Finnes det noe som heter sårbare barn?

Bloggpost av Kari Stamland Gusfre

Andre ord har fått ny relevans. Sårbarhet er et slikt ord. Vi hørt mye om de av oss som er ekstra sårbare for å utvikle alvorlig sykdom av koronavirus. Da barnehager og skoler stengte ned hørte vi mye om de sårbare barna. Denne teksten handler mest om dem.

Begrepet sårbar kan gi ulike assosiasjoner, og når det i det offentlige ordskifte snakkes om de sårbare barna og ungdommene, er jeg usikker på hvem det tenkes på. Jeg er også usikker på om de det tenkes på, ønsker å bli omtalt som sårbare og bli tildelt plass i gruppen. Å være sårbar eller bli sett på som sårbar, kan bli forvekslet med å være svak. Dersom det finnes noen sårbare barn og unge, så tror jeg definitivt ikke at de er svake. Jeg tror de er sterkere enn de fleste fordi de gjerne har gått brattere motbakker og har båret tyngre bører.

Språk former tanken. Språk skaper virkelighet. Hvem tenker du på når du hører begrepet de sårbare barna?

Er det Lukas på 4 som har en mamma ruser seg, eller Clara på 7 som har en pappa som slår? Er det Sofie på 10 som sitter i rullestol, eller er det Amir på 13 som har levd livet sitt på flukt? Er det Pia på 15 som har sluttet å spise, eller er det Nichlas på 16 som gamer halve natta? Er det Victoria på 17 som forelsker seg i jenter, eller er det Benjamin på 18 som gir fullstendig blaffen? Eller er det faktisk Celine på 19 som er så sliten selv om hun har 6’ere i de fleste fag. Listen kunne vært mye lengre.

I løpet av de 25 årene jeg har arbeidet i skolen har jeg møtt dem alle sammen. Alle mulige typer mennesker i alderen 6 til 18 år. Barn og unge er som folk flest, til tross for at de ikke har levd like lenge. Nettopp derfor er de sårbare. Ikke bare noen, men hver og en av dem. De er under utvikling, og utviklingen i seg selv gjør dem sårbare. Enda mer enn ellers i livet. De er unike og strever med utfordringer i livene sine, ofte i mye større grad enn vi voksne vet. Det er noe av kjernen i problemet, at vi voksne ikke vet, ser eller forstår, og det gjelder enten barnehagen, skolen eller SFO er stengt eller ikke.

I en fersk rapport som bærer tittelen Det må jo ha vært min egen skyld, utgitt av Voksne for barn, får vi et gripende innblikk i hvordan barn og ungdom i alderen 15-25 år opplever det å stå utenfor fellesskapet, og hva de selv tenker om årsaker til utenforskapet. Et av hovedfunnene i rapporten er at bare en av ti har opplevd at en ansatt på skolen har forsøkt å hjelpe dem, og så få som en av tjue oppgir at en ansatt på skolen faktisk har klart å hjelpe dem. Det er jo ganske nedslående med tanke på at skolene tross alt har vært åpne i mesteparten av disse unge menneskenes liv. De har vært på skolen. De er blitt sett, men likevel ikke blitt sett godt nok. Mange av ungdommene forteller at følelsen av utenforskap startet allerede i barnehagen.

I det øyeblikket barn og unge begynner å føle seg utenfor, starter innsatsen for å skjule det. Barn og unge ønsker å klare livet selv, de vil ikke være til bry og de føler på stor grad av skam og skyld for at de ikke passer inn. Det gjør de til tross for at mye ligger utenfor deres kontroll. Som for eksempel at de har vokst opp i økonomisk utrygghet, sammen med rusavhengige foreldre, med omsorgssvikt, vold, eller sykdom i nær familie. Andre faktorer kunne kanskje vært avhjulpet dersom oppvekstmiljøet ikke hadde vært så trangt, at det ikke eksisterte så rigide oppfatninger om hva som er innafor og utafor, og at barn og unge hadde fått mer hjelp fra de voksne til både å skaffe seg og holde på venner.

Det finnes bare et universelt forebyggende tiltak, og det er vennskap. Vennskap hjelper mot det meste!

Barnehagen, SFO og skolen er de viktigste arenaene for barn til å etablere vennskap, men vi voksne må være der å skape mulighetene! Vi må ikke tro at det går av seg selv.

Spørsmål vi alltid bør stille i møtet med begrepet sårbarhet, er hva som skaper sår og hva som lindrer og heler. Svaret ligger relasjonene. Ofte handler det om den ene som ser.

Voksenlivet mitt startet ganske trøblete. I begynnelsen av 20-åra gjorde jeg som Pia. Jeg sluttet nesten å spise. Streng kontroll over mat og vekt bidro trolig til å dempe en engstelse og uro jeg opplevde knyttet til det å bli voksen å skulle mestre livet, en type uro jeg tror er minst like relevant for ungdom i dag. En type uro som kommer til uttrykk på svært ulikt vis. Dette er ikke sårbare ungdommer, det er ungdommer som befinner seg i en situasjon hvor det er lett å snuble og pådra seg sår.

For meg lå det an til å gå riktig galt, men så gikk det bra! Jeg var heldig og hadde familie som aldri ga opp, som dyttet meg inn i helsevesenet sånn at jeg kom over kneiken. Men det som virkelig skjøt fart i tilfriskningsprosessen var da jeg traff Mette, en av mine første kollegaer i læreryrket. Hun så nok at jeg var i tynneste laget, men hun så nok enda tydeligere at jeg var redd. Redd for å feile. Redd for å ikke mestre. Redd for å ikke være god nok. Gjennom det kollegiale samarbeidet med Mette opplevde jeg den sosiale, emosjonelle og faglige støtten som alle mennesker tidvis trenger for å mestre det livet og samfunnet krever av en.  For barn og unge er det aller, aller viktigste i livet å kjenne at de mestrer det de opplever at barnehagen, SFO og skolen krever av dem, både det faglige og det sosiale. I det øyeblikket noen barn opplever at de ikke får det til, må det være en Mette der som ser det. En som støtter, en som utvider fellesskapet og gir plass. Den støtten og den plassen er det deg som kan gi, du som jobber i barnehagen, i SFO eller i skolen.

Vi vet enda ikke hvilke ord som vil prege 2021, men jeg håper at ordet respekt vil få ny relevans. Respekt kommer av det latinske ordet re spectare, som betyr å se - en gang til.