Har vi blitt så opptatt av å beskytte barn mot ubehag at vi har gjort det vanskeligere å være voksen?
Blogginnlegg
Blogginnlegget er skrevet av
En voksen som kan si: «Jeg forstår at du blir sint. Og svaret er fortsatt nei», gir barnet både anerkjennelse og retning.
Da Sanna Sarromaa gikk hardt ut mot norske foreldre etter PISA-resultatene, var det mange som reagerte på retorikken, og kanskje er det mest interessante at så mange nikket gjenkjennende. Når et så skarpt budskap får stor resonans, kan det tyde på at mange opplever at noe er ute av balanse.
Som fagperson møter jeg jevnlig ansatte i skoler og barnehager som er fortvilet over økende uro, konflikter og elever som har vansker med å håndtere motgang. Samtidig opplever ansatte at det er blitt vanskeligere å sette grenser uten at det oppfattes som urimelig eller krenkende. Når et barn får en anmerkning, en korreksjon eller et nei, kan diskusjonen fort dreie seg om den voksnes måte å møte barnet på.
Jeg lurer på om vi noen ganger har beveget oss så langt i retning av å beskytte barn mot ubehag at vi har gjort det vanskeligere å være voksen. Kanskje er det nettopp derfor budskapet til Sanna Sarromaa får så stor oppslutning. Mange lærere og foreldre opplever en hverdag preget av uro, press og usikkerhet, og lengter etter tydelige voksne som setter grenser.
Grensesettingens dårlige rykte
I dag forventes det at voksne skal være emosjonelt tilgjengelige, sensitive og anerkjennende. Vi skal møte barns følelser, gi medbestemmelse og ta selvfølelsen deres på alvor.
Samtidig har grensesetting fått et ufortjent dårlig rykte. Noen voksne vegrer seg for å sette grenser fordi de er redde for å såre barnet, møte motstand eller skade relasjonen.
Det er forståelig, men problemet oppstår når det fremstilles som om voksne enten må være strenge eller gi etter. Forskning på oppdragerstiler peker derimot på et tredje alternativ.
Det finnes et tredje alternativ
I «Baumrinds oppdragelsesstiler» blir det skissert opp fire ulike typer voksenroller: autoritær, ettergivende, autoritativ og forsømmende.
Den autoritære voksenrollen blir kategorisert som en som stiller mange krav, men som har liten grad av varme. En ettergivende voksen har gjerne en varm og god relasjon til barnet, men stiller ikke krav.
Den autoritative voksne derimot, er tydelig og stiller krav, men har også en god og varm relasjon til barnet. Her får grenser mening og gir rom for utvikling.
Gruppen med forsømmende voksne, er den vi håper færrest mulig havner i. De stiller gjerne urimelige eller ingen krav, samtidig som de viser liten grad av varme.
Ser ut som frihet, oppleves utrygt
Barn trenger autoritative voksne: de som bestemmer når skjermen skal legges bort, når leggetiden er, og hvilke regler som gjelder hjemme. De trenger voksne som forventer at de gjør lekser, bidrar i fellesskapet og behandler andre med respekt. Og de trenger voksne som tåler at barna blir sinte når grensene settes.
Barn som stadig må forhandle om hva som er akseptabel atferd, leggetid eller skjermbruk, kan få et ansvar de ennå ikke er rustet for å bære. Det kan se ut som frihet, men oppleves oftere som utrygghet. Tydelige rammer sier noe grunnleggende: Noen har oversikt. Noen tåler følelsene mine. Noen passer på meg.
Og her ligger nøkkelen. Gode grenser handler ikke bare om hva voksne krever, men om hvordan kravene formidles og hvilken relasjon de står i. Tydelighet må kombineres med varme og respekt.
En voksen som kan si: «Jeg forstår at du blir sint. Og svaret er fortsatt nei», gir barnet både anerkjennelse og retning.
Det er selvfølgelig ikke rett frem
De samme lærerne jeg skrev om innledningsvis etterlyser tydeligere konsekvenser når elever bryter regler eller utfordrer de voksne. Og det er her det blir vanskelig.
For et barn som allerede har mange erfaringer med kritikk, konflikt eller utrygge voksne, er det ikke gitt at enda en streng reaksjon lærer barnet det vi ønsker. En grense kan derimot oppleves helt annerledes når den settes av en voksen barnet kjenner, har tillit til og vet vil det vel.
Svaret er ikke å fjerne grensene. Barn trenger voksne som er tydelige, og de trenger å erfare at den som setter grensen, tåler dem, forsøker å forstå dem og vil dem vel.
Det er nettopp derfor en varm og god relasjon bør ligge i bunnen for god grensesetting.
Kanskje vi må rydde litt i hva grenser er
Men hva er en god grense? Kanskje vi trenger å rydde litt i grenser, og formålet med dem, for å bedre kunne sette dem. Når jeg samarbeider med kommuner, skoler og barnehager, pleier vi å bruke litt tid på akkurat det.
Her får du inndelingen jeg pleier å sette opp: grenser for sikkerhet, danning og praktiske formål.
Er grensen du vil sette der for barnets sikkerhet? Dette er de grensene vi setter for å beskytte barn mot farlige situasjoner, som når vi sier at de ikke får lov til å gå ut i veien eller skru på kokeplaten alene.
Eller er det en grense for danning? Det er grensene som skal hjelpe barn å utvikle sosial kompetanse, empati og respekt for andre. Det kan være hvordan vi snakker med hverandre, at vi inviterer andre inn i lek eller klarer å stå i kø.
Den siste form for grenser er for praktiske forhold. Det kan være hvordan vi legger opp dagen eller hvilke regler vi praktiserer, for eksempel om vi starter med samlingsstund eller går rett på lek, om elevene får ha drikkeflasken fremme eller bruke caps. Her må vi spørre oss selv; hvem er de praktiske for? Oss voksne eller barnet?
Må våge å snakke om alle voksnes rolle
Foreldre har ikke skylden for alt som er vanskelig, slik det fremstilles når debatten spisser seg til. Barns utvikling påvirkes av mange forhold, men vi må våge å snakke om foreldrerollen når vi diskuterer barns oppvekst.
Skolen kan ikke alene lære barn selvregulering, ansvar og utholdenhet dersom disse ferdighetene ikke også øves hjemme. Barns utvikling er et felles ansvar.
Hjem, barnehage og skole har ulike roller, men de er gjensidig avhengige av hverandre.
Men barn trenger ikke perfekte voksne. De trenger voksne som tåler protestene, står i ubehaget og holder fast i rammene.
Trenger ikke perfekte voksne
Det er krevende å være forelder, lærer eller en annen viktig voksen i et barns liv. Mange er redde for å gjøre feil. Men barn trenger ikke perfekte voksne. De trenger voksne som tåler protestene, står i ubehaget og holder fast i rammene.
Målet er at barna skal utvikle ansvar, dømmekraft og utholdenhet. Vi trenger derfor ikke mindre oppmerksomhet på barns følelser. Vi trenger voksne som tåler følelsene, og som samtidig tør å stå fast når svaret fortsatt er nei.
PS. Syns du tematikken er interessant? Det kommer også en podkastepisode med Linne i løpet av uken. Før det kan du sjekke ut disse sakene:
