Noen av Norges vakreste minnetavler er ferdig restaurert – en av dem skiller seg ut

– Det finnes bare noen få eksempler på minnetavler over kvinner. Kanskje så få som fem prosent av de bevarte minnetavlene i Norge er tilegnet en kvinne, sier malerikonservator Lise Chantrier Aasen.

Men i Stavanger domkirke henger det et unntak.

Huldeborg Søfrensdatter Godtzen døde i 1698. Samme år ga hennes mann, lagmann Niels Christensen Sandborg, en lysekrone til domkirken til minne om henne. 

Lysekronen ble hengt over gravsteinen, og fra lysekronen hang den lille minnetavlen, eller epitafiet, med minnetekst over Huldeborg: 

GravSkrift 

Lavmandens ædele Frue Huld 

Huldeborg Godzen Heede

Som Her Neden for i Sorten muld 

Har Huile sted oc Reede

Hendis Siel er alt I Engle:stand 

Huis Dÿd I ære minde 

Hendis Lengsel er, Sin ædele mand

Niels Christensön at finde.

Nu hun har holt sin Himmel:fart

Oc Sangen er i glæde,

ud veed, vi andre Her huor:snart 

skal Lade af at græde.

Eija - 

Død fra verden 

Lever for Gud.

F.M.E.

Epitafiet til minne om Huldeborg henger i dag i prestesakristiet i Stavanger domkirke.

Sjeldent eksempel

– Epitafiet er først og fremst spesielt fordi det er en minnetavle over en kvinne. Men det er også spesielt fordi minnetavlen består av tekst på den ene siden og et Memento mori-symbol på den andre. Det viser at den var ment å skulle sees fra begge sider og henge fritt, forteller Lise Chantrier Aasen. 

Sammen med kollegene Anne Ytterdal og Hilde Smedstad Moore ved Arkeologisk museum ved Universitetet i Stavanger har hun stått for restaureringen av minnetavlene i Stavanger domkirke. 

I løpet av 18 år, mellom 1658 og 1676, ble Stavanger domkirke utsmykket med Norges mest storslagne inventar fra barokken: En prekestol og fem minnetavler med portrett, såkalte epitafier, over fem mektige familier.

Den best bevarte katedralen i Norge

Tavlene i Stavanger domkirke er laget på oppdrag for familiene Godtzen, Humble, Hiermann, Fransøn og Tausan. Familiene tilhørte eliten. De var prester, biskoper og embetsmenn som ønsket å sikre sin plass – både i kirken og i historien. 

Stavanger domkirke har vært i kontinuerlig bruk siden 1100-tallet, og er den best bevarte katedralen i Norge. 

Minnetavlene på veggene i kirken forteller hvordan døden alltid har vært til stede. Ikke minst i bevisstheten til de rike og velstående.

«Husk at du skal dø» 

På familieportrettene står kvinnene til høyre og mennene til venstre, med foldede hender og alvorlige blikk. Både levende og døde er inkludert. 

En påminnelse om dødens nærvær er de døde barna. De er svøpt i likklede og med blomsterkrans på hodet, plassert i forgrunnen av motivet.

– Det overordnede temaet, Memento mori,  «husk at du skal dø», forsterkes med symboler: Timeglasset der sanden er ved å renne ut, stearinlyset som har sluknet og såpeboblen som snart sprekker, forteller malerikonservator Anne Ytterdal. 

Les mer om familiene på minnetavlene i Stavanger domkirke.

Mer enn kunst: viser makt

Etter en omfattende restaurering er minnetavlene igjen på plass i kirken i forbindelse med Domkirken og Stavanger bys 900 års jubileum. Men minnetavlene er ikke bare kunst, forteller malerikonservator Hilde Smedstad Moore.

– De er visuelle fortellinger om makt, tro og menneskets ønske om å bli husket. De minner oss om at døden var – og er – en del av livet. Og at status kunne følge deg helt inn i evigheten, sier hun. 

Begrepet memento mori stammer fra den romerske formuleringen memento te mortalem esse  – «husk, at du er dødelig». Når en romersk hærfører vendte hjem etter en stor seier, innvilget senatet ham ofte et triumftog gjennom byen til Forum Romanum, stående i en stridsvogn.

Seierherren mottok folkets hyllest, men like bak ham i stridsvognen stod en slave som holdt laurbærkransen, seierstegnet, over hærførerens hode, mens han hvisket «memento te mortalem esse» i øret hans – for at han ikke skulle bli overmodig.

De fattige ble gravlagt lengst fra kirken

Fra middelalderen og langt inn på 1600-tallet, var det vanlig å bli gravlagt inne i kirken. Jo høyere rang, desto nærmere alteret. Biskoper ble gravlagt i koret der alteret står. 

Så fulgte skipet, hovedrommet i kirken der menigheten sitter, fulgt av arealene utendørs, som urtegården, den delen av kirkegården som ligger nærmest kirken. 

Deretter selve kirkegården, og nederst på rangstigen, fattiggården. Fattiggården lå lengst fra kirken. I Stavanger lå den ved området Kleiva. 

I tillegg til gravsteiner i gulvet, var det fra slutten av 1500-tallet og rundt 100 år fram i tid populært å henge opp minnetavler på veggene, men siden det var dyrt, var det forbeholdt samfunnets øverste lag.

Kongen ikke begeistret over minnetavlene

Men kongen av Danmark-Norge, Christian V, var mindre begeistret for denne skikken. Han syntes den bar preg av overdådighet og unødvendig forbruk.

I 1682 utstedte han derfor en omfattende begravelsesforordning som sa at portrett i minnetavlene ikke lenger skulle være lov. Minnetavlene måtte heller ikke koste mer enn 300 riksdaler. 

Det markerte slutten for overklassens overdådige utsmykking av kirkerommet.

Tradisjonen fortsatte allikevel

Men selv om reglene ble strengere, viser minnetavlen til minne om Huldeborg fra 1698 at tradisjonen til de velstående fortsatte. Huldeborg var datter i den mektige Godtzen-familien. En familie som mange kan føre sine aner tilbake til, blant annet den betydningsfulle Kielland-familien. 

Minnetavlene fikk riktignok mindre overdådig format, men gjennom hele 1700-tallet kunne rikfolk kjøpe seg gravplass i kirkerommet, i eget familiegravsted eller hos andre.

Først i 1805 kom det en ny kongelig forordning som forbød all form for begravelser i kirkerommet. 

Tekst: Elin Nyberg

Denne saken er også publisert på forskning.no.