Hopp til hovedinnhold

Restaurering av Stavanger domkirke fram mot 2025

Arkeologisk museum, UiS har flere prosjekter på Stavanger domkirke fram mot byjubileet i 2025.

Publisert: Endret:
Domkirkeprosjektet
Varighet

2016 - 2024

Oppdragsgiver

Stavanger kommune

Antall ansatte

9 - 12

Hva

Stavanger domkirke og Stavanger by skal feire 900-årsjubileum i 2025. I den forbindelse foregår omfattende restaureringsarbeid på Domkirken.

Kontakt

Avdelingsleder Inger Marie Egenberg inger.m.egenberg@uis.no

Stavanger domkirke. Film: NettOp-UiS

Steinkonservering og konservering av kirkeinventar

Erik Akira Inman er restaureringstekninger og jobber på domkirkeprosjektet. Foto: Terje Tveit, Arkeologisk museum, UiS

Stavanger domkirke og Stavanger by skal feire 900-årsjubilieum i 2025.  Byggeåret for domkirken og etablering av Stavanger som by, regnes altså fra 1125. I 2013 utarbeidet arkitektene Schjelderup og Gram en restaureringsplan for Stavanger domkirke, på oppdrag fra Stavanger kirkelige fellesråd, kirkevergen. På grunnlag av restaureringsplanen tok Stavanger kommune initiativ til restaureringsprosjektet de kalte Domkirken 2025, fordi kirken skulle være ferdig restaurert til 900-årsjubileet.

Arkitektene Schjelderup og Gram fra Stavanger er restaureringsarkitekter på prosjektet.

Konserveringsavdelingen ved Arkeologisk museum, UiS, har ansvar for steinkonserveringen i prosjektet. Steinkonserverings-oppdraget gjelder all kleberstein på Domkirken, både ute og inne. Alle vindus- og døromramminger samt kvaderstein på alle hjørner av bygningen, er i kleberstein, dessuten er det svært mye klebersteinsornamentikk på korets østfasade, og på sør- og nordside av koret.  

Arkeologisk museum, UiS har også ansvar for den delen av prosjektet som går på konservering av kirkeinventar. Dette prosjektet er det malerikonservatorene det museet som har ansvar for, og det innebærer demontering av alt kirkeinventar for å konservere det på museet, for deretter, før gjenåpning av kirken, og remontere inventaret.

Filmer fra domkirkeprosjektet

Første spir demonteres
Prøvefelt for kalkmørtel
Demontering av takbeslag

Steinkonservering i Stavanger domkirke

Arkeologisk museum, UiS, deltar i restaureringen av Stavanger domkirke. Museets steinkonserveringsteam skal konservere og restaurere klebersteinselementene på domkirken.

Artikkelen ble første gang publisert 15.05.2019.

Restaureringen av Stavanger domkirke skal stå ferdig i 2025. Da er det 900 år siden Stavanger by og Stavanger bispesete ble etablert. Kirkebygningen er også datert til år 1125. Stavanger kommune er prosjekteier, med Britta Goldberg som prosjektleder. Arkitektkontoret Schjelderup & Gram har laget restaureringsplanen for Stavanger domkirke og Bispekapellet. Konserveringsteamet ved Arkeologisk museum har gjort tilstandsvurderinger og utformet konserveringsforslagene for klebersteinselementene, bygningsdel for bygningsdel, utvendig og innvendig. Steinkonserveringen ble påbegynt i 2016.

Tradisjonelle bygningsmaterialer

Steinkonserveringsteamet ved Arkeologisk museum skal konservere og restaurere klebersteinselementene på domkirken. Disse finnes i kvadersteinen på hjørnene, i kirkens portaler, og i alle andre omramminger av dør- og vindusåpninger. I tillegg finner man kleberstein i buer, ribber og søyler, og i ornamenterte detaljer som korsblomster og rosetter.

Arkeologisk museum legger stor vekt på å undersøkelse og dokumentasjon av de opprinnelige bygningsmaterialene og håndverksmetodene som er brukt, fordi disse har vist seg å være varige og funksjonelle. Bygningen står så intakt som den gjør i dag takket være denne materialbruken.

Ambisjoner for bevaring

Restaureringen gjennomføres med et 100-års-perspektiv, hvor inngrepene som gjøres skal holde i minst 100 år. En såpass høy ambisjon utelukker likevel ikke et behov for kontinuerlig vedlikehold og overvåking i fremtiden. Restaureringen fram mot 2025 er ment å bringe tilstanden for klebersteinen og murarbeidet i Stavanger domkirke til et stabilt vedlikeholdsnivå. Med jevnlig og godt vedlikehold, utført av fagfolk med metoder som harmonerer med domkirkens konstruksjon og materialer, håper vi at bygningen vil bestå tidens tann i uoverskuelig fremtid.

Restaurering av kirkeinventaret

Malerikonservatorene ved Arkeologisk museum skal i perioden fra 2019 til 2025 arbeide med de- og remontering samt konservering av det malte inventaret i Stavanger domkirke.

Prekestolen i Stavanger domkirke.

Artikkelen ble første gang publisert 03.04.2020.Tekst: Hilde Smedstad Moore

Malerikonservatorene ved Arkeologisk museum ble gjennom en anbudskonkurranse i 2019 tildelt arbeidet med konservering av kirkeinventar i Stavanger Domkirke. Oppdragsgiver er Stavanger kommune. Prosjektet går over seks år og i løpet av denne tiden skal all kunst demonteres og fraktes ut av kirken for lagring i eksternt lager mens restaureringsarbeider pågår i kirken.

I samme periode skal inventaret også konserveres før de remonteres i forkant av byens 900-årsjubileum i 2025. Prosjektet omfatter hovedsakelig inventaret i bruskbarokk som består av en prekestol og fem epitafier skåret i eik i perioden 1658 til 1676. Det kalles bruskbarokk fordi utskjæringene minner om buene i et øre.

Kunsthistorisk regnes Stavanger Domkirkes barokkinventar for å være det mest komplette i Norge med prekestolen som et av barokkens nasjonale høydepunkt. Det teologiske innholdet i inventarstykkene står også i en særklasse og gir dem kvalitet ut over det rent kunstneriske. Litteraturen tilskriver skotten Anders Smith både treskjærerarbeidet og malearbeidet, inkludert familieportrettene, men dette er usikkert.

I tillegg til det barokke inventaret omfatter prosjektet også et portrett av biskop Jørgen Erikssøn (trolig fra slutten av 1500-tallet) og et krusifiks (1940) laget av Stinius Fredriksen.

Referanser

Bygnings- og restaureringhistorie

Stavanger domkirke er nesten 900 år gammel og har en rik restaurerings- og dokumentasjonshistorie. Vi har mye å lære av bygningen og hvordan man tidligere har arbeidet med den. Tidligere arbeider har en viktig innflytelse på hvordan dagens restaureringsprosjekt utføres.

Stavanger domkirke i 1848. Tegningen av C. N. Schwach ble publisert i Stavanger museums aarshefte fra 1936-37 (Vol. 47) og sterkt kritisert av Harald Hals II i sitatet som er gjengitt nederst i teksten på denne siden.

Stavanger domkirke er en steinbygning med takkonstruksjon i tre tekket med skifer. Steinfasadene består i hovedsak av to elementer: Bearbeidet kleberstein og oppmurt naturstein, også kalt «bruddstein».

Bruddsteinsmuren består av lokale bergarter. Veggene er konstruert som kiste­mur; en tykk, massiv murvegg oppmurt med en ytre og en indre vange med fyllmasse imellom. I følge bygningstradisjonen har bruddsteinsmurverket normalt vært pusset med kalkmørtel og hvittet, mens de fleste av klebersteinselementene ikke har vært det. Kleberstein ble stort sett brukt til portaler og vindusomramminger, hjørner og ornamenterte detaljer på domkirken.

Tidligere restaureringer

Flere av bygningsdelene og ornamentene på Stavanger domkirke er berørt av tidligere restaureringer og vi finner reparerte og utskiftede steiner overalt. Fra midten av 1800-tallet ble de tradisjonelle kalkmørtelfugene erstattet med sementfuger, som er for lite fleksible for middelaldermurverket. Bruk av sement kan føre til at fukt stenges inne i muren og bidra til saltdannelser, frostskader og nedbryting av murverket. I den pågående restaureringen blir fuger av sement meislet ut og erstattet med kalkmørtel, som bidrar til å slippe fukten ut og er mer skånsom ovenfor steinen i murverket.

På 1920-tallet ble funn av jerndybler i muren erstattet med kobberdybler. Metalldybler er ofte brukt i bygninger som festemetode for steinreparasjoner. I samme periode ble en del skadet kleberstein skiftet ut med Bjørnåkleber fra Øvre Bjørnå i Mosjøen. Denne klebersteinstypen har i dag vist seg å ikke være holdbar, da den synes å forvitre hyppigere enn mange andre typer kleberstein.

Råmaterialer brukt på domkirken i dag

Materialene vi bruker under restaureringen i dag er kompatible med materialene som ble brukt i middelalderen. Klebersteinen kommer fra Målselv i Troms og har vært brukt på Nidarosdomen i over femti år. Denne steinen har vist seg å være stabil og vi kan stole på at den skal holde lenge inn i framtiden. Vi bruker også kalk og pinningsstein i murverket for å holde muren sunn og tørr.

Dokumentasjonstegning fra 1800-tallet

Stavanger museums aarshefte fra 1936-37 (Vol. 47) finner vi en tekst utarbeidet av Harald Hals II som omtaler kvaliteten på dokumentasjonstegninger av Stavanger domkirke (se illustrasjon av C.N. Schwach øverst):

I de 'Notitser om Stavanger i Juni Maaned 1848' som stod gjengitt i Stavanger Museum siste årshefte (s. 59-63) henviser forfatteren C.N. Schwach til et 'Perspectiv' av Domkirken. Perspektivet finnes i midlertid ikke sammen med originalmaniskriptet, men må være identisk med en fargelagt tegning som er signert av Schwach og som nu finnes i Skien i Fylkesmuseet for Telemark og Grenland.

Skissen som måler 35 x 21,5 cm. er tatt fra nord-ost og viser således både kirkens nordre langvegg og østgavlen. Da vi ellers ikke kjenner noe billede av nettop denne gavlen før restaureringen skulde Schwachs tegning kunne rumme adskillig av interesse. Således kan nevnes at hvert eneste felt i frisen under det store midtvinduet er utstyrt med hode. Senere har det jo vært reist sterke tvil om så virkelig har vært tvil om. Sammenligner vi imidlertid Schwachs tegning med andre eldre billeder av kirken, f. eks. arkitekt F. W. Schirtz' oppmåling fra 1842, blir vi dessverre stillet i sterk tvil om detaljenes riktighet. Schwach selv har da også gjort opmerksom på at hans perspektiv er 'aldeles desperat' og det har da heller ingen verdi som annet en kuriosa.

Restaurering av dekklisten på østfasadebuen

Midt på Stavanger domkirkes østfasade finner vi den store buen som rammer inn glassmaleriene. Vi jobber for tiden sammen med Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider for å restaurere det ytterste profilbåndet på buen.

Bilde av Stavanger domkirke under restaurering på 1980-tallet, da middelaldersteinen i hele dekklisten ble byttet ut. Bildet er hentet ved arkivsøk ved Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider (NDR) i 2018 som dokumentasjon på domkirkens tidligere restaureringshistorie. Publisert med tillatelse fra NDR.

Artikkelen ble første gang publisert 30.07.2019.Tekst: Sverre Christoffer Guldberg

På den midtre delen av østfasaden finner vi det store gotiske vindusfeltet med Victor Sparres glassmalerier fra 1957. Buen over vinduet er sammensatt av tre bånd profiler, hvor den ytterste har bladverksmotiver plassert jevnt langs hele kanten. Den kalles for dekklisten.

Dekklisten, slik den står i dag, består av 19 stein. 14 av disse er hugget i Kviknekleber og stammer fra et restaureringtiltak utført på midten av 1980-tallet, da nesten hele buen ble byttet ut på grunn av nedbrutt middelalderstein. Dessverre har det vist seg at Kviknekleberen har uheldige kvaliteter som gjør at den forvitrer svært hurtig, noe som har gjort det nødvendig å bytte dekklisten ut på ny allerede nå.

Hvorfor blir steinen ødelagt?

Steinens forvitringsgrad påvirkes av flere forskjellige faktorer. Kleberstein er kjent for å være en myk bergart, men i sammensetning (kjemisk konstruksjon) kan den være svært variabel fra brudd til brudd, også innenfor det samme bruddet. Noen klebersteinstyper holder seg godt over hundrevis av år, mens andre brytes ned i løpet av bare noen tiår. På grunn av klebersteinens mange og varierte egenskaper er det ikke alltid lett å vite hvordan steinen vil oppføre seg før den har fått noen runder med naturens krefter.

Fordi dekklisten er den ytterste delen på buen er den også den delen av buen som er mest utsatt for vær og vind. Vi vet at særlig vann har mye å si for steinens nedbrytning. I tillegg kan steinen bli påvirket av menneskelige faktorer som byforurensning og sur nedbør.

