varig opplevelse av hvem man er og hva man betyr i møtet med andre. De mer varige opplevelsene kan gå i retning av at «jeg føler meg betydningsfull», «jeg føler at jeg passer inn» eller «jeg er en person som er verd å bli glad i». Men de kan også gå motsatt i retning: «jeg betyr ingenting», «ingen liker meg» eller «det må være noe galt med meg». Opplevelsene av hvem man er og hva man betyr i det store fellesskapet, påvirker barn og unges tanker om seg selv. Det vil være med på å danne grunnlaget for deres psykiske helse, nå og i framtida. Behovet for tilknytning og tilhørighet består. Barn og ungdom som ikke opplever dette i sitt oppvekstmiljø kan bli psykisk syke, de kan ty til rus for å døyve smerten eller de kan søke tilflukt i destruktive miljøer. Alt dette preger dessverre nyhetsbildet hver dag, og noe akutt må skje.

Rammebetingelsene i barnehagene og skolene må bedres

Når barna har det bra, så får ofte de voksne det bra også.

På lengre sikt derimot, er det barn og unges oppvekstmiljø som må settes mye høyere på den politiske dagsorden, etterfulgt av vilje og evne til å investere i kunnskapsbaserte tiltak. Flesteparten av disse små, men uhyre viktige, menneskemøtene skjer i barnehagen og i skolen. På basen, på avdelingen, i klasserommet, i gymsalen, på verkstedet eller på uteområder. De som jobber der, vet gjennom sin utdanning og erfaring at barn og ungdom danner disse fundamentale speilbildene av seg selv gjennom måten de blir møtt på. Samtidig kjenner de også på følelsen av utilstrekkelighet, at de mangler tid, folk og andre ressurser til å møte alle barna og elevene på den beste måten.

Barnehagen og skolen er arenaene å satse på dersom vi mener alvor med at vi trenger å styrke vår psykiske beredskap. Og det fine med det, er at når barna har det bra, så får ofte de voksne det bra også.