Forskere i Greenhouse Center for Environmental Humanities ved Universitetet i Stavanger får nær 40 millioner kroner fra Forskningsrådet til å løfte fram levende dyr og planter som en viktig del av vår felles historie.
Hva har gamle trær, svedjerug og arbeidende hester til felles? De er en viktig del av kulturarven vår.
Dette nye perspektivet om å utvide kulturarvbegrepet til også å innlemme planter og dyr, blir løftet fram i et nytt forskningsprosjekt, Living Beings as More-Than-Human Heritage (Live Heritage).
Forskningsrådet gav til sammen 80 millioner kroner til to Toppforsk-prosjekter med mål om å utvikle verdensledende forskningsmiljøer. Tildelingene forutsetter samarbeid mellom to eller flere ledende forskere.
Toppforskerne ved UiS bak Live Heritage er historieprofessorene Dolly Jørgensen og Finn Arne Jørgensen. De leder Greenhouse sammen og kan juble over de 40 millionene de nå har fått innvilget.
– Vi er utrolig glade for nyheten! Dette prosjektet samler tråder som vi har nøstet i lenge og som vi nå endelig kan utforske systematisk og i dybden, sammen med et team med fremragende forskere, sier Dolly Jørgensen, som leder prosjektet.
Gjennom seks år skal forskerne utforske hvordan levende vesener både er del av kulturarven og er med på å utforme den. Målet er å gi et nytt syn på kulturarv der levende skapninger er aktive deltakere i vår felles fortelling.
Hvorfor trenger vi et nytt syn på kulturarv?
Når vi sier kulturarv, tenker de fleste på døde ting, på bygninger, møbler, malerier og monumenter. Levende planter og dyr har derimot vanligvis ikke blitt ansett som kulturarv. Men mye av kulturarven lever, ifølge forskerparet.
I prosjektet skal forskerteamet se på trær som har levd gjennom krig og katastrofe, på husdyrraser som har blitt formet av bestemte steder, på arbeidende hester som gjenskaper sin egen historie i museer, og på rugsorter som forsvant sammen med svedjebruket og ble funnet igjen.
– Levende kulturarv vokser, blir syk, formerer seg og dør. Den har sitt eget liv, tett sammenvevd med vårt. Et tre kan leve lenger enn både menneskene og institusjonene som skal ta vare på det. Det stiller helt egne krav til forskning og forvaltning, forklarer Finn Arne Jørgensen.
– Levende planter og dyr kan bære med seg minner, verdier og historier på tvers av generasjoner. Likevel har de i liten grad blitt anerkjent som kulturarv i seg selv, sier Dolly Jørgensen.
Hvorfor må vi utvide vår forståelse av kulturarv nå når vi rammes av klimaendringer og tap av biologisk mangfold?
– Kulturarv er det vi velger å bygge framtiden av. Når arter forsvinner og landskap endres, er de levende dyrene og plantene vi har tatt vare på en del av det vi har å gå videre med. Men de er ikke bare noe vi forvalter. Et tre, en hest eller en rugsort har sin egen historie og sitt eget liv, og kulturarven oppstår i møtet mellom dem og oss. Skal vi forstå hva som står på spill når naturen endres, må vi ta den delen av historien like alvorlig, sier Dolly Jørgensen.
Hester, rug og trær
Da Carl von Linné besøkte kobbergruva i Falun i 1734, la han merke til hestene som fraktet folk og malm og drev heisene. Noen av dem bodde i staller nede i gruva. Mennesker og dyr har skapt industriarven sammen, men det er sjelden dyrene inkluderes i historiene om disse stedene. Og på friluftsmuseer og historiske markeder er dyrene fortsatt på jobb, mens fortellingen ofte handler om menneskene.
– Dyrene gjenskaper sin egen historie som arbeidere. De var med på å skape stedene vi kaller industriarv, og de holder liv i den arven med kroppene sine den dag i dag, sier Dolly Jørgensen.
Det samme gjelder planter. Svedjerugen, som skogfinnene dyrket i asken etter brent skog, forsvant sammen med svedjebruket. På 1970-tallet ble ti korn funnet på Finnskogen. Sju av dem spirte, og i dag dyrkes sorten igjen. I Hiroshima står det fortsatt trær som overlevde atombomben i 1945. Frø fra dem er sendt ut i verden, og noen av etterkommerne vokser i Stavanger botaniske hage.
– Ingen tre er kulturarv i seg selv. Det blir det gjennom menneskers stell og fortellinger, og gjennom at treet selv lever, gror over sår, blomstrer og setter nye frø. Den historien vil vi skrive, for trærne i Hiroshima og for andre trær som har overlevd katastrofer, sier Finn Arne Jørgensen.
Styrker Greenhouse-miljøet
Finn Arne Jørgensen sier at denne tildelingen viser at Greenhouse driver med forskning på internasjonalt toppnivå.
Bevilgningen fra Forskningsrådet gir Greenhouse-senteret mulighet til å rekruttere nye forskere, knytte til seg internasjonale toppforskere og videreutvikle forskningsmiljøet innen miljøhumaniora ved Universitetet i Stavanger.
– For et forskningssenter er slik finansiering helt avgjørende. Den gir oss tid til å konsentrere oss om forskningen, rekruttere unge talenter, knytte til oss de beste samarbeidspartnerne og dra på feltarbeid og arkivstudier, forteller Finn Arne Jørgensen.
Forskerparet har i en årrekke samlet ekspertise innen miljøhistorie og miljøhumaniora, inkludert dyrehistorie, museumsstudier, teknologihistorie, og kulturarvstudier.
Forskningsprosjektet skal bidra til ny kunnskap om hvordan levende dyr og planter kan forstås som kulturarv i en tid med store økologiske endringer. Ambisjonen er å påvirke både forskningen og forvaltningen av kulturarv, og flytte oppmerksomheten fra det døde og bevarte til også å omfatte det levende.
Prosjektteamet involverer Rodney Harrison (professor i kulturarvsstudier ved University College London) og Christina Fredengren (professor i arkeologi ved Stockholms universitet), samt to forskere i miljøhumaniora ved Greenhouse, Daniel Bowman og Charlotte Wrigley. Museum of English Rural Life i Storbritannia er en samarbeidspartner. I tillegg vil det rekrutteres en doktorgradsstipendiat og en postdoktor. Studenter på det nye masterprogrammet i Public Environmental Humanities vil ha mulighet til å skrive masteroppgave og gjennomføre praksis tilknyttet prosjektet.