Hva skal gjøres?

Så langt som det lar seg gjøre prøver vi alltid å bevare middelalderstein og historiske reparasjoner på stedet, med færrest mulig inngrep i gammelt materiale. Når dette ikke er mulig er vi nødt til å bytte ut den gamle steinen med nyhugget stein, slik at ødelagt stein ikke faller ned og skader glassmalerier, steinutsmykninger og andre bygningselementer, eller utgjør en fare for besøkende.

Etter å ha sammenlignet restaureringssteinene fra 1980-tallet med middelaldersteinene som vi har bevart i våre magasiner, oppdaget vi at disse var litt forskjellige i form og utsmykning. Med utgangspunkt i middelaldersteinene har vi derfor lagt en plan om å fjerne reparasjonen fra 1980-tallet og sette inn de nye steinene etter gammelt mønster. Dette innebærer blant annet at vi ønsker å tilbakeføre middelalderens fugebilde (altså steinenes form og inndeling slik de fremstår på bakgrunn av fugenes plassering) og kopiere de dekorative bladverksmotivene vi har bevart fra middelalderen. Prosjektet foregår i nært samarbeid med Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider (NDR), som har en sentral rolle som samarbeidspartner og leverandør i prosessen.

I desember 2018 sendte vi tegninger, oppmålinger, og annen dokumentasjon utarbeidet av Arkeologisk museum sitt steinhuggerlag ved prosjektet Domkirken 2025 til NDR i Trondheim. Steinhuggerne ved NDR skal bruke dette som utgangspunkt til å hugge alle steinene til dekklisten, før de fraktes til Stavanger for montering.

Etter planen skal dekklisten stå ferdig restaurert i løpet av august 2019.

Utstilling om steinkonserveringen i Domkirken

På Arkeologisk museum er det en utstilling om det pågående steinkonserveringsprosjektet i forbindelse med restaureringen av Stavanger domkirke. I utstillingen finner du kleberstein som vi antar har blitt demontert i tidligere restaureringer, samt stein som har blitt funnet under utgravinger ved domkirken.

Artikkelen ble første gang publisert 12.05.2020. Tekst: Sólveig Jónsdóttir

Bispeinngangen

I utstillingen på Arkeologisk museum vises det steinfragmenter som tidligere har prydet Bispeinngangen. Vi antar at de opprinnelig er fra de tre korsblomstene på fialene (små dekorative spirer over inngangen). Steinfragmentene viser spor etter tidligere konserveringstiltak. Dette gjør dem veldig interessante for steinkonserveringsteamet, fordi dette gir informasjon om tidligere tiltak som har vært utført på domkirken.

Bispeinngangen står på korets sørside, vendt mot Bispekapellet og Bispegården (Kongsgård).

Dekklisten på østfasaden

Profilsteinene har tidligere tilhørt omrammingen på østvinduet i koret. Dekklisten er den øverste av tre profiler og er dekorert med bladdekorasjoner. Den ble skiftet ut i forbindelse med et restaureringstiltak i 1986. Profilens plassering gjør den sterkt eksponert for vær og vind, noe som påvirker forvitrings hastigheten. Profilsteinene som ble satt inn i 1986 er allerede sterkt forvitret. Dette er nyttig informasjon for steinkonserveringsteamet som skal ta beslutninger om preventive tiltak for å redusere den videre forvitring. Demontering av domkirkens nåværende dekklist er allerede utført og monteringen av de nye steinene er ferdig.

Kapitel og søylestykke

I forbindelse med en arkeologisk utgravning ledet av arkitekten Gerhard Fischer på 1960-tallet, ble det funnet et søylestykke mellom Bispekapellet og koret. Søylestykket er dekorert med en djevelmaske og et kapitel (et dekorativt element som står på toppen av en søyle). Selve kapitelet har en bord med palmetter og geologiske mønstre. Disse steinene stammer trolig fra det romanske koret som brant ned i 1272 og har ligget lagret i domkirkens krypkjeller i lang tid. Du kan lese mer om dette i en artikkel i Stavanger Aftenblad  fra 1961. I 2008 og 2012 ble steinene hentet frem igjen, og i dag står de utstilt på Arkeologisk museum, UiS.

Ansatte i arbeid

Konservator Ann Meeks
Konservator Anne Ytterdal
Steinhugger Atle Magnus Elverum